Kategoriarkiv: Uncategorized

Vi må måle mer!

Ja da, jeg vet at dere har hørt det før. Kommunikasjonsfolk må bli flinkere til å måle effekten av arbeidet de gjør. Hvordan skal vi ellers bevise vår verdi?

Innlegget er skrevet av Therese Manus, daglig leder i Kommunikasjonsforeningen.

Men selv om «alle» snakker om det, er det fortsatt få som gjør det. I forbindelse med vår årlige lønnsundersøkelse ville vi forsøke å kartlegge hvor utbredt måling er blant våre medlemmer. Tallene viser at bare 27,6 prosent av foreningens medlemmer måler effekten av kommunikasjonsarbeidet regelmessig. Og det er rett og slett for få. Andelen som måler sporadisk i forbindelse med aktiviteter og kampanjer er heldigvis høyere, 48,8 prosent, men sporadisk er ikke godt nok. Skal kommunikasjonsmedarbeiderne få innflytelse på arbeidsplassen, må man kunne vise til at jobben som gjøres har effekt.

Skjermbilde

På Kommunikasjonsdagen i mars kom Richard Bagnall, styremedlem i Amec, den internasjonale foreningen for måling og evaluering, med et godt råd: Measure what matters! Du trenger ikke måle alt, men du må måle det som er av betydning. Hvordan vet du at du har oppnådd ønsket effekt? Antall klikk viser ikke endringer i holdning eller adferd.

Økt interesse

Vi i foreningen merker en økende interesse for kunnskap om måling blant medlemmene. Innsparingstiltak på arbeidsplassen gjør at kommunikasjonsutøverne ser behovet for å vise med tall og fakta hvordan kommunikasjonsarbeidet har bidratt til å nå virksomhetens mål, og hatt en effekt på selve bunnlinjen. I medlemsundersøkelsen vår, som blir avsluttet i disse dager, sier mer enn halvparten at de er interessert i å lære mer om måling av effekt. Dette tar vi på alvor, og i løpet av høsten skal vi arrangere seminarer om måling i tillegg til å dele verktøy og maler medlemmene kan bruke.

Sammen med BIs senter for virksomhetskommunikasjon skal vi gjennomføre en dybdeundersøkelse om effektmåling for å få mer kunnskap om arbeidet som gjøres, eller ikke gjøres, og årsaker til det. Det kan gi oss noen svar på hvorfor situasjonen er som den er, og ikke minst hjelpe oss å forstå hvordan vi kan bidra til å få flere til å begynne å måle.

Vi vil også gjerne lære av din erfaring. Så hvis du er blant den fjerdedelen som måler, håper jeg at du vil ta kontakt med oss. Det er lettere å løfte kommunikasjonsfaget om vi gjør det sammen!

Kampanje har også skrevet om tallene fra undersøkelsen.

De riktige ordene

Forrige blogger skrev om hvor galt det kan gå når en bedrift formidler feil signaler. Innovasjon Norges pressemelding om at 51 ansatte ikke blir «innplassert» ble oppfattet som en omskrivning av at de kutter 51 jobber. Her er en mini-leksjon i å velge de riktige ordene når du skriver pressemeldinger. 

En ordsky viser sentrale ord i en tekst, som her i Innovasjon Norges pressemelding.
En ordsky viser sentrale ord i en tekst, som her i Innovasjon Norges pressemelding.

Sjelden avstedkommer ett enkelt ord så mye oppmerksomhet som ordet “innplassert” i Innovasjons Norges pressemelding 27. april i år. Saken dreide seg om at 51 ansatte mister jobbene sine uten å bli oppsagt. La oss se hva vi kan lære av denne typen ordbruk. Her er en liten mini-leksjon i tre typer ord du helst bør unngå hvis du ønsker å få ut budskapet ditt effektivt i pressemeldinger.

Første bud: Sky stammespråk

Lager vi en ordsky av Innovasjon Norges pressemelding, ser vi at ordet innplassering er det meste brukte om vi ser bort fra navn på bedriften og de intervjuede. Ordet er brukt bevisst fordi avsenderen oppfatter at det har en svært presis betydning: Du mister jobben din, men er ikke oppsagt. Men som vi skjønner av forrige blogger ble det mer oppfattet som et forsøk på tåkelegging eller omskrivning. Ordet finnes ikke i ordbøkene, og NTB har brukt ordet kun en håndfull ganger de siste 30 årene, vesentlig i sitater.

Ser vi nærmere på ordet er det da også en heller merkelig konstruksjon. Vi har ord som innramme og innfelle, men innplassere? I pressemeldingen snakkes det også om at ledelsen vil diskutere outplacement av de innplasserte, uten at det forklares nærmere. Er det utplassering? Neppe. Selv ble jeg utplassert en uke i 9. klasse for å lære mer om arbeidslivet, men det er trolig ikke det som er ment her. Spørsmålet forblir ubesvart: Hva blir skjebnen til de 51?

Et annet ord av samme type er personalløp. Det brukes gjerne  når ansatte skal overføres fra én arbeidsgiver til en annen. Når jeg holder skrivekurs og spør hvilke bilde man får i hodet av ordet, svarer de fleste maraton, bedriftsløp, mosjonsløp og lignende. Ordet er derimot brukt i omstillingsprosesser, med alt hva det innebærer av samtale, informasjon, vilkår osv. Med andre ord en presis betydning – for de innvidde. Går vi igjen tilbake til NTBs arkiv, får vi null treff denne gangen. Bruk gjerne stammeord når du kommuniserer internt og med likesinnede. Skal du nå ut over indre sirkler, må du gjerne gi avkall på noe av presisjonen uten at det går på bekostning av et klart og tydelig språk. Tvert imot.

Andre bud: Unngå passiv

På samme måte som stammespråk, er også passiv med på å tilsløre budskapet. La oss først bare ta en grunnleggende grammatikkrepetisjon om hva passiv er: “Far leser avisen” er en aktiv setning. Noen gjør noe. Den passive varianten blir “Avisen leses”. Passivsetningen gir ikke svar på hvem som utfører handlingen, og da er vi ved sakens kjerne: Det blir uklart hvem som har ansvaret for hva – med andre ord en form for tåkelegging.

Passiv er velkjent i brev fra det offentlige, og er ett av de større forbedringspunktene i språket til mage offentlige ansatte. Før skrev man for eksempel vedtaket kan påklages, nå heter det du kan klage på vedtaket. Eller ta denne: «Dersom du ikke får medhold i klagen her, oversendes saken til Fylkesmannen for endelig vurdering og avgjørelse.» Og hvem er det som sender saken til Fylkesmannen her, er det kommunen eller jeg som mottaker av denne beskjeden fra en norsk kommune?

Passiv brukes også til å etablere autoritet. “Det antas at”, kan vi skrive, uten å bry oss det døyt om hvem som antar. Utsagnet står der og nærmest lyser av autoritet, og når vi skriver “Avisen leses”, høres det ut som om hele landet leser avisen, ikke bare far.

Tredje bud: Vær konkret

Begge mine første to bud munner egentlig ut i dette tredje: Skriv konkret. Skriv slik at setningene kan bli et maleri og at du kan se dem for deg. Gevinsten er at du blir forstått og vet at du treffer med budskapet. Er du generell i språket, er faren der for at andre lager andre bilder enn det du hadde tenkt deg.

I sin bok «The Sense of Style: The Thinking Person’s Guide to Writing in the 21st Century Style», illustrerer Steven Pinker dette med følgende to setninger: Brikken falt ned fra bordet og Sjakkbrikken av elfenbein falt ned fra bordet. Den første kan like gjerne være en dominobrikke eller kodebrikken du bruker for å logge deg inn i nettbanken. I setning nummer to har vi laget et bilde som er krystallklart og som ikke kan misforstås.

Så tilbake til ord som innplassere og personalløp. Det siste har klart en spesifikk betydning, men altså kun for innvidde. Det blir for generelt. Innplassering har kun en svakhet: Det gir ingen bilder overhodet, mens personalløp gir feil bilde. En nyhetsmelding jeg kom over om Sogn og Fjordane, kunne fortelle meg at fjordfylket nå lokker turistene med redefinert luksus. Men reiser du ditt på grunn av redefinisjonen? Tenk heller hva du ville sagt hvis du skulle formidle det samme budskapet til naboen din.

På tide å tide å redefinere pressemeldingene?

 

 

 

 

 

 

Offentlig innsyn fra kommunikasjonsrådgiverens synsvinkel

23. mars skriver lederen for Pressens offentlighetsutvalg Siri Gedde-Dahl et innlegg i Aftenposten om manglende åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning. Bakgrunnen er at nærmere 40 av 63 SKUP-rapporter peker på problemer med tilgang på offentlige dokumenter og utilgjengelige kilder på regjerings- og departementsnivå.

Teksten er skrevet av Nils Petter Strømmen, styreleder i Kommunikasjonsforeningen. Dette er den uredigerte fullversjonen av debattinnlegget som stod på trykk i Aftenposten 7. april.

kronikkAP

Virkelighetsbeskrivelsen i SKUP-rapportene er nedslående lesing. Hvis norske myndigheter «systematisk trenerer innsynsbegjæringer og klager» og opptrer i strid med Offentlighetsloven, er det alvorlig og kritikkverdig. Det finnes imidlertid en alternativ virkelighetsoppfatning, som ikke bygger på journalistenes SKUP-rapporter.

I sin forskning på samspillet mellom mediene og byråkratiet, beskriver Kjersti Thorbjørnsrud, Tine Ustad Figenschou og Øyvind Ihlen ved Universitetet i Oslo en offentlig forvaltning som bruker store ressurser på mediehåndtering. Mediehenvendelser prioriteres gjerne foran andre viktige oppgaver, og tempoet er på journalistenes premisser. Dette er blant hovedfunnene forskerne gjengir i et innlegg i Aftenposten 3. desember 2013.

Jobber for økt åpenhet

Forskningsresultatene bekrefter ikke påstanden fra SKUP-vinner Kristoffer Egeberg fra Dagbladet, når han i sin rapport skriver om «hæren av informasjonsrådgivere som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene». Forskerne konkluderer tvert i mot med at en økning i antall kommunikasjonsrådgiverne i offentlig forvaltning har skapt mer arbeid for resten av organisasjonen, fordi de jobber for økt åpenhet og tilgjengelighet overfor pressen. Feltarbeidet i denne forskningen er blant annet gjort i Justisdepartmentet, som er en av organisasjonene som møter kritikk i SKUP-rapportene.

Mer anekdotiske rapporter fra byråkratiet forteller om urealistiske forventninger fra mediene, både når det kommer til ønske om tilgang til kilder på statsrådnivå og separate intervjuer fremfor spørsmål i plenum på pressekonferanser. I en travel hverdag preget av mange medier og fortløpende dekning, er det ofte umulig å innfri disse forventningene. I tillegg kan enkelmediers krav om eksklusivitet bidra til å skape en praksis som paradoksalt nok strider mot grunnleggende prinsipper om offentlig innsyn. Innsalg av saker til enkeltredaksjoner blir den sikreste, og kanskje eneste, veien til gjennomslag i mediene.

Det vil være interessant å få vite mer om vurderingene byråkratene har gjort i enkeltsakene som blir kritisert i SKUP-rapportene. Men det vil være enda mer interessant å se nærmere på hvilke mekanismer som skaper de to ulike virkelighetsoppfatningene. Bare sånn kan vi finne ut om det har oppstått en praksis som strider mot lovverket, og om det er behov for å iverksette tiltak for å endre en eventuell ukultur.

Gjennom dialog og blikk fra andre fagmiljøer bør vi diskutere hvilken virkelighet som i størst grad ivaretar borgernes interesser. Målet må være å skape gode arbeidsvilkår for både gravejournalisten og kommunikasjonsrådgiveren i offentlig forvaltning, slik at begge kan løse sitt oppdrag effektivt og til det beste for samfunnet.

Kommunikasjonsforeningen har et overordnet mål om å jobbe for et åpnere samfunn. Foran vårt landsmøte 18. april foreligger det et forslag til handlingsplan, der det blant annet heter at vi skal «fremme åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning». Jeg tror på en ny vår for praktisering av offentlig innsyn.

Jakten på gladsakene

Ledere og politikere liker gladsaker som får dem og virksomheten til å skinne. Slike bestillinger gjør at kommunikasjonsrådgiverne bruker tiden sin på det som ikke betyr noe. 

Gladsak under planlegging? Foto: Illustrasjon.

«Kan vi ikke få på en hyggelig sak for en gangs skyld?».  «Kan du ikke få noen til å skrive en fin sak om det vi gjør?». De fleste som jobber med kommunikasjon har kjent på presset for å selge inn gladsaker med ulike vinklinger. Ledere og politikere elsker å skinne i en sak der snorer klippes eller tilskudd deles ut. Jeg kaller det gladsakstyranniet. Men er det gladsaker vi kommunikasjonsrådgivere burde bruke tiden vår på? Min påstand er at det finnes nok av andre ting vi heller bør konsentrere oss om.

Hva er viktigst?

Jeg jobber med kommunikasjon i det offentlige. Min arbeidsgiver har et samfunnsoppdrag, og for å løse det får etaten en sum med skattekroner årlig. Virksomheten har satt seg noen mål, og som byråkrater skal vi levere best mulig tjenester for færrest mulig kroner mens vi jobber mot disse målene. Det betyr at oppdraget ofte er å begrense pengebruken og innbyggernes tilgang til offentlige goder. Det sier seg selv at det da kan det bli krevende å hoste opp gladsakene som ledere og politikere ønsker seg.

I et år med valgkamp ønsker politikerne å dele ut penger til hjertesaker og fremstå som gode hjelpere i mediene. Mange kommunikasjonsrådgivere settes i arbeid med å identifisere saker og selge dem inn til pressen. Er det da fare for at vi mister de viktige tingene av syne?

Skal du bruke tid på å få på en lettglemt sak i media, eller heller hjelpe en fagavdeling med å skrive om et brev, slik at de som mottar det skjønner innholdet? Skal du hjelpe damene på sentralbordet å sørge for at ofte stilte spørsmål blir besvart på nett, eller skrive en pressemelding om noe en håndfull mennesker er interessert i?

Levér på målene

En pliktoppfyllende kommunikasjonsbyråkrat må gjøre det vi mener er best for brukerne, innenfor rammebetingelsene vi har – og i tråd med målene som er satt for virksomheten. Gladsakene har sjelden varig effekt. Å bistå virksomhetene med å møte reelle behov har større innvirkning på folks liv.

Ofte blir vi upopulære av å gjennomføre oppdragene vi får fra eierne våre. Det skyldes at vi forvalter en hel rekke regler og ikke kan strø om oss med penger. Sånn er det for alle offentlige virksomheter som legger begrensninger på folks liv, som gjør vedtak som ikke er i tråd med enkeltpersoners forventninger og meninger om hva de er berettiget til eller har krav på. Det hadde sikkert vært bra for produksjonen av gladsaker at alle som ønsket det fikk bostøtte og TT-kort, men det hadde neppe vært forsvarlig bruk av skattepengene.

De viktige oppgavene

Det viktigste er alltid at vi løser de oppgavene vi er satt til. Å styre etter jakten på gladsaker kan bære galt av sted. Jaget etter denne typen oppslag kan komme i veien for det vi virkelig skal gjøre, nemlig å løse samfunnsoppdraget vårt.

Fremfor å tenke på popularitet gjennom gladsaker, mener jeg vi bør måle kundetilfredshet på ulike områder som er viktige for oss: Er beboerne på sykehjem fornøyd? Hvordan er ventetiden på telefon? Hvor lang tid tar det å få en klagesak behandlet? Hvor lang tid bruker vi på å behandle en lånesøknad? Hva er effekten av nye selvbetjeningsløsninger på nettet? Dette er informasjon vi kan bruke for å bli flinkere til å levere brukerorienterte tjenester.

Godt omdømme og fornøyde brukere skapes ikke gjennom tilfeldige presseoppslag, men når målgruppene våre føler at vi tar dem på alvor med aktivitetene vi prioriterer. Derfor bør vi jakte på de gode sakene, ikke gladsakene.

Er kort alltid best?

Titler skal være korte og fyndige. Det er svaret jeg gjerne får når jeg spør hvordan titler skal være for å fange leserens oppmerksomhet. La oss like gjerne avlive den myten.

VG-titler
Skjermdump fra vg.no: Jo kortere tittel, jo mer krever den av leseren. Her ser vi et utvalg korte og lange VG-titler. Hvilken ville du klikket på først?

Å snekre effektive titler er faktisk ikke så vanskelig, enten vi snakker om overskrifter i et nyhetsbrev, en pressemelding, en nyhetsartikkel – eller mellomtitler for den saks skyld. Det er ikke så mye du trenger å vite. Med en liten dose enkel grammatikk som du lærte på barneskolen, så kan du kalle deg tittelsnekrer du også. Her får du en smakebit.

Første bud: Hvem er leseren?

Se for deg målgruppen: Kvinne, mann, ungdom, snobb, bonde, nerd – you name it. I flere store redaksjoner har man gjennomført markedsundersøkelser og definert klare målgrupper. I for eksempel Aftonbladet i Sverige har man meislet ut fire typer kjernelesere, gitt dem navn og visualisert dem på plakater som henger foran journalistenes arbeidsplasser. Passer ikke budskap og tekst på minst én av dem, er det rett i papirkurven med manuset.

La oss overføre dette til titlenes verden. Det geniale ved å ha en slik fiktiv leser foran seg, er nemlig at du tvinges til å snakke direkte med leseren, som om du har en dialog. Og vi snakker ikke i korte, generelle titler, men i fulle setninger. Når den svenske museumsmannen Sune Nordgren er tilbake i Oslo for å piffe opp et hotell, ville jeg ikke hatt “Redefinerer hotellkunst” som tittel. Er mitt budskap at telekombransjen har sovet i timen og latt andre stå for innovasjonen, ville jeg ikke hatt “Retro innovasjon» som tittel. Til det er begge eksemplene generelle, kryptiske og lite søkbare, selv om de kan virke korte og fyndige.

Andre bud: Visualiser

Ordet øye bringer oss over på neste huskeregel: Skriv tittelen så konkret at du kan male den. Før trodde man at jo mer generelle titler, dess flere ville bli interessert. Nå er trenden motsatt: Jo mer konkret og spesifikt, dess bedre. Problemet er at den generelle “skolen” ser til å dominere. Det kan skyldes at vi fremdeles tenker papir, det vil si en kontekst med foto, ingress og kanskje en faktaboks til hjelp.

Ei lenger så. Saker deles i større omfang på alskens plattformer og skjermer – med og uten bilder. Stadig flere saker finner dessuten veien til leseren via en søkemotor. Da må tittelen klare jobben alene, og da trenger den gjerne mer enn to til tre ord.

Tredje bud: Hva skal tittelen gjøre?

Bestem deg for tittelens oppgave: Hva er jobben den skal gjøre? Hva vil du at leseren skal gjøre etter å ha sett tittelen? Klikke på saken, åpne et nyhetsbrev? Lese en pressemelding eller bestille en vare? Dette kalles konvertering på markedsføringsspråk. Nettopp ordlyden i en overskrift kan være avgjørende for om du får en lav eller høy konverteringsrate. Altså om overskriften gjør jobben.

Her er verktøyet

For å spisse titlene og tvinge deg til å til å mene noe eller ha et konkret budskap, er det én ting som hjelper deg: Lag en setning. Det betyr at noen gjør noe i form av subjekt og verb. Den første setningen jeg husker fra skolen var “Far leser avisen”. Den har hjulpet meg resten av livet.

Det geniale med hele setninger er at de er lette å oppfatte fordi de umiddelbart forstås. Amerikanske Buzzfeed har en gjennomsnittlig lengde på 8,8 ord, ifølge bloggen til NewsWip. Slate Magazine ligger på nærmere 10 ord og 60 tegn, mens en vanlig norsk lokalvis ligger på 3-4 ord og riksavisene på det dobbelte.

Systematisk titteltesting kan tyde på at det er aktive, informative og konkrete titler som blir mest delt og klikket på. Eller for å si det på en annen mate: Skriv som du snakker!

Gründerpulsen rapporterer

Innovasjon Norges nye blogg, Gründerpulsen, har i dag vært på lufta i to uker. Å starte helt nye blogger er ikke noe man gjør veldig ofte. Å starte nye blogger, der en er helt avhengig av andre skribenter for å lykkes, gjør en enda sjeldnere. Her er en rapport fra Gründerpulsen, to uker på vei mot Norges beste gründerblogg.

illustrasjon_is
Rake pucker fra gründere, entreprenører, intraprenører og start-ups – det er Gründerbloggens misjon.

Når jeg skriver at Gründerpulsen er Innovasjon Norges nye blogg, er jeg ikke helt korrekt. Innovasjon Norge tilrettelegger bloggen, men egentlig er det en blogg av gründere, for gründere. Kort sagt har vi invitert noen av landets mest spennende gründere, entreprenører, intraprenører og start-ups til å dele av sine erfaringer. Disse vil veksle på å skrive på Gründerpulsen, og hensikten er å skape en delingskultur der alle trekker på hverandres erfaringer, uten tidstyver i midten. Les mer om dette og hvordan idéen ble skapt og realisert i Slik skapte vi Gründerpulsen.

Så hvordan har det gått? Hvordan har mottakelsen vært, og hvem skriver?

Innhold kommer inn

Gründere er travle mennesker. Mange av dem gjør sitt livsprosjekt ved siden av annen jobb og familie, og har lite tid til overs. Likevel har Gründerpulsen en publiseringskø med innlegg som står klar for publisering. Vi har startet ambisiøst med to-tre bloggposter i uka. På sikt vil dette sannsynligvis være i overkant av hva vi kan forlange av skribentene, men det har vært viktig for oss å dra veksel på momentet vi hadde i oppstarten. Og kanskje aller hyggeligst – kvaliteten på tekstene har vært svært gode, og de står godt til hverandre, til tross for vidt ulike skribenter som skriver akkurat det de vil uten noen bestillinger fra oss. Vi tror dette kanskje grunner i at det er noen universelle temaer som opptar disse menneskene som prøver å starte noe nytt for seg selv.

Skribenter kommer inn

Gründerpulsen knyttet i oppstartsfasen til seg en sterk gruppe ressurspersoner, som har blitt våre bloggere. Omtrent alle vi kontaktet med forespørsel om å bidra takket ja, noe vi var svært glade for. Ikke minst fordi vi ønsket å få en diversitet blant bidragsyterne, både i form av bransje, alder og geografisk lokasjon. Det vi imidlertid ikke hadde sett for oss var strømmen av andre gründere og innovasjonsorienterte mennesker som ønsket å skrive for Gründerpulsen. Nærmest for å vise at døra står for gløtt satte vi opp et kontaktskjema dersom noen skulle være interesserte. De første dagene rant det inn med henvendelser, med «vareprøver» i form av tidligere tekster, CVer og andre beskrivelser. Noen av de som tok kontakt denne veien har allerede gått inn i skribentkorpset, mens andre vil bli trukket veksler på etter hvert.

Lesere kommer inn

Gründerpulsens eneste markedsføringskanaler er sosiale medier. Bloggen har fått sin egen Facebook-side, men ellers benyttes eksisterende stemmer til å promotere pulsen. Gründerpulsen er jo i hele sin form et stunt, en rask operasjonalisering av en god idé vi bare måtte prøve ut. Det meste ble til underveis, så også markedsføringen. Hvordan har så dette gjort seg utslag i besøkstall?

De to første ukene har vi hatt 4.000 besøk, som totalt har generert 16.000 sidevisninger. Om vi noe forenklet teoretiserer at hver besøkende har vært innom fire sider tror vi dette skyldes at innholdet er såpass interessant at de tar seg bryet å titte rundt. Vel halvparten av disse besøkene kommer forresten fra desktop, mens den andre halvparten bruker mobil eller tablet. Dette var vi forberedt på, og har hele tiden vektlagt responsiv design, der form og funksjonalitet skal fungere på tvers av dingser en leser bloggen gjennom.

Uke 3, 4, og videre…

Gründerpulsen har knyttet til seg et kobbel med spennende stemmer som ønsker å skrive om sine erfaringer, om ting som gleder dem, om ting som opprører dem eller som de av ulike grunner ønsker å dele med oss. Ingen av disse forholder seg til noe publiseringsplan, ingen av dem har fått noen bestillinger om når de skal skrive, og ingen har fått direksjoner om hva de bør skrive om.  Innovasjon Norge kan strekke seg til å etterspørre innlegg knyttet til gitte temaer, dersom det er noe som har aktualitet, og som det kan være hensiktsmessig å belyse nærmere. Men vinkling og tilnærming vil være helt opp til den som skriver.

Anarkistisk kredibilitet

Hvordan en blogg skal kunne overleve på lang sikt uten en strammere redaksjonell tilnærming, om den i det hele tatt kan overleve uten det, vil tiden vise. Gründerpulsens største både styrke og svakhet er at den er tilnærmet anarkistisk. Vi vet ikke hvem som skriver på den neste uke, vi vet ikke hvilket budskap som vil komme, og vi vet ikke hvilken agenda den vil sette. Det eneste vi vet er at tekstene skal være gode, innholdsrike, engasjerende – og gi merverdi til leserne. Lykkes vi med det vil det å skrive for Gründerpulsen forbindes med like stor kredibilitet som vi tillegger dagens skribenter. Det må til skal vi skape Norges beste gründerblogg!

Dynamisk eller død

Den nye delingsøkonomien utfordrer det markedet vi kjenner i dag, og lar Ola Nordmann konkurrere med kjemper som Plaza og Thon. Uoppmerksomme virksomheter vil lide samme skjebne som Kodak om de ikke er innovative og dynamiske nå.

Den nye delingsøkonomien er nådeløs og vil ta sin plass i samfunnet vårt, enten de etablerte direktørene, med sine så langt populære virksomheter, vil det eller ei. Med tjenester som Uber og AirBnb har vi allerede vært vitne til hvor raskt en digital tjeneste kan vokse seg mektig og stor nok til å konkurrere med etablerte næringer over hele verden.

Delingsøkonomien bygger på tjenester som legger til rette for at mennesker kan samhandle på en helt annen måte enn det vi gjorde før. Ola Nordmann kan leie ut stølen eller hytta si til et amerikansk par som ønsker en virkelig kulturell opplevelse av Norge, fremfor et anonymt hotellrom, på samme måte som han kan gjøre tilsvarende i Minnesota eller New Delhi.

Mange mennesker ser ut til å like det delingsøkonomien har å by på. Den er kommet for å bli.

Tillit skaper tillit

Tjenesten AirBnb er en markedsplass, som minner om Couchsurfing, der man kan leie rom fra privatpersoner i alt fra en liten leilighet til et stort slott, verden over. Virksomheten ble grunnlagt i 2008, og har de siste syv årene etablert seg i over 190 land, med et imponerende resultat på over 25.000.000 gjester og 1.000.000 utleiesteder.

AirBnb er et klart eksempel på delingsøkonomiens inntog i samfunnet vårt. Tjenesten bygger på tillit, og forutsetter at utleier og leietaker tar del i oppbygningen av nettverket, i form av å skrive anmeldelser om hverandre. Det er denne funksjonen som gjør at hver og en av oss kan stole på at det er trygt å overnatte hos et ukjent menneske, i en fremmed by. Omtalene og stjernerangeringen brukerne gir, bygger opp en database med troverdige leiere og utleiere som andre mennesker kan dra fordel av i lang tid fremover.

Tjenesten gjør det mulig å tjene gode penger på å dele av de ressurser man har, samtidig som man kan bygge gode vennskap verden over. Dette utfordrer hotellkjedene fordi det er et unikt tilbud de ikke har. Et hjemmelaget måltid hos en lokal familie, vil for mange fremstå langt mer verdifullt enn hvilken som helst hotellmiddag. Dette er et klart problem for næringen.

AirBnb
Kilde: http://www.collaborativeconsumption.com

Til delingsøkonomien skiller oss ad

Uavhengig av bransje mener jeg det er avgjørende å følge med på de digitale trendene som dukker opp nå. Vi må følge med. Være dynamiske.

Samfunnet vårt blir stadig mer globalisert, og tjenester vi benytter oss av er ikke lenger betinget av landegrenser. Kodak er et klart eksempel på hvor galt det kan gå dersom man benekter nye trender. Det populære fotoselskapet gikk fra å være verdens mektigste tilbyder innen foto, med 145.000 ansatte, til å sakte men sikkert dø ut i det andre virksomheter begynte å blomstre. De aksepterte ikke forandringene som skjedde i markedet. De forsto ikke kundens behov.

La kundene kommunisere

Vi er nå en del av et samfunn som i stadig større grad består av markeder bygget på tillit og ærlighet. Med brukeromtaler og stjernerangeringer skal det lite til før du faller av lasset, dersom du ikke har noe godt å komme med. For å overleve må du lytte, observere og la kundene dine kommunisere. Gode omtaler er bevis på at det du driver med er verdt å betale for, og jeg tror det er sånn du vil opparbeide deg en kundebase i årene som kommer.

Er dette et tema du ønsker å lære mer om? FINN og SINTEF har frokostseminar om den norske delingsøkonomien førstkommende fredag: http://www.eventbrite.com/e/frokostseminar-den-norske-delingskonomien-tickets-15401688866?aff=esli

Derfor bruker «alle» rådgivere

For noen år siden kunne man høre kommunikasjonsledere si at de ikke brukte eksterne rådgivere. Det er sjelden i dag. Hvorfor?

Mitt inntrykk er at de aller fleste kommunikasjonsansvarlige nå ser verdien av eksterne ressurser, på samme måte som de andre i ledergruppen bruker eksterne ressurser for å kvalitetssikre områder som juss, økonomi og IKT.

apeland

Min erfaring er at det er fem vanlige og gode grunner til å bruke eksterne kommunikasjonsrådgivere:

1. Et annet perspektiv

Eksterne rådgivere ser deg og virksomheten din fra utsiden, og har dermed et annet bilde enn deg. Alle i en organisasjon blir ”husblinde” og har derfor stor nytte av en ekstern samtalepartner, særlig når det gjelder ekstern kommunikasjon.

2. Fersk kompetanse

Erfarne rådgivere har arbeidet med svært mange virksomheter og nær sagt alle typer situasjoner. Dessuten holder de løpende kontakt med mange virksomheter til enhver tid. Selv om du er en erfaren kommunikasjonsleder, vil en god rådgiver alltid tilføre ny kunnskap.

3. Nødvendig og rimelig kapasitet

Når viktige ting skjer i en virksomhet, skjer det ofte mye samtidig. Eksterne rådgivere sikrer at du får gjort alt i tide, samtidig som du sparer penger ved å ikke måtte bemanne for ”toppene”. Langsiktige relasjoner til rådgivere sikrer også kontinuitet når ansatte kommer og går.

4. Verdifull kreativitet

Gode ideer er gull verdt. Kommunikasjonsbyråer er gode til å utvikle gode ideer, og et kreativt byrå vil alltid komme opp med andre ideer enn en intern stab. Det er alltid verdifullt å ha en god, kreativ kilde.

5. Et tegn på kvalitet

Ved å bruke eksterne rådgivere sikrer du kvaliteten i arbeidet ditt. Dessuten viser du din leder og dine medarbeidere at du sikter høyt, er åpen for impulser, og ikke er en som tror du kan alt best selv. Den gamle frasen om at den som tror han er ferdig utlært, ikke er utlært, men ferdig, gjelder fortsatt. Smarte ledere er alltid på jakt etter ny kunnskap, og bruk av rådgivere er et bevis på det.

Som sagt er det stadig sjeldnere jeg møter kommunikasjonsfolk som ikke bruker rådgivere. Når det skjer, er forklaringen vanligvis at de ikke har økonomi til det. Jeg tror dette skyldes en myte om at det alltid koster titusenvis av kroner å bruke oss. Det er synd at denne oppfatningen skal være en barriere.

Min erfaring er at alle kan få god hjelp for noen få tusen kroner, og at man opplever stor verdi selv om man bare kjøper én time med råd. Mange av oss arbeider også gratis for gode formål. Derfor er økonomi ingen grunn til å ikke ha gode hjelpere på utsiden.

Kollegasamtaler på én-to -tre?

– Hei, har du et par minutter? Du kjenner en synkende følelse i magen. Et par minutter blir fort til ganske mange flere. Og du har egentlig deadline på rapporten i morgen. Og du skal hente i barnehagen. Og du ønsker samtidig å være en god kollega eller leder. Hva gjør du?

Christine-CalvertSom faglig studieleder på Norges Kreative Høyskole gjennom ti år, har jeg hatt utallige samtaler med studenter som trenger personlig veiledning. Jeg har selvfølgelig også hatt mange fine samtaler med kolleger, hvor jeg har sittet på begge sider av bordet.

Tidstyv i landskapet?

Men hvordan skal du få alt til å gå rundt? Hvor lenge skal du lytte til en student eller kollega som «looper» (som det heter på coachingspråket)? Altså snakker om samme tema om og om igjen og ikke kommer videre i sin egen indre samtale? Her er et helt konkret tips – en av favorittmodellene mine fra coachingverdenen.

Modellen heter GROW. GROW handler om vekst, selvfølgelig, men også om å oppnå effektive samtaler på relativt kort tid. Jeg har brukt verktøyet så ofte at jeg ikke lenger tenker over at den er en modell en gang. Jeg bare vet, ubevisst, at den funker.

Modellen

G står for GOAL. Du kan for eksempel starte med å si: «Jeg kan gjerne ta en kort prat. Hva er målet ditt med samtalen?» (Eller: «Hva ønsker du å få ut av samtalen», hvis du ikke liker å bruke ordet «mål».) Dette tvinger din samtalepartner til å verbalisere hva han/hun tenker. Bare dét er ganske lurt!

R for REALITY. Hvordan ser din situasjon ut i dag? Hva er du fornøyd med? Hva funker? Hva funker ikke? Hva er greia?

O for OPPORTUNITY. Okei, du er misfornøyd med lønnen, strøk på eksamen, vil videreutvikle deg, vurderer å søke ny jobb eller starte for deg selv. Hva er dine muligheter? Ditt handlingsrom? Hva kan du faktisk påvirke? Hva kan du gjøre noe med?

W for WRAP-UP. Så hva tenker du at du skal gjøre nå? Hva er du best tjent med? Hva kan du ta tak i nå? Hva skal du vurdere i et lengre perspektiv?

I denne modellen stiller du åpne spørsmål – altså ikke spørsmål som besvares med ja/nei, men hvor din kollega må utdype. Tro det eller ei, jo mer du bruker modellen, desto bedre vil du også oppleve at den funker for deg også.

Lyden av kunnskap

Kunnskap er makt. Kunnskap skaper trygghet. Og kunnskap bedrer medarbeideres prestasjoner.

bilde_BI

Illustrasjonsfoto: BI

I lys av dette er det kanskje ikke så rart at kommunikatører i alle aldre strømmer til Kommunikasjonsforeningen, Handelshøyskolen BI eller andre arenaer for å tilegne seg ny forståelse av faget vårt. For som arbeidstakere skylder vi oss selv å være oppdatert. Å falle gjennom i diskusjoner grunnet manglende innsikt er ingen forunt.

Men det må en egeninnsats til. Og noen av oss er litt mer heldig stilt enn andre. For tenk å ha en arbeidsplass der man har fri tilgang til det ypperste av hva norsk akademia har å by på. Ja, jeg snakker om jobben min ved Handelshøyskolen BI. Stedet der dyktige faglige mer enn gjerne oppdaterer oss på det nyeste innen forskning og trender.

Kaffemaskinen er en sosial arena, og som ansatt ved BI er det aldri lang vei fra svart kaffe til samtaler med professorer om hva som beveger seg innen næringsliv og akademia. Det er berikende. Og slik er det med kunnskap. Jo mer man besitter, jo mer ønsker man å tilegne seg.

Å få være en del av en institusjon med sterke miljøer og dyktige fagpersoner, som etterlater seg spor i mange og viktige sammenhenger, er et privilegium. Det høye kunnskapsnivået på BI formidles inn i studentenes ører, eksponeres gjennom medienes tabloide fremstillinger slik at den kan legge viktige premisser for nærings- og kunnskapspolitikken.

BIbusiness

Som kommunikasjonsavdeling arbeider vi hver dag med å spre denne kunnskapen til næringsliv og andre interesserte gjennom blant annet BI Business Review, som på kort tid har blitt en suksess med svært høye lesertall. Dette sier noe om behovet for påfyll i alle yrker.

Men start med din egen bedrift. For i sum representerer de fleste virksomheter en imponerende kunnskapsbank. Bruk den for alt det er verdt. Uten kunnskapsdeling, ingen stimulerende arbeidsplass.

Offensive kommunikasjonsavdelinger ønsker hele tiden å forbedre seg som medspillere og samarbeidspartnere for organisasjonen. Et godt renommé bygges gjennom et langsiktig og velkvalifisert arbeid, som man i fellesskap oppnår. Felles kunnskap kan bedre prestasjonene.

Så vær sulten, vær på hugget.