Foto: Scanpix

Krysser du av for kjønn og er kvinne bør du ikke være så fornøyd. Hvis vi tar alle kvinner i undersøkelsen og setter de opp mot mennene er det 17 % forskjell i favør av mennene. Forskjellene varierer noe hvis vi ser på de forskjellige stillingskategoriene, men jevnt over tjener menn mer enn kvinner. En liten trøst er det at denne prosenten har krøpet litt ned de siste årene. Tilbake i 1998 da den første lønnsundersøkelsen ble kjørt var forskjellen hele 25 %.

Kjønn og lønn er et vanskelig og sammensatt tema. Det er mange variabler som påvirker helhetsbildet, og internt i forskjellige bransjer. Etter å ha sett på våre tall, snakket med andre foreninger, fagpersoner på feltet sitter jeg igjen med noen spørsmål:

• Menn er i mindretall i PR- og kommunikasjonsbransjen i Norge, men tjener mest. Antallet kvinner har økt jevnt de senere årene og er nå på 65 %. Vil en slik utvikling påvirke lønnsutviklingen til bransjen som helhet eller vil dette virke positivt med tanke på likelønn?

• Omsorgspermisjon og det faktum at kvinner er mer og oftere ute av arbeidslivet enn menn nevnes i de aller fleste sammenhenger når det er snakk om lønnsforskjeller og kjønn. Dette ansees som en universell driver for lønnsforskjeller knyttet til lønn. I tillegg til dette finnes det ofte spesielle faktorer som påvirker forskjellene i forskjellige bransjer. Hva kan være slike faktorer i PR- og kommunikasjonsbransjen i Norge?

• At kvinner ikke er tøffe og krever nok er også nevnt i disse sammenhengene. Men kan det være at arbeidsgivere som utgangspunkt tilbyr menn mer penger enn kvinner? At man av rent kyniske årsaker tenker at jeg kan pushe lønnstilbudet ned om jeg tilbyr jobben til en kvinne fremfor en mann?

Hva mener du kan være årsaken til lønnsforskjellene?

Kommunikasjonsforeningen har valgt å opplyse om forskjellene mellom kjønnene. Vi håper det kan bidra til å bygge ned forskjellene.

Jeg håper virksomhetens nettsted er første treff når du søker spesifikt på virksomhetens navn eller nettadresse, men hvordan ser det ut når du gjør andre relevante søk? Sannsynlighen er stor for at treff fra nettleksikonet Wikipedia innehar en av de tre første plassene.

Topp tre regjerer i søk
Analyser av Google-søk viser at 30 til 40 prosent av brukerne velger det første ikke-betalte søketreffet. Tallene faller betraktelig for plassene bak, med rundt 13 prosent av brukerne som velger andre søketreff og 10 prosent tredje. Plassene deretter blir mer eller mindre oversett av brukerne, og nesten ingen velger å bla videre til neste side i søketreffet.

Vend blikket mot Wikipedia
Kommunikatører generelt og kanskje konsulenter spesielt er opptatt av sosiale mediers betydning for markedsføring og dialog. Facebook og Twitter er blant nettjenestene som får suverent mest oppmerksomhet for tiden, selv om disse ikke nødvendigvis er de viktigste arenaene for akkurat din virksomhet. Som tallene ovenfor antyder, bør du ikke glemme eller undervurdere Wikipedias betydning i weblandskapet.

Med andre ord, Wikipedia er en viktig arena for din virksomhet og bransjen eller fagfeltet du opererer i. Det er dessuten bare å innse at brukerne kanskje heller ikke velger nettstedet ditt i det hele tatt når de er på jakt etter informasjon om det du driver med. Og det på tross av at du så inderlig vet at virksomheten din er ledende på området i Norge.

– Organisasjonen din er ikke universets midtpunkt! Brukeren er universets midtpunkt.
Gerry McGovern (2006)

Når det gjelder nettleksikon i norsk kontekst, bør du følge med på relevante oppslag i Store norske leksikon også. Det er muligens ikke like kjent at Store norske leksikon inviterer til brukermedvirkning og tilbakemelding, men du bør definitivt undersøke om virksomheten din har noe å bidra med her også.

Slik går du fram
Så hva gjør du hvis du til nå ikke i stor nok grad har behandlet Wikipedia som en viktig kommunikasjonskanal? Arranger en intern dugnad!

For å lykkes gjelder det å gjøre tiltaket så enkelt som mulig. Lag en oversikt over innholdet du i første omgang anser som mest viktig for målgruppen og virksomheten. Artikler som du mener inneholder feilopplysninger som er potensielt skadelig for omdømmet, bør du sette øverst på prioriteringslista.

Beskriv i korte trekk hvordan du redigerer og oppretter nytt innhold, og legg ved informasjon om anbefalt praksis og Wikipedias retningslinjer. Tips om nyttige verktøy som Google Translator Toolkit, som vil være til god hjelp når du oversetter Wikipedia-artikler til norsk. Framhev gjerne noen enkle «Do’s» og «Don’ts», og kanskje lager du en enkel videosnutt som viser hvordan?

Bruk intranett og andre egnede kanaler for å markedsføre dugnaden internt, og kontakt utvalgte fagpersoner du vet innehar viktig kunnskap. Kanskje du kan lokke med heder og ære på neste julebord til den mest aktive interne bidragsyteren?

Selv om det er fullt mulig å redigere anonymt, anbefaler jeg at du registrerer et brukernavn og skriver under fullt navn, spesielt hvis du skriver på vegne av en arbeidsgiver. En slik policy sikrer åpenhet og etterprøvbarhet, spesielt med tanke på artikler med en aktiv diskusjon rundt innholdet.

Leksikondugnad nytter

Et eksempel på en slik Wikipedia-dugnad ble startet i regi av mitt arbeidssted Helsebiblioteket.no i 2008. Emnebibliotek psykisk helse rekrutterte fagfolk til å forbedre et utvalg artikler om psykisk helse og rus.

Effekten lot ikke vente på seg. Bruken av artiklene ble nær doblet fra august 2008 til januar 2009.

I 2009 fikk en gruppe stipendiater ved Universitetet i Bergen formidlingspoeng for å skrive i Wikipedia.

I skrivende stund er det mer enn 325 000 artikler i bokmålsutgaven av Wikipedia, 77 000 i nynorskversjonen og litt over 4 000 i den samiske. I motsetning til de pent brukte leksikonene du hadde i bokhylla da Wikipedia så dagens lys for 11 år siden, er det plass til «ubegrenset» med innhold i nettleksikonene.

Hva med deg?
I tillegg til artikler som er interessante for arbeidsgiveren din, inneholder nettleksikonet sannsynligvis mye du har personlig innsikt i. Et Wikipedia-søk relatert til for eksempel kommunikasjonsfaget og -bransjen gir treff av heller ymse kvalitet.

Kanskje det er akkurat deg (og deg) som sitter inne med kunnskap som raskt kan heve kvaliteten på oppslaget om informasjon og samfunnskontakt? Eller har du særlig innsikt i krisekommunikasjon eller samfunnsansvar?

Hvem vet, med gode oppslag relatert til kommunikasjon og PR i Wikipedia, kan vi kanskje forvente mer kunnskap om faget og bransjen blant norske journalister også?

PR-folk burde google David Lachapelles bilder før de begynner på en pressemelding.

There is nothing more boring than a photo of a beautiful model in a beautiful bikini on a beautiful beach.

Ordene tilhører den amerikanske fotografen David LaChapelle. Hva har så dette med norske pressemeldinger å gjøre?

Svaret er “boring” – eller klisjeene, om du vil. Ønsker du at en pressemelding skal gå rett i journalistens søppelkurv er oppskriften enkel: Fyll meldingen med klisjeer. Resultatet er et eneste langt redaksjonsgjesp.

La gå at enkelte av dere ikke ønsker publisitet, at hele hensikten med pressemeldingen er nettopp ikke å skape interesse. Da er klisjémetoden effektiv, gjerne tilsatt en dæsj byråkratsvada og garnert med et kryptisk stammespråk.

Men slik er det som oftest ikke. Pressemeldinger skrives gjerne for å skape publisitet om en tjeneste eller et produkt i den hensikt å selge. Da er språket ditt viktigste redskap. En klisjésjekk før du trykker på send-knappen ville ha stoppet en dødfødt pressemelding som denne:

“Styrken vår er evnen til å forstå kundens problemstillinger og raskt finne en kundeoptimalisert løsning som sikrer lang levetid, høy driftssikkerhet og maksimal energiutnyttelse.”

KRAFTLØST: Eksemplet over kunne vært hentet fra nær sagt hvilken som helst bransje – takket være klisjeene. En klisjé er et ord eller uttrykk som er blitt brukt så mye at det har mistet sin gjennomslagskraft. De er blitt ord som, unnskyld uttrykket, går inn gjennom det ene øret og ut av det andre. Kundeoptimaliserte løsninger hører til denne gruppen, nettopp fordi ordene ikke forteller noen verdens ting. Kunden i fokus er et annet. Dette er tomme, innholdsløse uttrykk som mislykkes på ett vesentlig punkt: De skaper overhodet ingen bilder i hodet på leseren.

Skal du skrive en effektiv pressemelding, må den for det første ha noe konkret å fortelle, helst så konkret at leseren kan se det for seg etter bare noen få linjer. Dernest skal bildet være originalt. Hør bare på dette eksemplet fra Merete Morken Andersens bok, “Skrivekunst”. Begge avsnittene lager bilder, men det er det siste du husker:

“Det glimtet i de mørke øynene hennes, og hun lo en ramsalt latter mens hun kastet på det ravnsvarte håret.”

“Det glimtet i de mørke øynene hennes, og jeg skjønte at det måtte være en transistor der inne som hadde gått i stykker”.

TROVERDIGHET: Problemet med klisjeer er at det nettopp kan synes som om avsenderen gjemmer seg bort, at han ikke har noe å selge. Hvis tanken nettopp er få noe fram i lyset, bør man ikke bare se til en amerikansk kunstfotograf, men gå tilbake retorikkens far. Aristoteles prediket logikk, følelser og etikk, eller logos, pathos og ethos. Utlagt: Du skal ha ord og argumenter (logos) som appellere til tilhørernes følelser (pathos) med talerens karakter og troverdighet (ethos).

I Aristoteles’ verden er det ikke plass til klisjeer, aller minst når vi snakker om troverdighet, som sies å være det vakreste ordet i retorikken.  Troverdigheten er hovedmålet, og uten den overbeviser du ingen. Retorikk handler mye om salg – eller innsalg. Som avsender er det din oppgave å formulere et budskap som folk kan tro på.

En travel redaksjon oversvømmes av opptil flere hundre pressemeldinger daglig. Får du ikke mottakeren til å tro på det du sier, er delete-knappen faretruende nær og søppelbøtta pressemeldingens uunngåelige endelikt.

SKRIVER FOR EGNE: Hvorfor er da klisjeene så seiglivede? Hvorfor blir det fremdeles produsert intetsigende meldinger, gjerne på et fagspråk kun innvidde forstår? Kanskje den viktigste forklaringen er at avsenderen er redd for å uttrykke seg klart og konsist, av frykt for å dumme seg ut overfor kolleger. Det blir liksom for enkelt, mens klisjeer og stammespråk er det trygge og det som gir respekt – innad. Glem bare ikke at det er de andre du egentlig skriver for. Du skal bli forstått og vekke oppmerksomhet, helst utenfor egne rekker.

Søk gjerne på LaChapelles bilder som inspirasjon neste gang går i gang med en pressemelding.

Forskeren Rune Karlsen har i Bernt Aardal (red.) sin bok som Stortingsvalget 2009, “Det politiske landskap” fra 2011 gjennom en stor spørreundersøkelse sett på velgernes mediebruk i valgkampen. Utviklingstrekk som endret sysselsettingsmønster, urbanisering og sekularisering, samt økende utdanningsnivå, har gjort koblingen mellom partier og velgere løsere enn tidligere. Flere velgere bestemmer seg sent, ofte under selve valgkampen. Det gjør igjen valgkampen og hvordan partiene kommuniserer med velgerne stadig viktigere.

Karlsen omtaler hvordan den direkte kommunikasjon en gang dominerte valgkampene gjennom store valgmøter og massemønstringer. Deretter tok TV over som valgkampens midtpunkt på 1960-tallet og framover. Nå kan det se ut til at nye medieplattformer som Internett får en stadig større del av velgernes mediehverdag. Samtidig legger partiene igjen vekt på gamle, tradisjonelle virkemidler med direkte velgerkontakt som dør til dør- aksjoner, slik blant annet de siste valgkampene i Oslo har vist.

Men tallene gir oss ikke noen bekreftelse av en Internett-revolusjon. Bare fattige 8 prosent av velgerne mener Internett har vært svært viktig i valgkampen. Den indirekte medievalgkampen gjennom fjernsyn er fortsatt dominerende. TV blir ansett som det viktigste mediet både av partiene og av velgerne. Nye medier har relativt sett mindre betydning enn andre kanaler. Men – Internett er fortsatt et ungt medium, og brukes i utstrakt grad av unge velgere. Revolusjonen er i gang, om enn sakte.

Jeg har videre forsøkt å oppsummere noen av forskernes hovedfunn fra 2009-valgkampen:

Flere bestemmer seg under valgkampen. Norske velgerne bryr seg om valgkampen. 63 prosent svarte at de fulgte svært godt eller nokså godt med på valgkampen i mediene. 24 prosent diskuterte valget hver dag. Andelen som bestemmer seg for partivalg under selve valgkampen har økt betydelig både i Norge og i andre vestlige demokratier. Spesielt Venstre- og Høyre – velgere bestemmer seg sent, der henholdsvis 65 og 60 prosent først bestemte seg under selve valgkampen. KrF-velgere er mest stabile med 34 prosent. Det samme mønsteret ser vi når velgerne svarer på hvor stor betydning valgkampen har for deres valg av parti. Mens 80 prosent av Venstre-velgerne sier valgkampen hadde betydning, gjeler dette bare knapt over halvparten av KrF-velgerne.

TV viktigst, men på vei ned. Velgerne ble spurt om hvor viktige syn ulike informasjonskilder var for dem. Her er andelen som svart enten viktig eller svært viktig (prosent):

Fortsatt er TV velgernes viktigste kilde til informasjon om valget, fulgt av riksaviser og diskusjoner med venner og familie. Men andelen som anser fjernsyn som svært viktig har falt fra 51 prosent i 2005 til 37 prosent i 2009. Hvorvidt en så sterk nedgang er en trend eller ikke er for tidlig å si, men Rune Karlsen mener det kan skyldes at en økende andel medieplattformer, og ikke minst internett, gjør TV mindre sentral for en del velgere.

De eldste liker radio, de yngste er på nett. Andelen som ser Internett som viktig er økt fra 11 prosent i 2005 til 18 prosent i 2009. Ikke overraskende er det store forskjeller i alder. Mens eldre sverger til radio og lokalaviser, foretrekker de yngste samtaler med andre, Internett og partienes valgkampmateriell. De yngste er også klart mer interessert i å finne informasjon på partienes nettsider, og dette avtar jevnt ved økende alder.

Papiravisene død? For de som fortsatt lurer på om nettaviser vil ta over for papiravisene, er det bare å se på hvor unge velgere finner sin valginformasjon. Mens det bare er fire prosent av de over 67 år som mener nettutgaven er viktigere enn papiravisa (mot 88 prosent for papir), er dette bildet motsatt hos de mellom 17 og 24 år. 53 prosent av disse foretrekker nettaviser, mot bare 19 prosent for papir.

Sosiale mediers gjennombrudd. Rune Karlsen mener sosiale medier var den store nyheten i 2009- valget på samme måte som YouTube var det i 2007, blogger i 2005 og partienes nettsider i 2001. Spesielt yngre kandidater mener sosiale medier var en viktig kommunikasjonskanal for sin valgkamp.

Men sosiale medier er fortsatt ikke et utbredt fenomen. Bare 8 prosent av velgerne har vært inne på en politikers blogg eller Facebook-side. Dette er imidlertid akkurat den samme andelen som besøkte partienes nettsider i 2001. I 2009 var besøket på nettsidene økt til 18 prosent. Samme andel av de under 24 år benyttet Facebook i valgkampen. Sosiale medier er med andre ord langt fra dominerende i den norske valgkampen, men blir stadig mer utbredt.

Partitester på nett. De ulike nettmedienes partitester brer om seg. I 2009 tok hele 38 prosent av velgerne en slik partitest. Igjen dominerer de yngste der 64 prosent av de mellom 17 og 24 år testet partivalget sitt. Men det er usikkert hvor stor betydning testene har. Karlsen mener det er rimelig å tro at mange velgere er mest nysgjerrige på om det får sitt forhåndsbestemte parti som resultat. 47 prosent av de som tok testene hadde allerede bestemt seg før valgkampen for hvilket parti de skulle stemme på. Men noen lar seg påvirke: 1 prosent av velgerne mente testen hadde stor betydning for deres partivalg, og 8 prosent mente den hadde en viss betydning. Ut fra mediedekningen kan det se ut til at partitestene på nett kan ha hatt enda større betydning for lokalvalget denne høsten. Men det vet vi først mer om når vi får tallene fra 2011-valget.

Gjør så internett og sosiale medier at den direkte velgerkontakten er på vei tilbake? Og får vi stadig mer av den toveis kommunikasjonen som kommunikasjonsfolk drømmer om? Har vi gått fra direkte velgerkontakt, via TV som viktigste kanal og nå er på vei tilbake til direkte dialog med velgerne?

Vi er vel ikke der i dag, men det ser ut til at vi er godt på vei. Rune Karlsen spør om vi ser starten på en trend der nye plattformer utfordrer TVs dominerende posisjon. Internett blir en viktig informasjonskilde for stadig flere. Flere besøker partienes nettsider, og flere følger valgkampen på nettet. Sosiale medier har betydning både som diskusjonsplass og informasjonskanal. Det går så langt sakte, men kanskje er det nå i ferd med å ta av. Det blir spennende å se når vi får resultatene fra lokalvalgkampen i 2011.

Foto: Scanpix

Åpenhet er mer enn å gjøre tilgjengelig data og informasjon som egentlig er lukket eller unntatt offentlighet. Det handler også om å involvere ved å åpne opp prosesser og invitere brukere, berørte borgere eller utviklermiljøer til å delta i utviklingen av tjenester med innspill, kommentarer og forslag, eller ved å utvikle tjenestene for det offentlige. Det har blitt vanlig å involvere brukerne i sosiale medier, bare se på Kongsvinger kommune og Utrykningspolitiet – eller bloggposten til Cecilie Staude om å lytte og lære av egne kunder. Men det er langt igjen før det blir vanlig for offentlige virksomheter å legge sine datasett åpent ut til fri bruk.

Men ting skjer. I september i fjor ble Nordic TechPolitics arrangert i Oslo for første gang. Konferansen handlet om hvordan teknologi bidrar til å endre politikk og samfunn. Mange internasjonale deltakere foredro om samfunnsendring og digitale muligheter, og åpne data var en sentral faktor for de fleste. Senere på høsten arrangerte Difi sin første Hackathon i samarbeid med Meteorologisk Institutt og Institutt for Informatikk ved UiO. Dette var en workshop der folk i fra det offentlige og datautviklere samles for å utvikle nye tjenester med utgangspunkt i åpne offentlige data. Statsråd Rigmor Aasrud stakk innom og Aftenposten var begeistret.

Åpne data gir mulighet til å utvikle nye digitale tjenester. Det handler om en innbyggerstyrt og teknologidrevet utvikling. Det spennende er at tjenestene som utvikles ikke nødvendigvis er bestilt eller betalt av virksomheten som eier dataene. De blir gjerne utviklet ut i fra et udekket behov. Even Westvang i Bengler har laget tjenesten «Skoleporten». Ved hjelp av åpne data i fra nasjonale prøver har han utviklet et norgeskart med en kvalitetsoversikt der alle landets grunnskoler er plottet inn og markert med fargen rødt, gult eller grønt avhengig av prøveresultatene. Tjenesten «FiksGataMi» er også en slik innbyggerskapt tjeneste basert på åpne kommunale data kombinert med e-postadresser til ansvarlige myndigheter. Snedig!

Magasinet Monocle skrev i juni i fjor en artikkel om hva verden kan lære av nordiske lands arbeid med innovasjon og samfunnsutvikling. De er spesielt opptatt av de nordiske landenes evne til innovasjon ved hjelp av ny teknologi og samarbeid med nye grupper i samfunnet. De tre selskapene Sitra i Finland, Mindlab i Danmark og Vinnova i Sverige ble trukket frem som «guiding stars for the world to follow». Selv om disse selskapene er ulike når det kommer til størrelse, finansiering og metodevalg deler de hovedmålet om å endre samfunnet til det bedre.  MindLab jobber først og fremst med innovasjon i offentlig sektor gjennom utvikling av ny praksis og nedbygging av byråkratiet. Vinnova konsentrerer seg om IT og teknologi og hvordan det kan bidra til å løse store og komplekse samfunnsutfordringer. Sitra på sin side bruker strategisk design, økonomisk investering og samarbeid med ulike grupper på flere ulike samfunnsplan for å få til en ønsket endring. Disse selskapene jobber med samfunnsutvikling gjennom samarbeid mellom det offentlige og innbyggerne, ny teknologi og åpenhet.

Mitt håp for 2012 er at Norge skaper et slikt innovasjonsmiljø som kan skaffe oss en plass i det gode nordiske selskap.

PR- og kommunikasjonsbransjen har ironisk nok et dårlig rykte. Mange føler seg ofte misforstått når de forteller andre at de jobber i PR-bransjen, meg selv inkludert. Som student føler jeg altfor ofte et behov for å forsvare bransjen og mitt valg av utdanning. Mange tror jeg tar en bachelor i ”å vri og vende på sannheten”, ”gi råd til toppsjefer og kjendiser”, eller ”hvordan manipulere media på best mulig måte”. Første skoledag var det nesten halvparten av elevene i faget ”Introduction to PR” som reiste hånden da læreren holdt opp et bilde av Lady Gaga og Cheryl Cole og spurte om de trodde det var dette PR handlet om.

Det å skulle forklare PR har alltid vært vanskelig. Definisjonene er mange, og alle har sine svakheter. Definisjonen som blir mest brukt i Storbritannia er laget av The Chartered Institute of Public Relations (CIPR) og er som følger;

”Public relations is about reputation – the result of what you do, what you say and what others say about you. Public relations is the discipline which looks after reputation, with the aim of earning understanding and support and influencing opinion and behaviour. It is the planned and sustained effort to establish and maintain goodwill and mutual understanding between an organisation and its publics”

Forrige uke inviterte PRSA (Public Realtions Society of America) sine medlemmer til å foreslå en ny og moderne definisjon av PR. PR Week og CIPR henger seg også på og åpner for debatt rundt dette. De mener den gamle versjonen er utdatert og det er på høy tid med en ny definisjon som flytter fokuset fra ”overtalelse” til ”toveiskommunikasjon”. Dette skal markere en ny og moderne epoke for PR bransjen. Den største endringen de siste årene er bruken av sosiale medier som blogger, Facebook og Twitter. Det har forandret måten organisasjoner kommuniserer med omverden – en prosess som lenge dreide seg om kommunikasjon fra toppen og ned, men som nå oppfordrer til en toveiskommunikasjon. Dette har ført til nye beskrivelser som erstatter tidligere definisjoner av PR-bransjen i engelsk media, som ”Earned Media”, ”Word of Mouth Markeiting” og ”Buzz Marketing”.

Kritikken rundt PRSA´s initiativ er at PR-bransjen heller bør fokusere på å ordne opp i sitt eget rykte – istedenfor å håpe på at en ny definisjon vil mirakuløst endre folks oppfatning av bransjen.

Mener du det er behov for en ny definisjon?

Det er mye å lære av tweeten til Solhjell. Hva da? Jo, utgangspunktet et at sosiale medier endrer premisser for tradisjonell markedsføring og interaksjon mellom mennesker.  Endringen må også innebefatte en forståelse for de kulturelle og sosiale miljøene de sosiale mediene representerer, og at dette krever et nytt syn på kunden.

Markedsføringsguru Philip Kotler hevder at dette er nødvendig fordi merkevareledelse ikke lenger handler om logo og navn, men om rykte og oppførsel. Salgsledelse handler ikke lenger om kundedatabaser, men om å engasjere kunden gjennom dialog. Produktledelse handler ikke lenger om hemmelighold og det å dytte produkter på kunden, via salgsavdelingen, men om åpen innovasjon.

Åpen innovasjon er en måte å koble og generere ideer gjennom å knytte interne ressurser med eksterne miljøer, som bloggere, twitrere og Facebookbrukere. Ved å gi fra seg makt til forbrukerne har internasjonale selskaper som er i tet når det gjelder vekst og lønnsomhet erfart at åpen innovasjon er kritisk for utvikling av produkter og selskaper. Når interne og eksterne ideer og krefter forenes i en dynamikk gjennom dialog i nettsamfunn, får man et langt større idetilfang, når markedet raskere og forsterker dermed en strategisk posisjon i markedet.

I selskapet Google trekker de ansatte frem at en av de mest lukrative avtalene ved å jobbe i selskapet er at du kan bruke 20 prosent av arbeidstiden på egne prosjekter. Dette er en ordning adoptert fra universitets- og forskningsverdenen som ofte munner ut i lønnsomme innovasjoner for selskapet. Jeg synes det er en interessant utvikling. For veldig mange bedrifter er ikke arbeidsplassen begrenset til det som skjer innenfor virksomhetens fire vegger lenger, mye av arbeidsprosessen skjer utenfor, på kryss og tvers av ulike fagmiljøer og nettverk. Det mener jeg arbeidsplassen må ta hensyn til og tilrettelegge for.

Den amerikanske kaffekjeden Starbucks trekkes ofte frem som en aktør som har lykkes med bruk av ny teknologi til å gi kundene både synlighet og innflytelse. Selskapet berømmes for sitt dag-til dag engasjement med kundene der dialogen er preget av gjensidig respekt, anerkjennelse og belønning. Kunden får enkle tilganger til å påvirke og si sin mening og selskapets ansatte engasjerer seg i kunden ved å lytte, spørre og få tilbakemeldinger. På selskapets blogg kan brukere og kunder enkelt dele sine ideer om hvordan Starbucks kan forbedre seg, og på ideforumet ”My Starbucks Ideas” kan den som vil stemme frem gode ideer, komme i direkte dialog med selskapet og følge med på innovasjonsprosessen fra idé til realisering. Her hjemme har SAS nylig gjort noe av det samme.  Flyselskapet reserverte kapasiteten på ett av flyene i sommer, slik at  kundene  kunne være med å bestemme hvor de skal fly i sommer. Det kom inn mer enn 800 bidrag på en uke og mer enn 180 forskjellige destinasjoner ble foreslått av flyselskapets venner på Facebook.

Åpen innovasjon omtales som fremtidens forretningskonsept for bedrifter.  Men når sosiale medier nå endrer hvordan mange bedrifter forholder seg til sine omgivelser, utfordres også de herskende måter å gjøre ting. Å ta del i samtalene, posisjonere merkevaren og samarbeide med talsmenn for kundene, krever at de ansatte engasjerer seg i dialog.  Det kan føre til selvransakelse for en del bedrifter. I dette ligger det en erkjennelse om at de ansatte blir viktige bidragsytere i markedsføringen. Samtidig ikles de nye roller som stiller store krav til informasjonshåndteringen når de ansatte kan ta over informasjonsspredningen med bedriftens logo som avsender.

Forenklinger gjør livet enklere. Vi setter mennesker i bås, vi lager forkortelser og vi lager enkle huskeregler for å lære kompliserte teorier. Men av og til lever forenklingen sitt eget liv, videreutvikler seg og blir til slutt en myte.

Myten om kroppsspråkets betydning varerier. Sist gang jeg hørte om myten fikk kroppen så stor betydning som 90 %, mens andre sier at kommunikasjon er 55 % kroppsspråk, 38 % tone- og stemmeleie og at ordene bare betyr 7 %.

Men hvis ordene betyr minimalt og kroppspråket nesten alt, så kan vi vel bare lage rare lyder og bevege litt på kroppen for å bli forstått? Prøv!

Albert Mehrabian viste gjennom forskning i 1967 at kroppsspråket har stor betydning. Men det gjelder i situasjoner hvor man skal uttrykke holdninger eller følelser – ikke i all annen kommunikasjon. I de aller fleste tilfeller er altså det viktigste hva du sier, ikke hvordan du sier det.

For hva legger vi egentlig i kroppssignaler? Betyr det å riste på beinet at vedkommende er nervøs, eller er det bare at tegn på beina har ”sovna”? Og er tegn på nervøsitet alltid en svakhet? Forenklinger gjør det enklere å huske ting og lage regler, men de er dessverre også med på å fjerne nyansene.

Champagne-rusen er over etter at norske PR-byråer feiret seg selv i Gullkorn nylig. Øystein Bonviks gode initiativ har blitt en tradisjon, og har på fem år samlet bransjen på innsiden og gjort den mer synlig fra utsiden. Samtidig er tiden moden for en oppgradering.

Vinnerne av Gullkorn 2011. Foto: Svein Erik Dahl/Samfoto

Mange av årets nominerte og vinnere kan vise til dokumentert effekt. Det er en hyggelig og viktig utvikling. Likevel, med unntak av Dinamo og Antirasistisk senters fine kampanje ”Tea time”, handler årets vinnerbidrag stort sett om promotering. Det er en utvikling jeg ikke liker så godt. PR står som kjent for Public Relations, ikke PRomo.

Samlet sett kan de nominerte og de vinnende arbeidene i Gullkorn de siste årene nemlig oppfattes som bevis på at bransjen hovedsakelig lager lanseringer, rigger ”PR-stunts” på gater og torg, legger ut lokkende agn til journalistene, og spiller på det nye mediesamfunnets behov for lette nyheter, rariteter og brukerinvolvering. Jeg tror ikke vi er tjent med et slikt omdømme.

Min erfaring fra 20 år i bransjen, er nemlig at oppdragene byråene løser er mye mer varierte og ofte på et langt mer strategisk nivå. Da er de dessuten høyere priset.

I neste års Gullkorn håper jeg derfor vi vil se noen nye kategorier som kan bidra til å utvide bildet av PR-faget, og som kan løfte både konkurransen og faget videre. Det kan være ”Beste kommunikasjonsstrategi”, ”Beste krisehåndtering”, ”Årets omdømmeløft” og ”Beste lederkommunikasjon”.

Kritikerne vil si at denne typen jobber ikke lar seg beskrive som case. De vil kanskje si at de strategisk orienterte byråene ikke vil røpe sine kunder. Det ble det sagt også for fem år siden, da Gullkorn ble startet, men hvert år har det blitt flere påmeldte og mer åpenhet. La oss prøve, sier derfor jeg.

Flere kategorier er noe NIR-leder Morten Woldsdal har i tankene. Så jeg heier på ham og venter spent på Gullkorn 2.0 – og en enda bedre kåring og fest de neste årene. Hva tenker du?

Nils M. Apeland er rådgiver i Bedre Kommunikasjon og Assosiert partner i First House. Han ble tildelt Årets hederspris i Gullkorn 2007.

PR som fag og bransje har gjennom mange år hatt mange forskjellige oppfatninger, eller myter om du vil, knyttet til seg. Begrepsforvirring, dekningen av bransjen i media og enkelte talspersoner har gjort sitt for å skape det samlede inntrykket av norsk PR- og kommunikasjonsbransje. Noe Kommunikasjonsforeningen har omtalt både i fagbladet og på diverse medlemsmøter ved gjentatte anledninger.

Jeg lot meg nylig fortelle at halvferdige tanker skal være mer spennende og utfordrende enn de som er tenkt ferdig. Så med dette i minne vil jeg gjerne dele noe jeg mener er myter eller feiloppfatninger knyttet til PR-bransjen og faget.

1. PR er et ungt fag

2. PR er et belastet begrep (eller fag om du vil) i Norge

3. Veksten i PR-bransjen, og spesielt i den offentlige delen av bransjen, er et demokratisk problem

4. Bransjen og faget er avhengig av at en fullverdig mastergrad etableres i Norge

5. Dekningen av bransjen i mediene skyldes manglende kunnskap hos journalistene

6. PR-rådgivere jobber mest med rådgivning av toppsjefer

7. PR-rådgivere manipulerer media og styrer/kontrollerer bedrifters omdømme

8. Du trenger masse kontakter i presse og politikk for å bli en god PR-rådgiver

9. Strategisk bruk av PR er dyrt

10. PR-rådgivere jobber bare i byrå

Hva tenker du om disse påstandene?