Gi oss lønnen vi fortjener

Mentoren vår, du som er i bransjen! Gi oss i dag lønnen vi fortjener. Omfavn vårt engasjement, som vi og omfavner ditt talent.

zebra
Fargerik sebra søker lønn for strevet. Illustrasjonsfoto: Vaccoda Design.

Praktisk erfaring i kommunikasjonsbransjen er gull verdt for studenter som ønsker å nå langt. Vi har behov for å sette teori ut i praksis. Det vet vi — og det vet bransjen.

«Du må være kreativ! Det gjelder å skille seg ut fra mengden og vise at du har gjort relevant og spennende arbeid tidligere» blir vi stadig fortalt (gjerne med en lysende PowerPoint-slide i bakgrunnen av et kontorlandskap, kreativt illustrert med en sebra kledd i regnbuens farger). Skikkelig CV-mat og en malplassert sebra — det er hva som skal til.

Mange av oss blir sittende og granske denne sebraen mens vi tenker: Dette skal jeg få til! Jeg må bare gjøre meg synlig for de rette menneskene. Prate med de som engasjerer meg. Nøyaktig slik en sebra antakelig ville gjort.

Økonomien begrenser

Dessverre oppstår det problemer i vår lyserosa boble når virkeligheten inntreffer og det viser seg at engasjementet vårt er på kollisjonskurs med det beskjedne stipendet vi får utbetalt fra Lånekassen. For de aller fleste holder det ikke å være fargerik og ambisiøs — pengene vi får er ikke tilpasset boligprisene, ei heller streberne som ønsker et internship der de ikke får en eneste krone utbetalt.

Vi er ikke i posisjon til å kreve høyere saldo på den bunnskrapte brukskontoen vår. Har man først blitt en fargerik sebra i bransjen, ja, da gjør man alt i sin makt for å beholde den posisjonen. Ingen vil la verdifulle muligheter gå fra seg ved å sette seg på bakbeina. Lønn er med andre ord ikke en del av vokabularet til oss nederst på rangstigen. Vi må tilpasse oss og være takknemlige overfor de som faktisk gir oss en sjanse.

I feil retning

Jeg og mange med meg er fullt klar over at erfaring gir oss et forsprang på mange av våre medstudenter. Men la oss være ærlige: Erfaring betaler ikke regninger, skaffer oss ikke mat på bordet og sikrer ikke en god helse.

At bransjen har en kultur som er på vei i feil retning, bekymrer meg av flere grunner. For det første legger det til rette for et kolossalt stressnivå for de som virkelig går all in; med fulltidsstudier, tre frivillige verv, et internship og en jobb i kassa på Kiwi, er det ingen tvil om at enhver ville blitt utslitt. I tillegg til potensielt dårligere mental og fysisk helse, er det klart at skolefokuset blir svekket. Og hvordan skal vi kunne sette teori ut i praksis hvis vi ikke har tilegnet oss noen teori, fordi vi er for opptatte med praksisen? Dessuten kan et klasseskille lett oppstå, der de som har en pappa med døgnåpen lommebok har større forutsetninger for å ta på seg ulønnede internships enn det andre har.

Det blir for dumt.

Er dere villige til å investere i oss?

Så da spør jeg arbeidsgiverne der ute: Når vi er ferdigutdannede og skal søke jobb — ønsker dere en falmet sebra, som er nær å møte veggen, og som ikke har hatt mulighet til å sette seg skikkelig inn i pensum? Eller vil dere ha en fargeklatt som har god helse, orden på det vedkommende har studert og er sulten på å ta virksomheten din til nye høyder?

Dersom det siste alternativet er å foretrekke, så foreslår jeg at dere ser nærmere på muligheten for å ansette en student i en deltidsstilling hos dere — med lønn. La meg presisere at jeg ikke er ute etter luksus blant studenter. Det er snakk om å gi nok. Nok penger til at vi slipper å ha den ekstra kassajobben som sliter oss ut. For meg virker det åpenbart at den lille summen er gull verdt dersom dere får tak i en student som gir jernet — dere investerer tross alt i fremtiden.

Vi skal ikke gi opp

Min oppfordring til alle kommunikasjonsstudenter er å beholde trua. Vi har en haug av bedrifter og organisasjoner som arbeider med kommunikasjon i dette landet, og jeg er sikker på at flere kunne trengt en assistent med nye innvendinger og en kreativ tankegang. Reis til bedriften som interesserer deg, ring kommunikasjonsrådgiveren du kom i prat med på seminaret du deltok på forrige uke. Vis at du er interessert og at du faktisk er en student det er verdt å satse på!

Et felles mål for bransjen

Vi er alle enige om èn ting: God kommunikasjon er viktig, og for å oppnå det er vi avhengige av flinke fagfolk. Jeg kan ikke gjøre noe for å sørge for at studenter får betalt der de har praksis, så jeg legger i dag ansvaret over på dere arbeidsgivere. Gi oss mulighet til å blomstre. Gi oss grunner til å snakke varmt om den bransjen vi skal inn i. La oss være stolte over en bransje som ser behovet til fremtidens kommunikatører, og som handler deretter.

Nå er det på tide at vi legger Powerpointen med den stilige sebraen og de flotte fargene til side. Vi vet hva dere ønsker av oss. Det vi er avhengige av er å få de riktige verktøyene til å kunne oppnå dette!

Spørsmålet er om dere er villige til å hjelpe oss.

Når CSR gir likere muligheter

Samfunnsansvar er ikke filantropi. Bedrifter som forstår det, og som klarer å knytte CSR-aktivitetene til kjernevirksomheten sin, bygger et kraftig verktøy som skaper både intern kultur og ekstern forretning.

Kom For Ill_4006 (Small)Illustrasjonsfoto: Kommunikasjonsforeningen.

La det være sagt først som sist: Som de fleste andre private næringslivsaktører, er vi til for å tjene penger. Men, på tross av at Milton Friedman beskrev bedrifters sosiale engasjement som «hyklerske utkledingsøvelser», tror vi at man bør være like opptatt av hvordan man tjener penger som at man tjener dem.

Vi kjemper hver dag med flinke konkurrenter om de beste hodene. For å tiltrekke de rette talentene, er ikke god lønn og utviklende arbeidsoppgaver alene lenger gode nok grunner til å velge oss. Videre er vi ute i pitcher og leverer anbud daglig – der vi konkurrerer mot mange som leverer (tilsynelatende) akkurat det samme som oss. Vi har derfor behov for å differensiere oss. Et godt gjennomtenkt CSR-program fungerer som en god identitets- og kulturbygger for oss – både internt og eksternt.

Ville bidra med mer

Sentralt i Mercuri Urvals forretning står troen på menneskers potensial. Videre er vi opptatt av å være en garantist for like muligheter, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, politisk standpunkt eller legning. Disse prinsippene lever vi etter hver dag. Likevel innså vi at vi jobber med svært ressurssterke kunder og kandidater, og vi ville gjerne bidra med noe mer. Vi fant vår match i SOS Barnebyer: Sammen med dem bygger og drifter vi en skole for jenter og vanskeligstilte barn i Lusaka, Zambia. Gjennom dette arbeidet bidrar vi konkret med realisering av potensial og tilrettelegging for like muligheter, også globalt.

Må utnytte kunnskapspotensialet

Michael Porter mener at CSR ikke handler om å dele en kake av en allerede gitt størrelse, men at å ta et reelt samfunnsansvar vil bidra til å gjøre kaken større. For å forstå hvordan vi hver dag utøver vårt samfunnsansvar, tar vi utgangspunkt i følgende erkjennelse: Humankapital er en knapp ressurs som på grunn av den globale demografiske utviklingen vil bli stadig knappere. En lavere andel av befolkningen vil i fremtiden være i arbeidsfør alder og færre av oss vil måtte ‘brødfø’ resten.

Vår evne til å bli stadig mer effektive avhenger av at så mye som mulig av det totale globale kunnskapspotensialet utvikles og utnyttes. Det globale, akkumulerte kunnskapspotensialet består av alle enkeltindividers kompetanser, ferdigheter og evner – og nettopp derfor vil alle initiativer som bidrar til individers talentutvikling bidra til vårt felles beste.

Vi forsøker gjennom dette å bidra til å forstå og videreutvikle den globale talentpoolen, og å løse utfordringen med å skape like muligheter for alle – også utenfor våre hjemmemarkeder.

Reelle strategier – ikke filantropi

Tanken om at bedrifter må skape felles verdi (Creating Shared Value) med samfunnet rundt, og gjennom dette bli mer konkurransedyktige og lønnsomme, er blitt rådende blant ledende næringslivsledere og akademikere. Dette tankegodset har langt på vei erstattet tradisjonell CSR-tankegang. For å overleve og styrke sin lønnsomhet, må bedriftene ha strategier for å bidra til økonomiske og sosiale fremskritt for samfunnet de er en del av. Dette ansvaret handler ikke om å gjøre gode gjerninger (filantropi), men å utvikle reelle strategier for lønnsomhet i tråd med samfunnets behov.

Bedrifters evne til meningsfull differensiering vil være et av de viktigste suksesskriteriene i årene som kommer. Det er essensielt at selskaper tør å stå for noe som skiller dem fra konkurrentene.

«Not all profit is equal. Profits involving a social purpose represent a higher form of capitalism, one that creates a positive cycle of company and community prosperity.»

Kilder: Harward Business Review: “Creating Shared Value” (januar/februar 2011); Eirik Øiestad, Släger; Svein Olsen, Mercuri Urval.

Nye krav gir unik mulighet

I høst starter alle statlige virksomheter arbeidet med å utvikle årsrapporten for 2014 i tråd med nye, utfordrende krav. Nå har kommunikatører i staten en unik mulighet til å bevise sin strategiske verdi – eller motbevise den.

dokumenter

Teksten er skrevet av Onar Aanestad, partner og rådgiver i Styrkr. Aanestad leder kurset Årsrapporten – mer enn en pliktøvelse.

Inntil i fjor hadde mange statlige virksomheter to årsrapporter, en formell og en uformell. Den formelle har gjerne vært et Word-dokument som svarer på tildelingsbrevet fra departementet. Den uformelle, gjerne kalt årsmeldingen eller årsberetningen, har vært en frivillig øvelse, uavhengig av tildelingsbrevet. Noen virksomheter har i mange år laget gode og strategiske uformelle årsrapporter nær opp til beste praksis i privat sektor, mens andre har et klart preg av pliktøvelse og en mindre profesjonell form.

Slutt på to årsrapporter

De nye kravene betyr at det har blitt meningsløst – og uforsvarlig – å lage en formell og en uformell årsrapport. Kort fortalt dekker de nye kravene alt: Årsrapporten skal være et svar på tildelingsbrevet –på den måten virksomheten selv mener er best. Og alt i årsrapporten skal være vesentlig. Alt innhold skal «kvalifisere» og tåle vesentlighetstesten – akkurat slik vi tenker og jobber når vi utvikler gode nettjenester. Men kanskje viktigst av alt: årsrapporten skal bidra til en mer strategisk styring, dialog og transparens.

Tydelig ønske om bedre rapportering

Hovedårsaken til at Finansdepartementet har valgt å pålegge alle statlige virksomheter å lage en årsrapport etter nye krav, er en klar ambisjon om å skape endring på fire områder. De nye kravene skal:

  1. Legge bedre til rette for flerårig styring
  2. Forenkle arbeidet med å utarbeide årsrapportene
  3. Gjøre innholdet lettere tilgjengelig for brukerne
  4. Gi bedre grunnlag for sammenlikninger over år og på tvers av statlige virksomheter

Kommunikatøren må få nye venner

Tradisjonelt har direktøren for virksomhetsstyring og økonomi hatt ansvaret for den formelle rapporteringen til departementet, mens kommunikasjonsdirektører har eid den frivillige «glansa» versjonen. Fra høsten 2014 må de må bli bestevenner. Ellers vil ikke virksomheten klare å leve opp til de nye kravene som Finansdepartementet har fastsatt i økonomiregelverket. Fra og med årsrapporten for 2014 skal alle virksomheter følge en ny struktur og nye krav som Direktoratet for økonomistyring har konkretisert i en egen veileder. Den statlige årsrapporten blir altså like viktig som den er for private og børsnoterte selskaper.

Kjernen i strategisk kommunikasjon

Hvorfor må kommunikasjonsdirektøren engasjere seg? Vel, hvem andre bør skrive kapittel 1, leders beretning, selve budskapsbanken til virksomheten i året som gikk og året som kommer? Hvem har spisskompetanse på utvikling av brukervennlige virkemidler – papirbaserte eller digitale – som kommuniserer godt? Hvem i virksomheten er best rustet for å lede en redaksjonell prosess? Og hvem andre kan lage kapittel 2, som skal forklare alt leseren trenger for å forstå virksomhetens samfunnsoppdrag og rolle i samfunnet? Hvilken kommunikasjonsdirektør tør å sitte på sidelinjen når kapittel 3 og kapittel 4 med resultatoppnåelsen, avvikene og risikovurderingene skal forklares og offentliggjøres for journalister, kritikere og politikere? Og kan vi la være å engasjere oss i kapittel 5 om fremtidsutsikter?

Til og med kapittel 6, ledelseskommentaren med sjefens vurdering av vesentlige forhold ved årsregnskapet, trenger en stødig penn.

Årsrapporten handler ikke om årsrapporten

Årsrapportprosessen handler ikke om å lage en rapport. Den handler om tverrfaglig innsats for å analysere måloppnåelsen, teste tilstanden i virksomheten, avdekke utfordringer og sjekke om virksomheten er rigget for fremtiden. De flinkeste virksomhetene bruker prosessen til å utvikle et verdifullt tverrfaglig samarbeid og til å kommunisere status på strategi- og måloppnåelse. Årsrapportprosessen kan være forberedelsen til sjefens medarbeidersamtale – og videreutviklingen av den strategiske verktøykassen han eller hun skal bruke det kommende året. Årsrapportprosessen kan være virksomhetens egentlige medieberedskap.

Flere målgrupper enn departementet

Direktoratet for økonomistyring sier følgende: Årsrapporten (…) er også en informasjonskilde for andre departementer, virksomheter, forskere, media og andre interessenter. De nye kravene vil gradvis gjøre årsrapporten til mer interessant lesning for eksterne. Leseren får innsikt i strategi, trender og aktuelle samfunnsutfordringer. Mange vil nok også se med interesse på virksomhetens effektivitet og ressursbruk sammenlignet med andre.

Nytt for alle – bruk anledningen til å lære

Enkelte departementer og virksomheter vil trolig prøve å fortsette som før ved å ignorere eller omgå de nye kravene, bevisst eller ubevisst. Det er å stikke hodet i sanden.

De nye kravene er nye for både departement og virksomhet. Kravene og veiledningen gir stort tolkningsrom når årsrapporten skal utformes, og ingen sitter på fasiten. Derfor bør virksomheter legge opp til en lærende, tverrfaglig prosess internt og dialog med departementet fra start til mål.

Bevis din strategiske verdi

Nye krav til statlige årsrapporter handler om å jobbe med det mest vesentlige, den strategiske kjernen i virksomheten. Høyere i næringskjeden er det nesten ikke mulig å komme. Årsrapporten blir en unik mulighet til å vise verdien av strategisk kommunikasjon i praksis. Prisen for å sette seg selv på sidelinjen, kan bli høy. Bli den visjonære, samlende drivkraften som setter virksomheten i stand til å dokumentere og kommunisere sin eksistensberettigelse, verdiskapning og viktighet for samfunnet.

Startskuddet har gått.

 

Skrivetips fra tekstdoktoren

Drømmen for mange av oss er å skrive tekster som berører, begeistrer og, ikke minst, blir forstått. Her er noen tips for å komme i gang – og skrive bedre.

_DSC8400

Tvangsskrive

Et åpent og tomt Word-dokument håner meg med sin spottende hvithet. Her er det kun én ting å gjøre – tvangsskrive. Det er skikkelig ubehagelig, og er du som meg, kan du begynne å lure på hvorfor du valgte en jobb som innebærer produksjon av tekst. Hvorom allting er, jeg lover at det funker. Tving deg til å klatte ned noen avsnitt. Ta deg en pause eller en god natts søvn. Det er mye mer takknemlig å begynne på skrivejobben neste gang du åpner dokumentet og det finnes flere deilige ord der. Du kan til og med starte med å skrive «Velkommen til våre splitter nye nettsider» eller «Vi setter kvalitet og kunden i sentrum». Så sletter du det senere, ikke sant?

Sikt høyt

Det er bedre å «ta det helt ut» når du skriver og heller fikse på teksten etterpå. La oss si at du har en indre skala fra én til ti og skal skrive en tekst. Skriver du til en tier, vil en kunde eller sjef ofte godta en syver. Skriver du til en femmer, ender du ofte opp på en firer. Kjedelig for deg og kjedelig for leseren din. Når jeg har holdt skrivekurs og tar en oppsummeringsrunde med deltakerne etterpå, er det ofte dette rådet de setter aller mest pris på.

Ta leseren på alvor

Dette er kanskje den viktigste hemmeligheten bak en god tekst. Snakk til leseren på en ærlig og oppriktig måte. Forstå hva leseren er bekymret for, trenger eller er opptatt av. Når du bryr deg om leseren, vil det skinne gjennom i teksten. Du blir troverdig.
Her er ett av mine skrekkeksempler, som bokstavelig talt kan omhandle liv og død. Fra et stort sykehus på Østlandet om «ventetider»:

Forklaring ventetider
Forventet ventetid uttrykker behandlingsstedenes skjønnsmessige vurdering av hvor lang tid de lavest prioriterte pasientene maksimalt kommer til å vente på utredning, behandling eller innleggelse. Ventetiden oppgis i antall uker. At pasienter er høyt eller lavt prioritert betyr at sykehuset har vurdert hvor raskt pasienten trenger undersøkelse eller behandling. Pasientene som er alvorlig syke stiller først i køen.

Dette er en tekst som virkelig provoserer meg. Hvor er medmenneskeligheten og omsorgen? Hva ville du synes om å være en av de «lavest prioriterte pasientene»? Eller hvis faren din var det? Her er mitt forslag:

Hvorfor er det ventetider?
Pasienter som er alvorlig syke stiller først i køen. Derfor kan det hende at du må vente på utredning, behandling eller innleggelse.  I så fall får du beskjed fra oss om hvor mange uker du må vente.

Vær ærlig

Når Fabian Stang skriver «Kjære alle sammen. Jeg har dummet meg ut.», så tror vi på det. Les om Fabian Stangs skattebrøler her, hvis du gikk glipp av den.

Skriv enkelt (særlig hvis du jobber i det offentlige, vær så snill)

Første gang jeg søkte om å bli norsk statsborger, etter 30 år i Norge, fikk jeg avslag. Jeg hadde ikke forstått skjemaene jeg skulle fylle ut …

Hurra for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som vant Klarspråkprisen i 2014 (men litt av et navn, og vi får heller ikke aha-følelsen når det blir forkortet til BLD!). Tendensen i avisene er visstnok at den såkalte «liksen» (lesbarhetsindeksen) synker – språket blir altså enklere. Du kan teste lesbarheten på teksten din her.

Tenk på rytmen

Varier setningslengden. «Rolige» tekster kan ha litt lengre setninger med flere komma. Teksten flyter dovent av gårde og gir en følelse av fred og fuglekvitter… eller irritasjon hvis du ikke liker slike lange setninger. «Kjappe» tekster har (overraskende nok) korte ord og setninger med litt fres i. Et eksempel: Vi ser på hvordan vi leser på nett. Dagens lesere krever et effektivt nettspråk. Hva er knepene for å få dem på kroken? Hva kan vi lære av forskningen? Lær å lage titler som fungerer på nett.

Et lite tips til slutt

Hvis du trenger inspirasjon, kan jeg minne om at Kommunikasjonsforeningen holder et kurs som heter «Skriv som en gud 2.0». Snakk om kul tittel! Jeg har ikke vært på kurset selv, men jeg lurer på om det kan være på tide med litt skrivepåfyll for min del også?

(Om denne artikkelen: Textens läsbarhetsindex är 30, vilket innebär att den klassificeras som lättläst, skönlitteratur, populärtidningar.)

Hvis alle andre var som meg…

”Hvis alle andre var som meg, så ville alt bli bra. Men ingen andre er som meg, så langt i, langt ifra! Huff!”

tantesofiebilde2Foto: Beate Solberg, barnesteder.no

Det er den pågående debatten – eller kanskje rettere det pågående munnhuggeriet – om byråenes åpenhet og kundelister som får meg til å tenke på Tante Sofie og hennes sinte vise.

Kommunikasjonsbyråene praktiserer åpenhet på ulike måter. Noen sier de ikke vil fortelle om sine kunder, men gjør det litt likevel. Noen skryter av tilsynelatende alt de gjør. Den som skriker høyest av alle har i åpenhetens navn offentliggjort en liste over 38 av sine 50 største kunder.

Jeg er stor tilhenger av åpenhet. Derfor har det alltid vært en del av Apelands avtale med kundene at vi bekrefter kundeforhold hvis media eller andre spør. En ”skryteliste” på nettet har vi ikke, delvis fordi vi ikke er så glad i skryt, og delvis fordi det er krevende å holde en slik liste oppdatert.

Den lille gruppen sertifiserte kommunikasjonsbyråer som utgjør bransjeforeningen KOMM praktiserer med andre ord åpenhet på ganske ulike måter. Det eneste vi alle er helt enige om, og (etter hva jeg vet) alltid praktiserer, er at vi er åpne om hvem vi representerer når vi kontakter media eller andre på vegne av oppdragsgivere.

Etter flere tiår med ulikheter, hever nå noen byråledere røsten og krever at alle skal følge samme praksis. Og da mener de, slik jeg forstår det, den praksisen de selv har valgt. Dette er avgjørende for bransjens omdømme, hevder de.

Men er det egentlig nødvendig at alle er like? Kan vi ikke leve med ulikheter og stole på at kunder og andre ser forskjell på byråene og velger partnere med en åpenhetspraksis man er komfortabel med?

Et av de første punktene i KOMMs etiske retningslinjer sier at et medlem skal omtale og behandle konkurrenter med respekt. Kanskje man da burde respektere at kolleger velger en annen praksis enn en selv?

Riktignok heter det i et gammelt munnhell at ”det er fra sine egne man skal ha det”. Og det er bra at en bransjeforening har takhøyde for debatt. Men etter min mening bør ikke Tante Sofie sette standarden for debattkulturen.

Den balanserte virkeligheten

Finnes det nøytral informasjon? I diskusjonen om nedbemanninger i mediehusene og økningen av antall personer som jobber med kommunikasjon, er det noen myter som fortjener å bli belyst fra mer enn journalistenes synsvinkel.

Teksten er skrevet av Unni Strømstad, leder fagråd kompetanse og styremedlem i Kommunikasjonsforeningen, Nils Petter Strømmen, styreleder i Kommunikasjonsforeningen og Therese Manus, daglig leder i Kommunikasjonsforeningen.

Kom For_8996

I kommentaren «Den redigerte virkeligheten» i Aftenposten skriver Joachim Lund at det som journalist er stadig vanskeligere å få tak i nøytral informasjon. Det skyldes ifølge Lund, at det blir færre journalister og flere kommunikasjonsfolk, «ikke bare i USA, men også i Norge».

Vi er enige i at det er vesentlig at vi i en situasjon hvor mediebransjen digitaliseres, finner betalingsmodeller og en mediestøtte som gjør at det lønner seg å bedrive kritisk og granskende journalistikk. Både mediene, kildene og ikke minst samfunnet er tjent med redaksjoner som har tid til å belyse saken fra flere sider.

Norsk journalistlag har fortsatt mer enn dobbelt så mange medlemmer som Kommunikasjonsforeningen. Lund hevder likevel at «styrkeforholdet» mellom kommunikasjonsrådgivere og journalister gjør at det blir vanskeligere å få tak i nøytral informasjon. Vi mener flere kommunikasjonsrådgivere har bidratt til at journalistene aldri har hatt bedre tilgang til informasjon og kilder. Det gir dessuten mer mening å snakke om balanserte framstillinger enn nøytral informasjon.

Et budskap blir tolket og vinklet av begge parter før det formidles. Alle som forteller historier gjør det fra et ståsted. Kommunikasjonsrådgiveren skal jobbe for arbeidsgivernes interesser, enten det handler om å sikre inntjening og stabile rammevilkår eller å gi innbyggerne korrekt og tilstrekkelig informasjon om rettigheter og plikter. Mediene og journalistene skal lage innhold som er interessant for publikum og vesentlig for samfunnet, men kilder og sitater velges og velges bort. Dessuten skal innholdet sikre mediehuset inntekter.

Veksten i antall kommunikasjonsrådgivere skyldes blant annet økte krav til åpenhet og tilgjengelighet fra publikum og mediene. Forskingsrapporten «Kommunikasjonsrådgivere – en yrkesgruppe med innflytelse i samfunns- og arbeidsliv?» viser dessuten at en mer utstrakt rettslig regulering av myndighetenes informasjonsplikt overfor borgerne i seg selv har ført til en vekst innen kommunikasjonsyrket. Nye tjenester skal utvikles og nye digitale kommunikasjonskanaler skal bemannes for dialog og fylles med relevant innhold. I tillegg får mange virksomheter et økt antall mediehenvendelser med stadig kortere tidsfrister og krav om eksklusive intervju.

Kommunikasjonsforeningen består av omtrent fire tusen medlemmer som arbeider med kommunikasjon i kommuner, staten, organisasjoner eller det private næringsliv. Mange av dem er ansatt for å svare journalister i pressen, men også svært mange jobber med informasjon til kunder, brukere, ansatte og ledere. Hele 62 % oppgir i en fersk medlemsundersøkelse å ha kommunikasjon via sosiale medier som en av sine faste arbeidsoppgaver. Økningen i antall kommunikasjonsrådgivere handler altså ikke først og fremst om at det har blitt flere til å tale virksomheten sak i pressen.

Både journalisten og kommunikasjonsrådgiveren har det til felles at vår viktigste valuta er troverdighet. Denne bygger vi gjennom åpenhet, tilgjengelighet og sannferdig informasjonsformidling. Ingen av oss kan kreve monopol på sannheten eller legge hevd på nøytral historiefortelling. Sannheten er for viktig til at den kan overlates til journalisten eller kommunikasjonsrådgiveren alene. Det er i samspillet mellom mediene og kildene et balansert og mest mulig korrekt virkelighetsbilde skapes.

NM i overdrivelser

Det er tre ting du bør unngå hvis du skal skrive slik at leseren tror på deg: Superlativer, klisjeer og dårlig språk. Boligannonsene har en rik forekomst av alle tre.

gripende
Megleren skal ha ros for innsatsvilje og glød. Annonsen jeg ble vist av en kollega, viste et bilde av utsikten fra en leilighet i Bærum, noen trær og et gløtt av fjorden i det fjerne. Der bildeteksten vanligvis bare ville vært ”Utsikt”, leste jeg imidlertid følgende bildetekst:

Fra kjøkkenet ser man en pen kombinasjon av naturskjønne trær og en gripende utsikt.

Akkurat “gripende» var kanskje å ta i. Og det syntes også oppdragsgiveren, altså boligselgeren, som forferdet viste meg annonseutkastet før det ble lagt ut. «Gripende» ble sporenstreks rettet til «herlig».

Men utsikt står sentralt i boligannonser, og jeg fatter økt interesse, i hvert fall rent språklig, når jeg støter på en En spennende og virkningsfull åpning i veggen – også kalt vindu …

Less is more

Men hva skal en stakkars eiendomsmegler gjøre når fantastisk og herlig er brukt opp og man ikke kommer på flere adjektiver? I en Sørenga-annonse leser jeg om en fantastisk vinkelterrasse, mens takterrassen tre linjer ned har en fantastisk utsikt i alle himmelretninger.

Svaret er kanskje rett og slett å kutte dem og la bildene tale for seg selv. Uansett kan det virke både pompøst og påtvungent, og når alt er fantastisk og flott, svekker det troverdigheten mer enn det styrker.

Vi snakker med andre ord om begrensningens kunst. En nøktern tekst er mer troverdig enn en som skriker etter å bli trodd. Adjektiver og superlativer er imidlertid én ting, en annen gjenganger er redselen for ikke å få med alt, uttrykt ved de tre bokstavene bl.a.

Bla bla bla…

Blant annet eller bl.a. brukes i hytt og vær for å få leseren til å tro at her er det mye mer. Men blir vi noe klokere? I leiligheten på Sørenga omtales badet på følende vis: Flott bad med bl.a. gulvvarme.

Blant annet? Ja, og i ren Nytt på nytt-stil kan vi jo nevne at badet også har dusj og vask.

Ett beslektet uttrykk er osv. – og så videre: Man oppsøker mange verdifulle egenskaper og fasiliteter blant leiligheter, slik som god standard, parkeringsmuligheter, peis, utsikt, egen uteplass, optimale solforhold og så videre, for å gå tilbake til bærumsleiligheten.

Ja, hva ligger egentlig i dette og så videre? Hvorfor ikke være konkret å ta det med, eller var det kanskje ikke så mye? Da er det bedre å stryke og holde seg til det som faktisk er verdt å nevne.

Én blir flere

Vi slipper ikke helt blant annet, og vender tilbake til Sørenga: Dagligvarehandelen kan gjøres ved bl.a. Coop Prix Sørenga og nærbutikk (07-23, 7 dager i uken). På Sørenga er det bare én dagligvarehandel, og da er bl. a. helt overflødig. Hvorfor heller ikke skrive: Dagligvarer får du du i din egen nærbutikk, COOP Sørenga, som er åpen til kl. 23 inkludert søndag.

Flotte tur- og friluftsområder ved bl.a. Klosterparken, Middelalderparken og Ekeberg med skulpturpark, heter det videre. Men hvor ligger så bl.a.?

Bortsett fra de skjønne naturområdene ligger leiligheten på Sørenga i et nyetablert, urbant og meget attraktivt satsingsområde i stadig utvikling. Les støy og byggearbeider. Sørenga er ikke ferdig utbygd før om et par år.

Leiligheten fra 2012 skryter også av balansert ventilasjon, men hvor mange vet hva det konkret innebærer, og at det var et krav myndighetene innførte I 2007, samt at det ble vanlig allerede fra 80-tallet?

Er du en substantivjunkie?

Til slutt et par ord om substantivsyke og passiv. Begge deler bidrar til avstand til leseren i alle typer tekster. Hvorfor er da boligannonsene så fulle av dette?

Ett eksempel, også fra Sørenga: Eiendommen har også nærhet til flotte tur- og friluftsområder, i tillegg til at den har nærhet til et godt utvalg av daglige servicetilbud.

Og videre: Området gir mulighet for offentlig kommunikasjon. Ja, hva slags muligheter snakker vi egentlig om?

Substantiveringer har vi også, som her i Bærum: Man sover godt på denne siden også, spesielt siden leilighetens plassering befinner seg helt innerst i blindveien. Men vi ville aldri sagt at Stortingets plassering befinner seg i sentrum av Oslo, ville vi vel?

Her har også soverommet en egen og direkte inngang til badet, som kan være en behagelighet for svært mange. Hva er galt med at det er behagelig?

Meglerspråket er en glimrende anledning til å studere forskjønnende omskrivninger. I Bærum har soverommene moderat størrelse. Altså er de små og kan brukes som en kombinasjon av flere formål.

Hva med skrivestue?

PS. Til våren skal jeg selge leiligheten min. Kan du skrive en annonse som selger på troverdighet, er det bare å kontakte meg. Den har en utsikt i rivende utvikling, praktisk nærhet til Oslo S, mens terrassen fremstår som en av leilighetens mer attraktive behagligheter. Blant annet.

Bloggerens egen utsikt er for tiden i en gripende utvikling.
Bloggerens egen utsikt er for tiden i en gripende utvikling.


 

5 spørsmål for tydeligere kommunikasjon

Kommunikasjonsrådgivere er filteret de fleste må gjennom når et selskap skal ut med et nytt budskap. De er filteret som stiller plagsomme spørsmål om budskap og målgruppe, og tidvis oppfattes som kverulant som på irriterende vis skal mene noe om hva andre mener. Heldigvis, for dette hjelper både ansatte og organisasjon til å bli bedre.

En tidligere kollega i et annet selskap hadde som mantra å starte dagen med å se seg i speilet og med stor patos si «Nei, nei, nei». Nå vil de fleste med rette hevde at dette er en i overkant negativ tilnærming til både kunder og arbeidsoppgaver, men en stor del av jobben til kommunikasjonsfolk er faktisk å si nei. Årsaken til det er enkel.

Flaskepost
Sørg for at riktig budskap treffer riktig målgruppe på riktig tidspunkt. Eller send flaskepost. (Foto: Wendy)

Jeg har jobbet tett på kommunikasjonsrådgivere i mange år, og runder i skrivende stund ett års-jubileum i Innovasjon Norges kommunikasjonsavdeling. Min bakgrunn er teknisk, med bakgrunn som webutvikler. Som webhode har den medført mye av de samme utfordringene som kommunikatørene har: finne frem til kjernen av informasjon som skal kommuniseres, skrelle bort det som ikke er viktig, og finne raskeste vei effektivt å formidle dette til mottakeren. Enkelt! I hvert fall i teorien.

Alle som har jobbet med kommunikasjon vet det finnes et uendelig mye større behov for å presentere innhold enn det finnes etterspørsel for å konsumere dette innholdet. Alle ønsker å fortelle verden sitt budskap, og alle vil ha det i store bokstaver, godt synlig på nettsiden. Hadde kommunikasjonsfolk gitt etter og praktisert informasjonsformidling på den måten hadde vi alle plassert hele lagerbeholdningen i utstillingsvinduet, og overlatt sorteringsjobben til brukeren selv. Det ville vært direkte uhøflig.

Hvilken oppgave skal kunden løse?

Før noen besøker nettsiden eller leser brosjyren vår, bør vi ha tenkt over hvilken oppgave kundene ønsker å løse? De færreste er nemlig der kun for å slå i hjel tid med å lese trivia om oss. Kundene, jeg kaller de det selv om ikke alle er i en kjøpsprosess, er på jakt etter konkret informasjon, eller få utført en konkret oppgave. Blant kundene på nettsidene hos oss i Innovasjon Norge vet vi for eksempel at veldig mange er på jakt etter informasjon om hvilke økonomiske støtteordninger vi kan bidra med, samt hvordan en raskest mulig kan få tilgang på disse. Det er da vår oppgave å tilrettelegge for at denne informasjonen er lett tilgjengelig, og lett å forstå. Samtidig har vi vår egen agenda der vi ønsker å få kunden til å forstå at det ligger mye, ofte enda mer, verdi i å bruke oss som rådgivere, enn få penger på bok. Derfor prøver vi å tilrettelegge for at også dette innholdet er lett tilgjengelig, naturlig å oppsøke og lett å forstå.

Passer budskapet i kommunikasjonsplanen?

Det er kommunikasjonsrådgiverens jobb å sørge for at budskapet selskapet formidler kommer klarest mulig frem. Det innebærer å sortere og prioritere slik at kundens behov går foran. Noen ganger passer alt det andre rett og slett ikke inn i budskapet som skal formidles, og kan tvert i mot virke som forvirrende desinformasjon for mottakerne. Derfor må hun, for et flertall av kommunikasjonsfolk er kvinner, ofte si nei. Ikke for å være kjipe, men fordi det er lurt for helheten i det som kommuniseres, lurt for selskapet og derfor også lurt for deg og meg.

Derfor – når kommunikasjonsavdelingen får besøk av kollega med ambisjon om å bruke nettsidene til å fortelle verden om den siste utvikling fra sitt arbeidsfelt, bruk noen sentrale spørsmål for å bedømme hvordan budskapet eventuelt skal promoteres.

  • Hvem er målgruppen, og hvor stor er den?
    Er kundene våre en homogen gruppe, og er det samme målgruppe du prøver å nå? Eller er det flere segmenter, der du ønsker å kommunisere med et mindre utvalg? Skal vi skyte med kanon eller luftpistol? Dette vil være svært viktig for å avgjøre om vi plasserer budskapet på topp i vår kommunikasjon, eller om vi bruker nisjekanaler.
  • Hvordan passer budskapets kjerne inn i totalkommunikasjonen?
    Tenk stort og finn ut på hvilken måte dette passer inn i det store budskapet som selskapet formidler. Kanskje er ikke kjernen i saken det en først tenkte, men noe helt annet når en ser saken fra et totalperspektiv. Tenk på hvordan saken kan vinkles og formes.
  • Hvilket volum vil det være i dette stoffet?
    Ha en formening om dette er en enkeltsak, eller om det er et ledd i en hel informasjonsstrøm om temaet. Dette bør, i kombinasjon med foregående punkter, være førende for form og promotering av innholdet.
  • Kan sosiale medier være aktuelle kanaler, og klarer vi å drive de?
    Får en ikke plass i de redaktørstyrte kanalene, kan sosiale medier være et alternativ. En forutsetning da er å være tydelig på tema, og at det finnes en målgruppe å kommunisere med. Er vi ikke tydelig på tema blir dette fort forvirrende for kunder om vi opptrer i flere kanaler med ulike fokus. Er det ikke en tydelig målgruppe å henvende seg mot er det sannsynligvis bortkastet tid. Konkurransen om oppmerksomhet er også i sosiale medier så stor at det ikke lenger er nok bare å være tilstede. Man må hele tiden jobbe med å produsere relevant innhold for ikke å drukne i informasjonsstrømmen. Om det legges opp til toveis kommunikasjon må vi være rigget til å håndtere dette.
  • Hvilke kanaler har vi brukt fram til nå?
    Finnes det eksisterende kommunikasjonskanaler som har vært benyttet fram til nå? Hvis de ikke lenger er tilfredsstillende for å formidle innhold kan de være effektive kanaler for å opplyse om hvilke kanaler som nå blir brukt. Har du en nyhetsliste, Facebook-gruppe eller diskusjonsforum der målgruppen nås, benytt disse for å fortelle om det nye budskapet.

På samme måte som vi må prioritere og sortere hvordan vi presenterer vårt budskap til våre kunder, er det hensiktsmessig å gjøre disse øvelsene for å sortere også internt. Det er ikke sikkert kommunikasjonsrådgiveren er enige i bestillerens vurderinger, men dette er smart for selskapets egen bevissthet rundt det vi ønsker å si. Sammen jobber en fram det endelige budskapet og legger en plan for hvordan det presenteres kundene. Til det beste for kunden, det beste for selskapet og det beste for oss som ansatte.

 

Vite mer om hvem som jobber med kommunikasjon i Norge? Sjekk Den den norske kommunikatøren.

Kjenn dine rettigheter: dette kan du kreve av sjefen

Teksten er skrevet av Frida Marie Grande, PR-student og leder av Kommunikasjonsforeningens studentlag i Oslo. Fra høsten av vil Frida blogge fast her på PR-prat.

Som student eller nyutdannet er det ikke alltid så greit å ha full oversikt over arbeidsmiljøloven og hva man som arbeidstaker har krav på. Sommersesongen er en periode der mange unge møter en vegg av dårlige arbeidsvilkår, og en sjef som samtidig mener at bedriften har alt på det rene. Selv opplever jeg at flere virksomheter fatter mer og mer interesse for kommunikasjonsarbeid, hvilket er veldig bra. Disse virksomhetene kan imidlertid utnytte unge kommunikasjonstalenter på jobbjakt. Unge arbeidstakere med høy utdanning ansettes, men settes til å gjøre oppgaver de er overkvalifiserte for. Telefonsalg markedsført som en kommunikasjonsstilling er et typisk eksempel på dette. Da er det viktig å være kritisk til stillingsannonser som på mirakuløst vis beskriver akkurat den jobben du ønsker deg. Still spørsmål! Og krev svar. Disse fem punktene bør du være spesielt obs på.

1. Arbeidsoppgaver

Først og fremst er det viktig at du setter deg inn i hva dine arbeidsoppgaver faktisk vil innebære. Mange jobbutlysninger er korte, eller misvisende. Derfor er det viktig å få klarhet i hva arbeidsgiver forventer av deg. Når jobbintervjuet nærmer seg slutten gir gjerne arbeidsgiver deg mulighet til å stille spørsmål. Dette er et godt tidspunkt å få svar på områder du eventuelt er usikker på. Det er bedre å stille mange spørsmål tidlig, enn å møte på ubehagelige overraskelser senere.

2. Kontrakt

Krev skriftlig arbeidskontrakt umiddelbart! Dette har du krav på uansett om du kun skal jobbe i et firma i noen dager, eller om du skal være der over lengre tid.
Når du først har fått kontrakten er det viktig at du leser nøye gjennom den. Ta den gjerne med hjem slik at du har god tid til å kontrollere det du skal skrive under på. Det er veldig leit om du skulle forhaste deg og dermed samtykke til noe du ikke er enig i. Dette er spesielt viktig å sjekke:

  • Stilling. Er du oppført som fast ansatt, heltid, deltid eller tilkallingsvikar? Hva er stillingstittelen? Stemmer det med det som var oppført i utlysningen?
  • Arbeidstid og pauser
  • Lønn/provisjon/bonus. Har bedriften en tariffavtale?
  • Arbeidsoppgaver. Er de beskrevet i kontrakten? I så fall, stemmer det med informasjonen du har fått tidligere?
  • Prøvetid
  • Oppsigelsestid
  • Karantene. I kommunikasjonsbransjen hender det at det inngår en karantene i arbeidskontrakten. Dersom det står noe om dette må du vurdere punktet og sette deg ordentlig inn i hva det innebærer, og om det kan føre til negative konsekvenser for deg senere.

Dersom det er noe i kontrakten du er uenig i, er det veldig viktig at sier ifra og venter med å signere. Det lønner seg ikke å signere en kontrakt i en presset situasjon. Ta deg god tid til å tenke.

3. Opplæring

Som arbeidstaker har du krav på å få god nok opplæring til at du kan utføre arbeidsoppgavene dine uten problemer. Opplæringen skal blant annet omfatte hvordan jobben skal utføres, hvilke regler som gjelder for helse, miljø og sikkerhet, samt hvilke regler og lover som gjelder på arbeidsplassen. Får du ikke lønn i opplæringstiden? Det har du krav på! Opplæringen er tross alt til for at du skal gjøre en god jobb på arbeidsplassen din. Da er det en selvfølge at du får betalt.

4. Lønn

Vi har ingen lovfestet minstelønn i Norge, men det finnes ordninger som kan sikre deg anstendig betaling. Dette forutsetter at du er organisert. Jeg vil anbefale alle å melde seg inn i et LO-forbund umiddelbart. Som medlem kan du kreve tariffavtale, men står du alene, uten et fagforbund, er det ingen regler som regulerer lønnsnivået ditt. Det koster deg ikke mye å være medlem, verken som student eller voksen. Den dagen du trenger hjelp er pengene definitivt verdt det!

5. Attest

I det du skal avslutte et arbeidsforhold har du krav på å få skriftlig sluttattest, uavhengig om du selv sier opp eller om arbeidsgiver sparker deg. Denne attesten skal blant annet inneholde en beskrivelse av hva du har gjort og hvor lenge du har jobbet i virksomheten. Når man skal søke jobb senere er det veldig greit å ha noen attester å vise til. Det er derfor lurt å få dette i orden så fort som mulig.

Har du problemer med din nåværende jobb?
På denne tiden av året er det litt ekstra hjelp på få. LOs sommerpatrulje er tilgjengelig på telefon 810 01 999 og e-post sommerpatruljen@lo.no frem til 15. august. Dersom du har spørsmål vedrørende din arbeidssituasjon, er dette en ypperlig mulighet til å få noen gode svar.

Kan forskere by på seg selv?

Ja. Et rungende høyt ja er svaret. Utfordringen er at det ikke er så mange av dem som gjør det. Hvorfor? Skyldes det sjenanse? Skyldes det redsel for å bli oppfattet som useriøse av kolleger? Eller skyldes det at forskerne ikke blir gitt muligheten og opplæringen i å fortelle sine historier og i å presentere?

Teksten er skrevet av Gunn Janne Myrseth, kommunikasjonssjef i Christian Michelsen Research og sentralstyremedlem i Norsk Kommunikasjonsforening.

Presentasjon

Jeg jobber i et lite forskningsmiljø i Bergen. 170 dyktige naturvitere. De er de flinkeste på sitt fagområde og dette vil vi at verden skal vite. Derfor har vi satt i gang med egen skolering på kommunikasjon. Skolering som skal gjøre dem tryggere i møtet med nye kunder og forskningsmiljøer, på scenen, i pressen og i teamarbeid. Ikke alle er nemlig «like utadvente og lette i kroppen» som oss avdankede journalister. De er flinke fagfolk, men det skorter på evnen til å fortelle verden om dette. Men det er det faktisk mulig å gjøre noe med. Vi tok utgangspunkt i følgende scenarier:

A:

  • Redsel for å dra til kundemøter – i alle fall alene.
  • Redsel for å kontakte kunde når det gjelder hva som skal gjøres, å presentere et problem, å sprekke på tiden eller rett og slett å ikke tørre å spørre hva kunden mener. Ja, selv en telefonsamtale er altså skrekk.

Resultat: Dårlig kundeoppfølging. Store økonomiske tap grunnet tidsoverskridelser og kunden er mistet for alltid. Våre ansatte blir ulykkelige, og opplever å ikke beherske jobben sin.

B:

  • Møter med kunder etableres, men på grunn av kompetansegap mellom kunden og vår ekspert blir det dårlig klima. Eksperten glemmer å snakke kundens språk.

Resultat: Ingen kontrakt.

Kan vi gjøre noe?

JA!

  • Det er viktig at budskap og kommunikasjon legges til rette slik at budskap når frem. Dette er ikke kundens ansvar, men vårt. Det er nemlig ikke alltid at våre forskere møter doktor Persen. Markedsdirektør Olsen kan være sendt ut.
  • Målgruppesiktet kommunikasjon er viktig; ikke bare i møtet med journalister, men alle i omverdenen.

Jeg kunne ha ramset opp mye, mye mer, men budskapet vårt er såre enkelt. Ved bruk av vår kommunikasjonsskole skal vi få en bedre drift, og ikke minst sikre at våre medarbeidere kan bli dyktigere selgere ved at de gjennom CMR-skolen blir tryggere på seg selv og sin historie. Trening gjør som kjent mester.

Vi valgte et slogan: «Med CMR-skolen blir du tøff, trygg, åpen og leken».

Trygg: «Jeg besitter en unik og viktig kunnskap»

Tøff: «Fordi jeg besitter viktig og unik kunnskap er jeg verdt å lytte til»

Åpen: «Du inkluderer og har dialog med omverdenen»

Leken: «Gi av deg selv. Man trenger ikke fremstå som en tørrpinne for å bli tatt på alvor»

Fortell din historie

Vi utfordrer dem med eksterne gjester: – Dette må komme innenfra, og dere må ville det selv. Vi skal gi dere selvtillit og tro på at dere klarer det. Sitat Audun Farbrot, sjef for forskningsformidling på BI og forfatter av diverse bøker og blogger om forskningskommunikasjon. Vi hyrer inn skuespillere fra Den Nasjonale Scene og friteatrene og trener dem i teatersport og møter med seg selv. Om det er kunder eller journalister, om det er på telefon, på scenen eller i møter: Du skal fortelle din historie. Møte med omverdenen er et møte i dialog med verden.

Derfor spiller det for så vidt ikke så stor rolle om det er et debattinnlegg, et innsalgsmøte overfor en potensiell bidragsyter, et nyhetsintervju, et foredrag eller et besøk hos Skavlan. Det det handler om er å by på seg selv, snakke/skrive forståelig, selge inn et budskap med troverdighet og skape interesse.

Vi coacher ved hjelp av oss selv, skuespillere og kommunikasjonsrådgiver Astrid Tomassen. Før opptredener eller møter er det viktig å gå igjennom følgende:

  • Hvem møter du?
  • Hva ønsker de av deg?
  • Hva trenger han/hun/de å vite?
  • Hva kan du?
  • Hvordan fortelle dette?

Vi har nå holdt på i fire år. Vi har begynt å få et godt internt rykte og bes nå om å utvide tilbudet. Det er kjekt! Det er et resultat av at alle forskerne, på våre finaledager, fremfører sitt selvvalgte tema med glød og innlevelse og kreative krumspring. Og alle byr de på seg selv!