Førstehjelp for kommatrengende

Jeg trodde kampen om kommaet var tapt, inntil en skarve kommaquiz fikk meg til å skjønne at komma er noe som engasjerer. Skriver du i jobben, gjør det seg dårlig med kommafeil. Her er en liten overlevelsesguide for deg som føler deg usikker.

Før påskeferien laget jeg en kommautgave av språkkvissen og regnet med at responsen ville bli heller laber. Er komma virkelig noe som engasjer vanlige kommunikatører og journalister, enn si den påskeferierende utgaven av de samme yrkesgrupper? Responsen var ikke desto mindre formidabel. Bortimot tusen kommanysgjerrige har nå prøvd seg. Litt lenger ned i teksten røper jeg også hvor mange som har alle rett.

Antall kommaregler varierer. Språkrådet lister opp ni, NTB-språket opererer med 10, mens korrekturavdelingen.no har en håndfull flere. Men faktum er at du trenger ytterst få for å kunne imponere kollegaene dine og samtidig skrive pressemeldinger og nyhetsbrev – og komme fra det med æren i behold. Klarer du de to-tre reglene det syndes mest mot, får du garantert en lettere jobbhverdag.

Det moderne kommaet ble introdusert av den italienske boktrykkeren Aldo Manuzi i år 1494. Det finnes to skoler, en for rytmisk komma og en for grammatisk komma. I Norge har vi i dag en mellomvariant. Mange av dere har nok også et inntrykk av at svenskene bruker færre komma, mens danskene benytter seg av flere enn det vi gjør.

komma2.png
Skiltet hos Støtvig hotell har bruk for et komma. Ser du hvor? Foto: Rune Wikstøl.

Regel 1: Komma mellom to helsetninger

Dette er en grei og enkel regel, men først må vi ha klart for oss hva en helsetning er. Tidligere het det hovedsetning. Det er rett og slett en setning som kan stå alene, og som har både subjekt og verbal. Setter vi to slike sammen, betyr det at vi kunne ha satt punktum mellom dem. Ofte er det det beste.

Når slike helsetninger er bundet sammen av et bindeord i stedet, som ”og”, ”men” og ”eller”, skal vi ha komma. ”Far leser avisen hver dag, og mor lager gjerne middagen”. ”Sylvi Listhaug skrev på Facebook, og hun fikk mange mot seg.” Som du ser, kunne vi byttet ut ”og” med punktum, og da skal vi ha komma. OBS: Dersom siste setning mangler subjekt, blir det IKKE komma: ”Sylvi Listhaug skrev på Facebook og fikk mange mot seg.”

Regel 2: Komma etter innledende leddsetning

Dette er en klassiker og like enkel den i dag som da du lærte den på barneskolen: ”Når far kommer hjem, leser han avisen.” En leddsetning er en setning som ikke kan stå alene, du kan altså ikke sette punktum etter den. Når den så etterfølges av en helsetning, utløser det et komma: ”Når Sylvi Listhaug skriver på Facebook, fører det ikke sjelden til reaksjoner.”

Ofte er det grammatikkunnskapen som svikter. Som avtroppende Dagblad-redaktør Jon Arne Markussen nylig uttrykte det i et intervju med Medier24: ”Det mest problematiske er det jeg opplever som språklig forfall.” Det kan vi selvsagt filosofere videre over, men faktum er at du trenger ikke kunne så mye grammatikk (merk komma foran men her, den er UTEN unntak). Husk bare at en helsetning kan stå alene, mens en leddsetning krever noe mer.

Regel 3: Komma etter innskutt leddsetning

Nå begynner vi å bli litt mer avanserte, men vi stopper ved innskutte leddsetninger. Dette er en av reglene det syndes desidert mest mot. Men fortvil ei, den er ikke så vanskelig å forstå som det kan høres ut som.

Den vanligste innskutte leddsetningen er en setning som begynner med som: ”Kvinner som synes de selv er vakre, lar mannen betale på restaurant.” Her er det som sagt veldig vanlig å glemme komma. Huskeregelen er derfor: Et ”som” i en setning bør utløse en varsellampe: Hører det et verb til, skal alltid skal ha komma: ”Facebook-innlegget som Sylvi Listhaug skrev, vakte reaksjoner.”

Derimot: Med gult som farge går landslaget for gull. Her står ”som” uten verb, og følgelig skal vi heller ikke ha komma.

Verre var det altså ikke. Husk bare en ting: Kan du ta bort hele som-setningen, skal du ha komma både foran og etter: Kvinner, som synes de selv er vakre, lar mannen betale. Men pass på: Da endres betydningen til at alle kvinner synes de selv er vakre. Så der ser du samtidig hva et komma kan gjøre. Eller se på disse to: ”Vent, ikke send den pressemeldingen nå.” Eller: ”Vent ikke, send den pressemeldingen nå.”

God kommavår! Når du opp i de øverste 5 prosentene som til nå har alle rett i kommakvissen?

Med podcast på bunnlinja

Endrede medievaner og nye mønstre i hvordan vi konsumerer både underholdning og fag, har gjort podcasten aktuell som aldri før. Smarttelefonen gjør at tidslommene der vi ellers kjedet oss kan benyttes til å lytte, og dermed ha nyttig tidsfordriv tilgjengelig. Og med det åpner en ny mulighet seg for den som vil styrke sin merkevare: Å snakke rett inn i kundens hode.

Podcast er egentlig et gammelt fenomen. Vi har hatt de her hjemme siden NRK sendte sin første allerede tilbake i 2005. Og selv om dette fortsatt er en nisjekanal, har formatet aldri vært mer aktuelt. Mye skyldes endringene i hvordan vi ellers forholder oss til TV, musikk og annen digital underholdning: Ikke-lineært, i fart, og via vår viktigste eiendel: smart-telefonen.

Flickr_IanSouthwell_studio.jpg
Formatet podcast er mer aktuelt enn noen gang, selv om fenomenet er gammelt. Foto: Ian Southwell.

Fra Sony til Soundcloud

La oss starte med musikken. Det var nemlig gjennom musikken vi først lærte oss å konsumere innhold mens vi var «andre steder» og gjorde «andre ting». Sonys Walkman ga oss frihet til å lytte til musikk utenom hjemmet, og fikk sin naturlige etterfølger med Discman. Men det var først da Steve Jobs trakk sin iPod opp av baklomma at vi virkelig fikk en enkel, legal og kul måte å ta med oss musikken på veien. iPod’en flyttet etterhvert inn i smarttelefonen, og Spotify og Tidal ga oss music on demand. Det samme skjedde på TV-fronten, der Netflix og AppleTV utfordret tradisjonell lineær-TV og gjorde video on demand viktigere og viktigere. Vi forholdt oss i mindre grad til sendeskjemaer, men konsumerte det vi ville når vi ville det. Slik også med podcast.

NRK var fanebærer for podcasten, og de mest populære programmene kunne lyttes til også utenom ordinær sendetid, nå har vi nå en enorm diversitet i floraen av podcaster. Både de tradisjonelle mediehusene og andre kommersielle aktører har sine egne varianter. Når en ikke lenger må forholde seg til innpass i sendetider, produksjonen er rimelig og et ferdig etablert distribusjonsnett allerede eksisterer, er det både økonomiske og teknisk sett lavterskel å produsere sin egen podcast.

Lære å lage din egen podcast? Kommunikasjonsforeningen har kurset for deg.

For mange er digital tilgjengelighet + tidsklemme = podcast. Det lyttes til podcast når en ellers ikke er så mottakelig for å ta inn informasjon fra en skjerm: i bil, på trening, når en rydder kjøkkenet, går tur med bikkja, men også når en jobber. Podcasten kan like mye være en faglig lytteropplevelse, der innholdet blir en del av den kompetansehevingen en hele tiden gjør på jobben.

Snakk rett til målgruppen

Men det er som med andre plattformer – podcasten er et fortjent medium, og leverer den ikke på innhold vil ikke dette formatet fungere bedre enn de øvrige. Brukt som innholdsmarkedsføring der gjentatt plassering i lytternes bevissthet bidrar til å bygge omdømme har podcasten sin misjon. Slik Giæver og Joffen styrker VG, Aftenpodden er lyden av Aftenposten, og Innopodden viser nye sider ved Innovasjon Norge. Ved å lytte til disse stemmene får man en helt annen relasjon til virksomhetene enn bare ved å lese tekstene de skriver. Og gode relasjoner skaper lojalitet. Som ubevisst påvirker kunders valg.

Podcasten har ennå ikke fått noe stor utbredelse i lyttertall, men formatet er i vekst. Slik det ofte forholder seg i sosiale medier, kvalitet er mer interessant enn kvantitet. Av de som jevnlig lytter på podcast gjør det store flertall dette via headset, og er med det bevisst tilstede i lytteropplevelsen. Podcast er således i liten grad bakgrunnslyd, slik tradisjonell radio gjerne er, men en kanal der avsender kan snakke direkte til interesserte lyttere. Det vil dermed være en god direktekanal til lojale interessenter, som lytter nettopp for å høre hva du har å si. Og da trenger ikke nødvendigvis volumet være stort for at nytteeffekten skal bli stor.

Verdifull tilleggskanal

Få tjener i dag penger som direkte følge av podcast. Som med det vi ellers finner på internett er vi er vant til å få det gratis, og brukermassen er ikke stor nok til at det er en tilfredsstillende forretningsmodell å ta betalt for podcast. Noen produksjoner er reklamefinansiert, men det er et vanskelig format å få reklame til å fungere i, da podcaster gjerne blir konsumert mens en er opptatt med andre ting. Direkte konvertering er med andre ord neppe det du oppnår med å være kommersielt tilstede i en podcast.

Men når vi allerede vet at den er relativt ukomplisert og billig å produsere, og at den bidrar til økt kjennskap og oppmerksomhet rundt aktørenes øvrige tilstedeværelser, så er det verdt å se nærmere på formatet som en verdifull tilleggskanal. Med en hel mediebransje på jakt etter forretningsmodeller for å veie opp for fallende annonseinntekter og dyr distribusjon, er det kanskje ikke så rart at flere utforsker podcastens muligheter.

En god podcast kan bygge videre på den merkevaren en allerede har skapt, og også videreutvikle den. Og selv om NRK startet allerede i 2005 er det fortsatt tid til å eksperimentere med formen. Treffer du på formatet kan din podcast gi din merkevare den lojaliteten og det fortrinnet som gjør at du blir valgt også neste gang. Burde ikke du da lage podcasten som dine kunder lytter til på vei til jobben?

Velkommen til World PR Forum!

I slutten av april samles kommunikasjonsfolk fra hele verden i Oslo til World Public Relations Forum. Konferansen er verdens største kommunikasjonsfaglige møteplass. Det er aller første gang arrangementet kommer til Norge. Dette er på mange måter Kommunikasjonsforeningens Lillehammer-OL. I sterk konkurranse med to andre land vant vi fram med søknaden rundt det overordna temaet ”Value! Communication’s impact in a digital and ever-changing world.”

Gjesteinnlegg skrevet av Nils Petter Strømmen, leder for programkomiteen, World PR Forum 2018.

nils petter foto bård gudim.png

Vi har bestemt at konferansen skal utforske kommunikasjonsfagets verdi og kommunikatørens rolle fra tre innfallsvinkler, og skal gjøre konferansen relevant og aktuell for alle – på tvers av landegrenser, bransjer og funksjoner.

Truth
Med Brexit, Trump, og ikke minst nylige politiske begivenheter på hjemmebane, ser vi et skifte i den politiske retorikken. Meningsmålinger og statistikk blir aktivt brukt for å fremme bestemte virkelighetsforståelser. Fremveksten av falske nyheter og manipulering av nyhetsbildet truer demokratiske verdier. Hvem eier sannheten i 2018?

Profit
Ny teknologi forandrer måten vi kommuniserer med hverandre og måten vi jobber på. Skillet mellom fagdisipliner og – funksjoner blir dessuten mer utydelige. I en slik situasjon er det helt sentralt at kommunikasjonsfunksjonen tydeliggjør og dokumenterer hva vi bidrar med for å nå virksomhetens mål – enten det gjelder å øke bunnlinja, gjennomføre politiske vedtak eller innfri humanitære ambisjoner. Hvordan kan kommunikasjonsrådgiveren være rustet til å skape verdi og konkurransekraft for arbeidsgiveren i framtiden?

Intelligence
Mobiltelefonen har revolusjonert måten vi kommuniserer og orienterer oss på. Digitaliseringen endrer medielandskapet, publikums medievaner og måten myndigheter informerer og kommuniserer med innbyggerne. Kunstig intelligens, virtuell virkelighet og roboter byr på nye virkemidler innenfor kommunikasjonsfaget, men ny teknologi gjør også mennesker i kommunikasjonsfunksjoner overflødig. Hvordan møter vi den nye virkeligheten på en smart måte?

samlet foredragsholdere mars

22.-24. april skal mer enn 40 foredragsholdere fra hele verden bidra til å belyse disse problemstillingene fra tre scener på Det Norske Teatret. I tillegg til det innholdsrike faglige programmet, som du kan lese mer om her, får også deltagerne et rikholdig kulturelt og sosialt tilbud på kveldstid. Fredag 20. april åpner Oslo kommune dørene til åpning og mottagelse i Oslo rådhus. Søndag 22. april blir det et uformelt kveldsarrangement på Oslo Camping i Torggata. Mandag 23. tar vi dere med på nettverksmiddag i Operaen.

Kommunikasjonsforeningen er stolt vertskap av World Public Relation Forum 2018, og har ambisjoner om å lage en verdifull og uforglemmelig konferanse for, og sammen med, egne medlemmer og kommunikasjonsutvøvere fra mer enn 30 land. Vi håper å se deg når bannerne henges opp på Karl Johan og dørene åpnes til Det Norske Teatret 22.-24. april!

Brukertesting som en viktig ressurs i klarspråksarbeid

Det er blitt utviklet mange gode klarspråkskurs de siste årene. Kursene gir ofte nyttige råd og tips for å forbedre språket, men de velmente språktipsene er ikke hele veien til målet. Vi må spørre brukerne.

Gjesteinnlegg skrevet av Anne Bergvad, gründer og leder av kommunikasjonsbyrået Retorika.

Komplekse budskap krever god lesekompetanse

Da vi i Retorika holdt kurset ”Klarspråk i lovspråk” i februar i år, fant jeg spesifikke problemer der lesere må forholde seg til juridiske tekster for å utføre en plikt eller oppnå en rettighet. At juridiske tekster er vanskelige å forstå, er ikke noe nytt. Men de setter store krav til både leserens egen lesekompetanse og avsenders evne til å gjøre teksten tilgjengelig. Konsekvensene ved manglende forståelse kan bli store.

Som universitetslektor på juridisk fakultet, UiO, Jon Christian Nordrum, selv har erfart, er det mulig å tolke regler og forskrifter feil – selv for eksperter som han. Og når fagfolk selv misforstår juridisk informasjon, hva da med ”vanlige” lesere?

Når du jobber med klarspråk bør du huske å brukerteste. Anne Bergvad blogger om hennes tips til klarspråkarbeidet. Foto: Viktoria Steinnes.

Bruker sosiale relasjoner til å få svar

I en rykende fersk studie fra NTNU fra november 2017 om ”ikke-juristers lovtekstlesing og rettsanvendelse” kommer det frem at ”lesere med lav kjennskap til juridiske tekster primært anvender sosiale strategier for å forstå”. Det vil si at de spør venner, chatter, bruker sosiale medier og surfer på nettet for å skaffe seg adekvate svar. Det går på rettssikkerheten løs.

Hva vet vi om brukernes lesekompetanse? Noen kan ha dysleksi eller andre spesifikke språkvansker (og forstår kanskje ikke komplekse fagord), mens andre kan ha ulik motivasjon for å forstå ulike typer informasjon. Det kan for eksempel være enklere å forstå tekster som omtaler noe man må gjøre for å oppnå et gode, enn det er å forstå informasjon som beskriver en plikt. Dette må vi ta høyde for i klarspråksarbeidet.

Gode erfaringer med brukertesting

For en del år tilbake da jeg jobbet med digital informasjon til studenter ved UiO, fokuserte vi på å differensiere informasjon til store heterogene målgrupper. Vi visste at hvis vi ikke gjorde informasjonen tilgjengelig slik at brukerne (studentene) kunne forstå hvordan de skulle melde seg på eksamen, ta eksamen, søke om studieplass osv., ville vi få en storm på telefonen. Det ville være dårlig økonomi. Vi definerte derfor brukergruppper, skreddersydde informasjonen til disse, og brukertestet – igjen og igjen. Vi jobbet etter spørsmålene: Hva må brukerne forstå, og når må de forstå hva?

Brukertesting kan foregå i enkeltintervjuer, gruppeintervjuer eller via digitale skjemaer. Spørsmålene du stiller dem er viktige. Målet er å få vite mest mulig om brukerne, hvem de er, hvilken fagbakgrunn de har, hva de har forutsetninger for å forstå osv.  Spørsmål som kan stilles er eksempelvis: ”Hvilke ord er det vanskelig å forstå?”, ”Hvis jeg skriver/ formulerer det slik…. er det lettere å forstå da?”, ”Hva har du behov for å vite?”, ”Når vil/trenger du vite det?”, ”Hvis du leser dette, forstår du da hva du skal gjøre videre – og hvordan?” osv.

Avslutningsvis vil jeg konkretisere det jeg har erfart er viktig å ha som et hovedfokus i klarspråksarbeidet:

  • Brukertest!
  • Still gode spørsmål til brukerne som gir relevante svar
  • Rydd i teksten og skap en god informasjonsstruktur
  • Kjenn til noen lesestrategier som kan hjelpe
  • Gi svake lesere ekstra støtte ved for eksempel visualisering
  • Jobb med (å unngå) stammespråket

Når forsikringsbransjen klarer å bli enige om å bytte ut ”premie” med det overraskende enkle løsningsforslaget ”pris”, da vet vi at det er håp for både lovspråk og andre typer tekster også.

Lykke til!

Den forretningskritiske internkommunikasjonen

Endringene i arbeidslivet har ført til at internkommunikasjonssjefen har gått fra å være «grei å ha» til å bli forretningskritisk.

Gjesteinnlegg skrevet av Trine Larsen, hodejeger og partner i konsulenthuset Hammer & Hanborg.

Som hodejeger har jeg de seneste årene opplevd at internkommunikasjon har fått mer tyngde hos kandidatene og topplederne jeg møter. Min teori er at det er de stadige endringene i arbeidslivet som har bidratt til at internkommunikasjon har fått en langt mer strategisk rolle.

Hodejeger Trine Larsen mener internkommunikasjon har fått en langt mer strategisk rolle. Foto: Corinne Alice Nordstaa Skau.

Kultur for utvikling

Teknologi og digitalisering driver endringsprosessene framover i et stadig høyere tempo. Selskapene som skal lykkes i årene som kommer må derfor være gode på å innovere og på å tilpasse seg endrede rammebetingelser. Men, for å skape og bevare et innovativt selskap er det ikke lenger nok å bare rekruttere de mest innovative talentene.

Endringene skjer så fort at selskapene som skal lykkes også må bygge en egen kultur for utvikling og samhandling som gjør det lov å feile, og som oppmuntrer ansatte til å stille spørsmål ved det etablerte. En sånn bedriftskultur klarer du ikke å skape uten at du har gode ledere og tydelig internkommunikasjon.

Det betyr for eksempel at den som skal fylle den nye HR-rollen fremover blir nødt til å være sterk på kommunikasjon, siden HR har en så viktig kulturbyggende rolle i et selskap.

Positive til endring

I Hammer & Hanborgs årlige undersøkelse Kommunikatøren så vi i 2017 nærmere på hvordan fremtidens arbeidsliv vil kunne se ut. 65 prosent av respondentene opplever forandring som noe positivt. Kun 14 prosent oppgir at de er redde for å miste jobbene sine på grunn de raske endringene. Blant funnene kommer det også frem at mange mener at tverrfaglig kompetanse og et mer kreativt, fleksibelt og åpent arbeidsmiljø vil bli viktigere i fremtiden, og at det vil bli vanligere å jobbe prosjektbasert.

Respondentene peker også på at digitalisering og krav på høyere effektivitet fra kunder og markedet, samt behov for større grad av fleksibilitet bidrar til at selskaper må jobbe mer på tvers av både stillingsnivåer og fagområder.

Med andre ord virker det tydelig at den tradisjonelle silo-tenkingen er på vei ut. Nye organisasjonsformer krever at man kan kommunisere med forskjellige folk på tvers og dra i samme retning. Det bidrar også til at behovet for tverrfaglig kompetanse øker.

God internkommunikasjon = god ledelse

Endringene er så store og det skjer så fort at det å henge med internt er veldig krevende. Det å komme seg gjennom siloene blir derfor helt forretningskritisk, og det samme bildet ser vi gå igjen over alt. En organisasjon som legger opp til økt samhandling møter umiddelbart også krav om å tilrettelegge for god internkommunikasjon.

Når vi rekrutterer topplederstillinger ser vi at selskapene vi jobber med stadig oftere trekker frem gode kommunikasjonsevner som avgjørende. Velfungerende internkommunikasjon blir dermed enda mer synonymt med god ledelse.

Skal man lykkes med innovasjon, eller å bryte ned gamle siloer, så må man ha gode kommunikatører.

Vi snappes!

Internkommunikasjonen finner nye kanaler.

Gjensidige er et stort selskap med over 4000 ansatte, spredt over seks ulike land og enda flere byer. Med de store geografiske avstandene; hvordan kan vi komme tettere på hverandre?

I 2018 og dagens teknologi er det lett å finne svar. I tillegg til tradisjonelle kanaler som e-post, Intranett og telefon, åpner det seg nye muligheter med sosiale mediekanaler som for eksempel Snapchat. Som selskap har vi lenge brukt kanalen for å nå ut til folk flest, hvorfor ikke bruke den for å nå ut internt?

Eller, et mer interessant spørsmål er kanskje «hvorfor?».

I november kastet vi oss ut i det, og lanserte vår egen interne Snapchat-konto; «Hos Gjensidige». Initiativet kom fra en av våre kunderådgivere, og to måneder senere har over 450 ansatte lagt til kontoen for å få et innblikk i hva som rører seg i selskapet.

Hvordan?

I praksis fungerer det slik at kontoen går på rundgang. Ansatte og avdelinger som ønsker å vise frem hvem de er, hva de jobber med og hvordan de har det på jobb, sender en forespørsel til «redaktøren» (undertegnede), og får tildelt en dag, to dager eller en hel uke. Innenfor tidsrommet de har fått tildelt «snapper» de så mye de vil, om hva de vil, slik at for eksempel jeg som sitter i Oslo kan få et innblikk i hvordan det står til på kontoret i Ålesund. Kontoen er tillitsbasert, og de ansatte står helt fritt til å skape innhold – innenfor personvernets og konsernsikkerhetens grenser.

gjensidige snapstory
Gjensidige har en snapchat-konto kun for ansatte. Skjermdump: Gjensidiges snapstories.

Erfaringer

Så tilbake til det innledende spørsmålet; hvorfor Snapchat? Bruken av en slik kanal for å kommunisere på tvers av selskapet bidrar til å forsterke følelsen av fellesskap og tilhørighet. Personlig har jeg lært mye om avdelinger jeg knapt visste hva drev med tidligere, og fått satt ansikt på det som før bare var en e-postsignatur. Snapchat er lettbeint og enkel, og vi kommer tettere på hverandre – til tross for geografisk avstand. I tillegg kan vi få «her og nå»-informasjon på en fredag ettermiddag, som vi kan lese mer om på Intranett mandagen etter.

Internkommunikasjon dreier seg ikke bare om å få informasjon, det handler også om å bli lyttet til, bli involvert, medvirke og samarbeide. I Gjensidige er vi opptatt av å ha et tillitsfullt klima med en åpen og aktiv kommunikasjon oss imellom, og her er «Hos Gjensidige» et supert supplement til andre kanaler.

Tips til Snapchat og internkommunikasjon

  • ha i bakhodet at alt som legges ut også kan bli sett av personer utenfor bedriften/selskapet
  • …men det igjen trenger ikke være en begrensning, se på det som en mulighet for å rekruttere nye ansatte!
  • husk på personvernet
  • ikke vær redd for å prøve og feile!

Snappes vi? Hva er dine erfaringer med å bruke Snapchat til internkommunikasjon?

PR-forskning. Relevant eller ikke? KOMMUNIKATØRERS VIKTIGE FORHOLD TIL PR-FORSKNING

Forholdet mellom akademisk teori og praksis er viktig for både forskere og yrkesutøvere i PR-faget, skriver Peggy Simcic Brønn i en kommentar til Haakon Stensruds artikkel ”Ser ikke verdien av PR-forskning”.

Gjesteinnlegg skrevet av Peggy Simcic Brønn, Professor BI, Leder, Senter for Virksomhetskommunikasjon. Oversetter: Asbjørg Lyngtveit.

I en artikkel publisert 23. november 2017 på Kommunikasjonsforeningens nettside skriver Haakon Stensrud at han i sin masteroppgave fant tendenser til at «PR-forskning oppleves som lite relevant for dem som jobber med PR i det daglige». Stensruds uttalelse er basert på funn fra syv intervjuer av norske kommunikatører gjennomført i forbindelse med masteroppgaven hans, som har tittelen «Barriers and Opportunities for Application of Public Relations Research». Som forsker innen fagfeltet PR finner jeg det vanskelig å ikke kommentere dette.

Masteroppgaven tar opp en rekke relevante problemstillinger og tema, men det er godt Stensrud tar forbehold i sine konklusjoner, for noen av dem er etter mitt syn villedende. Oppgaven gir ikke helhetlig innsikt i spørsmålet om hvordan PR-utøvere bruker teori i praksis.

Forskning på forholdet mellom akademisk teori og praksis er viktig for både forskere og yrkesutøvere. En reflektert PR-utøver skal være i stand til å overføre vitenskapelig innsikt til informasjon og løsninger for kunder og arbeidsgivere. En reflektert forsker anerkjenner at vitenskapelig teori endres når den settes ut i praksis. Studier av den faktiske måten dette skjer på er viktige bidrag til fagområdet.

Det er viktig for både forskere og praktikere at vi ser på forholdet mellom akademisk teori og praksis. Foto: BI Business Review

Må kombinere observasjoner og undersøkelser

For å få et helhetlig og reelt bilde av PR-utøveres bruk av teori, må vi benytte flere ulike metoder, som Stensrud selv også påpeker. Det er ikke tilstrekkelig å spørre en gruppe utøvere om de bruker teori eller kjenner til teorier. Fremover bør forskningen kombinere intervjuer med observasjoner av PR-utøvernes beslutningsgrunnlag. En mulighet er å være tilstede når konsulenter gir råd til kunder, og å delta på idédugnader. Vurdering av dokumenter fra fullførte kampanjer eller arbeider og manualer fra byråer er også nyttig for å kunne identifisere grunnlaget for beslutninger. Det vil også være nyttig å be utøvere av faget om å kartlegge egne beslutningsprosesser. Hvilken logisk begrunnelse brukte de for eksempel for å velge ett budskap framfor et annet?

Slike undersøkelsesmetoder baserer seg på at forskerne har et godt grep om teori relatert til PR i praksis, slik at de er i stand til å identifisere hvilken teori som kan koples til en bestemt praksis.

PR er et komplekst fagfelt som baserer seg på teori fra en rekke ulike fagområder. Foruten ledelses- og organisasjonsteori bygger det på kommunikasjonsteori, overtalelsesteori og massekommunikasjonsteori, for å nevne noen få.

Forskningen bør bli mer tilgjengelig

Som PR-utøver bør man ha satt seg inn i ulike teorier slik at man kan ta de riktige beslutningene når man utvikler PR-planer og -aktiviteter. Verdien man representerer for arbeidsgiver eller oppdragsgiver vil være direkte relatert til hvor godt man evner å utnytte det teoretiske grunnlaget i arbeidet man utfører.

Fagets utøvere må kunne svare på spørsmål som «Hvorfor det budskapet? Hvorfor den kanalen? Hvorfor den strategien? Hvorfor fungerer ett budskap overfor én gruppe mennesker, men ikke overfor en annen? Hvorfor reagerer noen på én bestemt måte, og andre på en annen? Hvordan tar folk beslutninger?»   I det lange løp er det beslutninger basert både på teori og empiriske funn som står seg best.

Stensrud har et godt poeng når han sier at forskere kan bli flinkere til å gjøre arbeidet sitt mer tilgjengelig for yrkesutøverne. Og det er sant at forskere primært skriver for andre forskere. Dette er en pågående debatt som begge leirer finner frustrerende. Hva er poenget med forskning hvis den ikke kan bidra til at utøvernes arbeid blir lettere eller mer effektivt?

En hvilken som helst undersøkelse av PR i praksis må bygge på sunne og rigorøse vitenskapelige metoder og prosesser. Stensrud har startet på et viktig arbeid, men undersøkelsen er ikke tilstrekkelig til å hevde at PR-utøvere er tilbøyelige til å finne teori irrelevant for arbeidet deres. Som bemerket av en annen forsker må vi kvitte oss med myten om at forskere og utøvere kommer fra Mars og Venus. Det gjør de ikke.

Tør du digitalisere kommunikasjonen?

Digitalisering av kommunikasjonen krever ny tilnærming til hva som er et budskap, hvordan dette presenteres, og hvordan bedrifter forholder seg til egen virksomhet. Er du komfortabel med å la interne forretningsdata være med å fortelle historien om selskapet. Å gi verden utenfor direkte innsyn i din virksomhet? Eller la en datamaskin stå for kundedialogen?

Bransje etter bransje opplever at digitaliseringen utfordrer etablerte sannheter, forretningsmodeller og all verdens «slik har vi alltid gjort det»-rutiner. Vi hører mye om de negative utslagene dette har i form av tapte inntjeningers konsekvens med tapte arbeidsplasser. Vi hører lite om mulighetene som åpner seg, og verdien som ligger i å gripe disse. For det er selvsagt ikke sånn at bildet er entydig mørkt. Om så var ville ikke den enorme endringskraften vi ser vært tilstede.

Vis hva du gjør

Digitaliseringen dikterer nye spilleregler for hvordan vi kommuniserer. Vi har allerede fått robotjournalistikk der budskap kan utformes regelstyrt. Men la oss heller se nærmere på hvordan våre kunder og andre forholder seg til oss som virksomhet. La oss starte med transparens.

Data i sanntid gir åpenhet når selskapers kjernesystemer også er kilde for publisert informasjon. Når fag- og kjernesystemer inngår som en del av den eksterne informasjonsstrømmen kan det gi stor merverdi for kunder og andre sluttbrukere. Bedriftens kommunikasjon vil ikke lenger bare være ferdigslipte tekster, men også sanntidsdata generert og konsumert i fart. Om for eksempel vi i Innovasjon Norge åpent synliggjør fordeling av lån og tilskudd, og kobler disse med demografiske data, vil det fortelle mye om vår virksomhet. Ruter og Oslo Bysykkel er eksempler på norske selskaper som tilgjengeliggjør data, og med det inviterer til utvikling av nye, nyttige tjenester. Det blir lettere å forstå hva bedriften gjør nå, og med det enklere å forholde seg til for kundene. Merkevaren blir lettere å forstå, lettere å bruke og med det lettere å like. Det bidrar til å bygge godt omdømme!

Flyplasser er blant de som i økende grad benytter sanntidsdata i sin kommunikasjon for å bedre kundeopplevelsen. Foto: Eric Rice / Flickr

Slipp tømmene!

Åpne data gjør det samtidig vanskeligere å skjule informasjon om virksomheten, da de åpner en titteluke inn i bedriften. Hvor langt inn man lar andre titte, og hvordan data kommuniseres, vil selvsagt variere fra aktør til aktør. Statistikk kan som kjent presenteres på mange måter, og formen man velger å kommunisere slike data på vil kunne påvirke et budskap.

Med digitalisering av prosesser og systemer er budskapene ikke lenger statiske. De får ikke datostempel der best før-dato settes i det øyeblikk noen trykker publiseringsknappen. Kunden ønsker gjerne å drille og segmentere dataene til bedriften, og med det få mer nytte av informasjonen som finnes om virksomhetens aktivitet. For å komme dit må vi tørre å slippe opp og være komfortable med at vi ikke lenger har stålkontroll på hvordan informasjonen fremstår, og la dette inngå som en bevisst del av kommunikasjonsplanen. Utelater man dataformidling i sin kommunikasjon kan det i beste fall medføre en uutnyttet mulighet, i verste fall en oppfatning om at en har noe å skjule.

Chatbots gir interaktiv kommunikasjon

Det anerkjente konsulentselskapet Gartner estimerer allerede nå at vi i 2030 vil ha mer enn 25 milliarder maskiner som vil kunne handle helt autonomt på nett. Digital kommunikasjon vil ikke bare nå kunden gjennom tradisjonell klikk og pek-navigasjon, men også interagere med kunden i form av chatbots. Disse robotene er foreløpig ikke best på subtile budskap, har til en viss grad en monoton språkdrakt og begrenset handlingsrom, men her er utviklingen nær sagt eksponentiell. Hvordan påvirker dette vårt forhold til disse tjenestene, og hva har det å si for merkevaren de representerer? Og hvordan forholder roboter seg til hverandre, når de henter inn informasjon på våre vegne? Her er det mye nytt for oss å forstå.

Plattformer er allerede i ferd med å smelte sammen, eller opphøre, om du vil. Vi konsumerer innhold der vi beveger oss fritt mellom flater. Vi hopper illojalt mellom apper, nettlesere, mobil, nettbrett og desktop. Sosiale nettverk adopteres og forkastes, samtidig som vi forventer at informasjonen vi trenger finner oss i de flatene vi til enhver tid befinner oss i. Skal vi ha sjanse til å levere på alle disse forventningene er vi med andre ord nødt til å slippe noe av taket, tillate at rådata inngår i informasjonsstrømmen, og at de blir presentert og konsumert i flater vi i utgangspunktet kanskje ikke eier selv. Da kan selv «illojale» brukere forholder seg lojalt til din merkevare.

Her er ditt nyttigste nyttårsforsett

Språklig jåleri invaderer landets politiske, kulturelle og økonomiske arenaer. Mange har åpenbart frykt for å fremstå  som banal. La oss heller starte 2018 med å kalle en spade for en spade. Ta det rolig. Angsten er ubegrunnet.

Språklig pynting brer om seg i rekordfart. La oss ta for oss et par av områdene hvor sykdommen herjer som verst. Kanskje du attpåtil er smittet selv eller har kollegaer som er smittet. I så fall er det mitt håp at dette innlegget skal gi deg mot til å kaste den pompøse innpakningen. Gevinsten er økt troverdighet.

Henvender du deg til Ola og Kari Nordmann, har du alt å vinne på å legge fagspråket på hylla. Ideen til dette innlegget kom da jeg i fjor høst besøkte en fotoutstilling på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Her slo det meg hvordan kunstbransjen henvender seg til publikum på et språk som snarere skaper avstand enn å invitere den besøkende inn.

Helt konkret var det en utstilling med den amerikanske fotografen Catherine Opie.  En av tekstene på en bildevegg fikk meg til å stoppe opp. Bildene viste portretter av mennesker som ikke er helt A4 fotografert i et studio. Bakgrunnen var ensfarget. Og den forklarende teksten lød: «I denne serien skjer det skifte mot en presentasjon av motiver som orienterer seg i forhold til kjønn og identitet i hverdagen. Opie benytter en formal komposisjon, og de ulike fargede bakgrunnene i fotografiene er lyse og monokrome.”.

Hvem skriver du for?

Hvorfor ikke si det som det er? Portrettene viser mangfoldet av kjønn- og identitetsopplevelse, og personene poserer på en ensfarget bakgrunn. Verre var det ikke. Arrangøren hadde noe på hjertet, men det var formidlet i et fra én-forståsegpåer-til- en-annen-forståsegpåer-språk. Er det frykten for å virke banal som ligger bak? Kunst må kunne omtales slik at vanlige dødelige kan forstå, som Aftenposten skriver.

En annen bransje med høy fjong-faktor er meglerbransjen. Jeg tenker med andre ord på alle de boligannonsene som benytter seg av et språk som nærmest har utviklet seg til en egen sjanger. En vanlig garderobe, et vindu eller en trappeoppgang blir opphøyet i en flora av språklige svulstigheter i håp om å gjøre salgsobjektene mer attraktive.

Boligannonser blir lyriske

I sin bok «Meglers marked, Diktsamling fra en boligjakt», som jeg har omtalt i et tidligere innlegg, har boligkjøperen Eirik Willyson samlet en rekke formuleringer fra finn.no og presentert dem som små dikt, med og uten bilder. På den måten avslører han den språklige svulstigheten mange meglere sverger til. Spørsmålet er om vi løftes eller om det blir platt og til sjuende og sist minsker troverdigheten i stedet for å styrke den:

«To skyvedører i glass kan åpnes eller lukkes etter eget forgodtbefinnende». Eller ta denne trappeopplevelsen: «Her kan du låse deg inn i oppgangen og dra hånden langs gelenderet mens du løper trappene på vei opp til din nye leilighet». Eller ta dette – bokstavelig talt – svevende eksemplet: «Å se værforandringer på lang avstand kan være fasinerende. Og Nyttårsaften. Følelsen av å sveve over byen er påtakende».

I tillegg er boligannonsene pepret med substantiveringer og passiv og det upersonlige pronomenet ”man”, trekk de har til felles med byråkratspråket, som jeg heller sparer til en annen gang.

Hva skal mossinger med metro?

Det er ikke bare det nye navnet til Høgskolen i Oslo og Akershus som skaper strid, men også skrivemåten, som bryter med norske skriveregler. Foto: skjermdump fra På Høyden, uavhengig avis for UiB.

La oss heller avslutte med en annen type jåleri: Engelske uttrykk der vi på norsk har helt greie ord som beskriver hva saken handler om. Det siste er kanskje eksemplet med Oslos nye universitet, som skal hele OsloMet, mot nåværende Høgskolen i Oslo og Akershus. Senter for bygdeforskning ble nylig til Ruralis, visstnokfor å finne et mer «dekkende» navn.

I mange år har vi snakket om intercitytriangelet på Østlandet. En ting er de ulike og forvirrende skrivemåtene vi her står overfor, noe annet er selve intercitybegrepet, som er hentet fra et Europa hvor millionbyene ligget tett. Oslos befolkning teller ikke flere enn et par bydeler i Berlin. Da blir det nærmest komisk når busslinjer i Moss har fått navn som ”Metro 1” og ”Metro 2” med tanke på at den tidligere østfoldhovedstaden knapt har flere innbyggere enn en italiensk landsby. Som en del av intercityhysteriet skal det bygges dobbeltspor mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Som sarping håper jeg virkelig ikke østfoldingene nå faller for fristelsen til å kalle det City Rail eller noe annet fjongt.

Eller for å låne fra reklamespråket: Det enkle er ofte det beste.

Godt nytt språkår!

Den som tier

Som kommunikasjonsrådgivere ser vi ofte at maktforholdet mellom leder og ansatt gjør at tilbakemeldingskulturen i arbeidslivet har litt å gå på. Men noe er i ferd med å skje. Arbeidslivet anno 2018 vil bli mer transparent.

Gjesteinnlegg skrevet av Maren Bækkelund Ellingsen, seniorrådgiver i WergelandApenes.

Det har stormet i politikkens kulisser om dagen. Ingen misunner Arbeiderpartiet den grisete situasjonen de nå står med slagstøvlene sine langt nedi. Det er en vond og vanskelig smørje av enkelthendelser og ukultur som nå detter ut av skap og bøttekott.

Det er mange som har påpekt at dette reflekterer en ukultur som har vært der i mange år og som «alle» har sett og visst om. Hvorfor har det da fortsatt? Sannsynligvis fordi vi frem til #Metoo har akseptert at «sånn er det bare», og trukket på skuldrene.

Herfra blir det annerledes.

Maren Bækkelund Ellingsen tror arbeidslivet blir mer transparent i 2018. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Tilrettelegg for tilbakemelding

Da lokalpolitiker Line Ona sto frem på NRK som en av varslerne i Giske-saken, trakk hun også frem hvor godt ivaretatt hun har blitt av partiledelsen i Arbeiderpartiet. «Jeg vil fortelle alle de andre som har opplevd ting at det er trygt å varsle til Arbeiderpartiet. Jeg har blitt godt behandlet og tatt på største alvor etter at jeg gikk til Jonas Gahr Støre med min historie i romjula.», sa hun.

En ledelse som tilrettelegger for – og verdsetter – tilbakemeldinger fra ansatte, og som belønner den formen for interne tilbakemeldinger og åpenhetskultur, bidrar til at hendelser som Arbeiderpartiet nå håndterer, kan unngås.

Mange norske virksomheter smykker seg gjerne med en åpen og ærlig bedriftskultur. Det i motsetning til internasjonale virksomheter, som vi oppfatter som mer hierarkiske og fryktbaserte overfor ledelsen. Men helt flatt og åpent er det heller ikke på alle norske arbeidsplasser.

Bygg tillit

Som kommunikasjonsrådgivere opplever vi å få presentert ulike versjoner og perspektiv, avhengig av hvem som er i rommet. Mange modererer seg gjerne når ledelsen er tilstede, og det blir et opplagt gap mellom det som formidles til ledelsen og det som er den reelle opplevelsen blant ansatte. Noen ledere er klar over gapet og jobber for å skape tillit som kan minke gapet og sikre riktig åpenhet i virksomheten.

Ingen virksomhet ønsker å gjøre seg avhengig av eksterne rådgivere for å sikre permanent god kommunikasjonsflyt og tillit internt. Derfor må det jobbes aktivt med tilbakemeldingskultur og intern kommunikasjon, nettopp for å sikre en robust og åpen organisasjon – som sørger for strake pucker og mindre misnøye.

Belønn ærlighet

I arbeidet med å skape god tilbakemeldingskultur handler det om belønning. Fra organisasjonspsykologien vet vi at den oppførselen ledelsen verdsetter og gir belønning i form av oppmerksomhet, inkludering eller opprykk, forsterkes og skaper kultur.

Ukultur fremmes blant annet av ledere som omgir seg med løgnere. Ledere som ikke liker motstand, selv om den er vel begrunnet. Som hindrer karriereutvikling for dem som snakker sant.

Dette fører i verste fall til ukultur av typen som diskuteres heftig på Youngstorget nå. Gjennom årene må det jo være flere som har registrert og protestert – inni seg. Det måtte en hashtag til for å snakke høyt.

Å gi og skape rom for tilbakemeldinger kan læres og trenes på. Både av ansatte og ledere.

Det ligger et ansvar hos lederne, som må tåle å ta imot, og forvalte tilbakemeldinger konstruktivt. Samtidig hviler det et ansvar på ansatte, som må trene seg på effektive og relevante tilbakemeldinger, og skjønne hva som er verdt å melde fra om – og ikke.

Det er en klar tendens at norske virksomheter ønsker å være åpne og transparente. Og med godt klima for tilbakemeldinger mellom alle nivå i virksomheten, tilrettelegges det for nettopp dette.

Godt – og åpent – 2018!