Kategoriarkiv: Uncategorized

Fra A-magasinet til Æ-app: Kamp om cash og innsikt

REMA 1000 rakk knapt å avslutte samarbeidet med VG Partnerstudio og deres Familieliv-konsept før Æ ble lansert med en storstilt kampanje. Annonsekronene, som for lengst hadde flyttet ut av papiravisene og videre til digitale flater, beveget seg nå videre. Æ påvirker ikke bare sluttprisen på ditt matbudsjett, vitner ikke bare om enda tøffere farvann for nyhetsmediene, men er enda en teknologisk driver for digitaliseringen vi står midt oppi.

REMA 1000 og VGs kommersielle samarbeid var det første i Norge i denne skalaen. På den ene siden pioneérarbeid for innholdsmarkedsføring, på den annen side utskjelt og klaget inn til PFU for sammenblanding av redaksjonelt og kommersielt innhold.  Etter vel et år sa REMA 1000 takk for ferden og hoppet videre. Etter et år med læring og samling av data hadde de en idé om hva som fungerte, og hva som var viktig for de fremover.

Illustrasjon: ThinkStockPhotos / Rema
Æ-appen påvirker langt mer enn sluttprisen på ditt matbudsjett. Illustrasjon: ThinkStockPhotos / Rema 1000.

Jakten på kundedata
Æ-appen er kanskje den enkleste appen du kan bruke, rett og slett fordi du slipper å bruke den. Så fort du har lastet den ned og registrert din profil slipper du å tenke noe mer på den. Rabatten kommer av seg selv. Og om du skulle finne på å fyre den opp er det eneste den gjør å fortelle deg hvor mye penger du har spart. Hvem smiler vel ikke av det?

Ved siden av pengene er det selvsagt våre data REMA 1000 er på jakt etter. REMA 1000 trengte riktignok å få tilbake posisjonen som kjeden som kutter prisene, men like verdifullt er innsikten om våre handlevaner. Og her snakker vi virkelig big data! Kartleggingen av alt vi handler, hvilke produkter som handles når og i hvilke kombinasjoner er rent gull når de kommer i slike mengder. Og når kobler de på nettvarder, som gir oss spesialtilbud rett på telefonen når de detekterer at vi passerer den riktige hyllen i butikken?  Hvem trenger da dagspressen som fordyrende, forsinkende og forstyrrende mellomledd?

Skjønt dagspressen? Snart vil ikke lenger ordet «dagspresse» ha noe relevans. I den grad avisene vil komme ut av fysiske presser vil de ikke gjøre det daglig så veldig lenge. Dagbladet har allerede annonsert at de vil slutte med sin daglige papiravis innen 2019. Etter det vil de komme på papir færre dager i uka, muligens bare som helgemagasin. Men å tro at det gir en enklere vei til aviskjøperne for hovedkonkurrent VG er feil. Dominoeffekten vil ramme også de.

Dominodistribusjon
Utfordringen med alle fysiske varer er produksjon og distribusjon. Avishusene har ikke egne trykkerier, men spleiser på å bruke trykkerier rundt om i landet. Når avisen kommer ut av pressen må den fraktes til både butikker og postkasser. Dette er også et spleiselag. Når én avis velger å parkere sin papirsatsing får det ringvirkninger for andre. De omkringliggende kostnader blir for store å bære for andre, og liten tue kan velte stort avislass.

Hva gjør de som fortsatt annonserer på papir? Blir annonsørene med over til digitale formater, eller prøver de REMA 1000-trikset? Eller i ytterste konsekvens – er de fortsatt med og finansierer journalistikk? Vil fravær av papiraviser skape helt andre prismodeller der betalingsviljen er tilstrekkelig?

Én ting er sikkert, det vi i dag fortsatt kaller dagspressen har for lengst kuttet til beinet og er på god vei inn mot margen for å spare kostnader. Avisstaber er halvert, mens kravet til å levere ikke har blitt noe mindre. Færre folk bak tastaturene gir mindre kostnader, men ikke mer kvalitetsvolum som gjør oss til velvillige betalere. Så de ser på robotjournalistikk. Roboter som ikke krever lønn og tariffestet arbeidstid.

Turing-test og fri presse
Robotjournalistikk er allerede på lufta i avisene rundt oss. Først på faktabasert, regelstyrt innhold. Sportsreferat har vært opplagte startsteder. Å skrive en tekst rundt rene faktaopplysninger der en i liten grad stiller krav til kognitive resonnementer. Der en ikke kjører noe Turing-test på roboten bak.

Turing-testen går ut på å finne ut om man kan «avsløre» en samtalepartner til å være en maskin og ikke et menneske. Dersom dette ikke er mulig å gjøre har man per definisjon designet kunstig intelligens. Det finnes i dag flere roboter som kan føre lange samtaler uten at du skjønner det er et dataprogram og ikke en ekte person. Hva skjer når en får disse programmerte egenskapene inn i journalistikken. Kan en lenger snakke om fri presse? Eller politisk presse? Vil f. eks A-magasinet kunne bli produsert uten et menneske bak tastaturet?

Én ting er i hvert fall sikkert. Når REMA 1000 nå har lansert Æ påvirker det langt mer enn sluttprisen på ditt matbudsjett. Den påvirker langt mer enn hvor mange avishus som har budsjett til å lønne journalister der ute. Den er én av utallige drivere i digitaliseringen av vårt samfunn. Som vil påvirke hvordan vi produserer og konsumerer journalistikk og kommunikasjon, men også hvordan vi automatiserer stadig mer av vår hverdag.

Hva er dine språklige nyttårsforsetter?

Glem mer trening og mindre drikking. Gå heller for færre kommafeil og større språklig bevissthet. Her er nyttårsforsettene du bør sette deg som kommunikatør.

Det nye året starter i hvert fall med én god språklig nyhet: Forholdismen er på retur. Bruken av i forhold til i norske papiraviser har sunket jevnt siden toppåret 2012, ifølge nettstedet medier24.no, som har undersøkt forekomsten av det forslitte og misbrukte uttrykket ved hjelp av analyseselskapet Retriever.

Bortsett fra det står det sørgelig dårlig til med den språklige kvaliteten hos journalister. Det skal gå fort, og hva gjør vel en feil her og der bare saken er ute? Kommunikatører er ikke det spor bedre. Sjekk bare den språklige kvaliteten i for eksempel pressemeldinger og nyhetsbrev. Det er ikke vanskelig å finne belegg for den finske norgesbetrakteren Sanna Sarromas påstand ”I Norge er det greit å skrive som en full sjømann.” La oss derfor bytte ut slanking og trening med språklige nyttårsforsetter.

Jeg skal bli flinkere til å sette komma: Ja, det er ikke tvil om at kommareglene er noe av det det syndes mest mot av folk som skriver i jobben. I Sverige har de gjort det enkelt ved å sløyfe de fleste kommaer, mens danskene går motsatt vei. Her hjemme er det tilsynelatende  fritt fram: Ikke få av oss setter komma på dansk vis, mens andre sverger til svenskemetoden. Sannheten er at du bør ligge et sted midt imellom. La oss starte året med å slanke bort uvanen stadig flere får med å sette komma etter preposisjonsledd: Etter en heftig krangel, ga partene seg. Her skal det ikke være komma ettersom det første leddet ikke er noen setning. Starter vi derimot med en leddsetning, skal vi ha komma: Da partene hadde kranglet ferdig, gikk de hver til sitt. 

Åpenbare skrivefeil forstyrrer lesingen, som i denne skjermdumpen fra Aftenpostens forside 1. januar i år. I tillegg vekker uttrykket falle fra assosiasjoner til begravelsesbyrå snarere enn treningssenter.
Åpenbare skrivefeil forstyrrer lesingen, som i denne skjermdumpen fra Aftenpostens forside 1. januar i år. I tillegg vekker uttrykket falle fra assosiasjoner til begravelsesbyrå snarere enn treningssenter.

Jeg skal aldri mer fokusere bredt og stort på noe: Er det én floskel som bør slankes bort snarest mulig, er det klisjeen om å ha stort og bredt fokus på noe. Ordet fokus er brukt så mye at det har mistet sin kraft. Kanskje det er nettopp derfor at politikere har tatt uttrykket til sitt bryst og bruker det om nær sagt alt: ”I vårt fylke har vi et stort og langvarig fokus på å opprettholde bosettingen.” Det er med andre ord lite forpliktende. Husk dessuten at fokus i seg selv betyr brennpunkt og ikke er større enn et lite punkt. Ikke skriv ”Stort fokus på norsk film i Berlin”. Skriv heller noe konkret, noe leserne kan se for seg: ”Berlinere løper mann av huse for å se norsk film”.

Jeg skal passe meg for falske venner: Vi omgir oss med stadig flere falske venner. I språklig sammenheng betyr det ord som vi låner fra andre språk og bruker på en ny måte, selv om ordet har egen norsk betydning. Et eksempel er atlet, som vi stadig oftere møter i betydningen idrettsutøver, mens det strengt tatt viser til en person som er atletisk bygd, idrettsutøver eller ei. Et annet og motepreget ord er adressere, i formuleringer som å adressere et viktig problem, eller enda verre: ”Prosjektene må adressere konkrete spørsmål og fokusere på problemstillinger med høy relevans i forhold til hvordan vi kan dra nytte av dem”.  På norsk er det stort sett brev og pakker som adresseres, ikke komplekse problemstillinger.

Jeg skal lære meg riktig preposisjonsbruk: Er det én preposisjon som trenger slanking, er det . Bruken av akkurat denne preposisjonen eser ut, og den er i ferd med å overta som universalpreposisjon, akkurat som i forhold til. Vi bruker den i hytt og vær: Vi legger fram en rapport noe, vi konkluderer noe annet, eller som i denne forsidetittelen: ”Vil gjøre butikk på møkka di”. Enda verre: Vi blir ikke enige noe, som jeg hører stadig oftere. Husk at preposisjonen på gjerne har en konkret betydning på norsk. Derfor skriver vi en rapport om pasienten, og vi lager butikk av møkk. Er vi enige om det?

Godt nytt år og lykke til med forsettene!

Kan dine ansatte bli gode ambassadører i sosiale medier?

Det er ikke akkurat en bombe at de fleste av oss har liten tillit til reklame. Men hva hvis ansatte sprer bedriftens glade budskap i sosiale medier?

Jeg var nylig på Digitaldagen i Bergen og fikk gleden av å høre på Eirik Berge holde foredraget «Hva må til for å lykkes med å skape ambassadører av de ansatte?» Han listet opp fem hovedpunkter som ledere må være bevisst på.

1. De må ha grunn til å være stolt av bedriften de jobber i.

Min kommentar: Jeg tror at dette først og fremst gjelder for dem som har vært ansatt en stund. De fleste er ikke råstolte av bedriften fra dag 1 (og det kan faktisk virke mot sin hensikt hvis de sprer masse om jobben med én gang). Men når bedriften har bevist overfor den ansatte at hun/han har grunn til å være stolt, så er dette det beste grunnlaget for å skape en ambassadør – i alle kanaler.

Mitt råd: Ansatte ønsker å være stolt av bedriften de jobber i. Gi dem grunn til det. Da kan det hende at de deler noe i sosiale medier også.

2. Bedriften må skape godt innhold som er interessant, nyttig og/eller morsomt. Det som skal deles må gi verdi til mottaker og verdi til avsender.

Min kommentar: Hvem har lyst til å kjede sine venner eller følgere? Jo flinkere en bedrift er til å skape godt innhold, desto mer stas er det å dele.

Mitt råd: Skap innhold som er så kult at ansatte ønsker å dele – og at andre ønsker å dele videre. Les boka Contagious av Jonah Berger. Der får du seks konkrete tips til «why things catch on.»

3. De ansatte må skjønne hvorfor de deler og hvilken positiv effekt det kan ha.

Illustrasjonsfoto: Kommunikasjonsforeningen.
Illustrasjonsfoto: Kommunikasjonsforeninge

Min kommentar: Når de ansatte er involvert og vet hva bedriften vil og hvor den er på vei, er det lettere å bidra på alle mulige måter – også i sosiale medier. Dette høres kanskje ut som en selvfølge, men akk …

Mitt råd: Hold de ansatte oppdatert i gode og dårlige dager. La dem bli medskapere til bedriftens historie.

4. De ansatte må vite hvordan de skal dele for å oppnå en effekt. Lag gjerne en policy, men unngå for mange forklaringer på hva de ansatte IKKE kan gjøre.

Min kommentar: Vi skal ha respekt for at alle ikke er komfortable med å dele i sosiale medier. De fleste tenker kanskje på 60-65-åringer med én gang? Husk at generasjon Z har masse erfaring med både snap og chat – men lite erfaring i offentlig deling på sosiale medier. Her kunne jeg vist mange eksempler, men så slem er jeg ikke. (Mange av dem kan ikke bruke e-post heller.)

Mitt råd: Opplæring er alltid bra. Men ikke hvis den oppfattes som sensur.

5. Gi de ansatte en belønning når de viser engasjement og, ikke minst, når de skaper godt innhold på egen hånd.

Min kommentar: Det er alltid hyggelig med en velbegrunnet klapp på skulderen.

Mitt råd: Gi ansatte som deler noe merkevarebyggende om bedriften, en tommel opp. Og la dem deretter være i fred.

Når blir det ego å dele?

En 18-åring jeg kjenner godt, sa det slik: «Dere voksne er mye mer ego i sosiale medier.» Er oppdateringer fra jobben noe andre har glede av? Hvordan virker ansatte hvis de deler mye fra arbeidsplassen sin? Begeistret? Servile? Pliktoppfyllende?

Alt dette henger sammen med hva de ellers deler. Den identiteten vi alle har bygd opp om oss selv på forhånd i sosiale medier, er avgjørende for om det blir bra å dele på vegne av jobben.

Det kommer an på

Vi stoler på vennene våre. Derfor er det bra for bedriften hvis ansatte deler. Men bare hvis de vil – og tar hensyn til hva leserne eller følgerne faktisk er interessert i.

Bedrifter som ansetter ekte relasjonsbyggere, er heldige. De som ikke «bygger relasjoner fordi det lønner seg», men som er oppriktig interessert i andre mennesker og har et ektefølt ønske om å gi verdi, er de som lykkes i sosiale medier. Og ellers i livet.

Skremmer du kundene vekk fra nettsiden din?

Kunden har kommet inn på nettsiden din via Google-søk, sosiale medier, display ads eller direkte, hva skjer så? Leverer siden din godt nok til at kunden blir hos deg og gjør det du ønsker at vedkommende skal gjøre?

Foto: Unsplash.
Foto: Unsplash.

Skap et godt førsteinntrykk

Førsteinntrykk er viktig. Du har få sekunder på å overbevise kunden om at hun eller han har kommet inn på riktig side, og at dette er en side de ønsker å utforske mer.

Det er dessverre ikke slik med nettsider som med menneskelige relasjoner, der vi lærer oss å like hverandre desto bedre kjent vi blir, og at det til syvende og sist er det indre som teller mest. Misforstå meg rett, men når ulike kommunikasjonsbudskap og notifications tikker inn fra alle kanter er du avhengig av å fange kunden fra første sekund, hvis ikke kommer de ikke så langt at de er villige til å se nærmere på innholdet og lære deg å kjenne. Og før kunden i det hele tatt kommer dit, må nettsiden din laste raskt nok til at vedkommende ikke blir utålmodig og forlater butikken før de er halvveis innenfor døren.

Du må være mobilvennlig

Dette bør i 2016 være en selvfølge. Det kan også være greit å poengtere at et responsivt design ikke er synonymt med å være mobilvennlig. Du kan ha en responsiv side som allikevel ikke er spesielt brukervennlig på mobil. En mobilvennlig side er alltid responsiv, men en responsiv nettside er ikke nødvendigvis mobilvennlig. I følge Google vil nærmere halvparten av besøkende fra mobile enheter forlate siden din dersom den ikke laster i løpet av tre sekunder. Og det er fem ganger så stor sannsynlighet for at mobilbesøkende brukere forlater siden dersom den ikke er mobilvennlig. Her kan du sjekke hvordan siden din scoorer på hastighet og mobilvennlighet hos Google.

Ofte sitter vi på en større skjerm når vi oppdaterer nettsidene våre, men selv om du har en mobilvennlig side, bør du allikevel alltid sjekke hvordan ting ser ut på mobil når du har publisert nytt innhold eller gjort oppdateringer på siden.

Sørg for god brukervennlighet

Nettsiden din bør være enkel å navigere fra alle enheter. Er siden din vanskelig å navigere, er det kun de mest dedikerte brukerne som vil bli værende. Hvordan vi beveger oss på nett endrer seg kontinuerlig. Hvis du tenker tilbake på da søkemotorer først ble introdusert, ville brukerne typisk søke på få ord, og bla flere sider for å finne svaret på det de lette etter. I dag søker vi på setninger, og ligger ikke det vi ser etter på første søkeside, omformulerer vi oss heller fremfor å bla videre i det samme søket. Overfører du dette brukermønsteret til nettsiden din, kan du tenkte deg at dersom brukerne ikke finner det de leter etter kjapt, er sjansene store for at de prøver å finne det andre steder. Plasser derfor dine call to actions slik at det blir like tydelig for brukeren hva vedkommende skal gjøre, som ditt ønske om hva hun eller han skal foreta seg når de besøker nettsiden din.

Utseende og design

Hvem er siden din for? Har du utviklet personas for hvem kundene dine er, bør du også ha dette med i betrakting når du velger design på siden. Hvilke farger, fonter og design vil falle i smak hos din målgruppe? Hva er hensikten med nettsiden din? En nettbutikk som selger interiør vil og bør ha et helt annet utrykk enn en nettside som har som hensikt å gi informasjon til en bestemt brukergruppe.

Velg farger som er tro mot din merkevare. Bruk samme fargepalett både på nettsiden og i andre kanaler for å skape en helhet. Tenk at dine kunder skal kunne bygge kjennskap til merkevaren din og gjenkjenne den uavhengig av hvilken kanal de følger deg i.

Pass også på å velge en farge på teksten som gir god nok kontrast til bakgrunnen, slik at du sikrer lesbarhet også under krevende lysforhold. Følg kravene til universell utforming av nettsider, der minimumsnivået for fargekontrast er AA. Det finnes flere gratis verktøy som måler fargekontrasten, dersom du er usikker på fargevalget.

I sin helhet tolker jeg en nettside på denne måten: designet er slik vi ser utseendet vårt, mens innholdet er personligheten vi vil bli kjent med og danne en relasjon til. Problemet er at vi som nettbrukere har blitt så selektive med hvilke nettsider vil velger å legge igjen tid hos, at vi ikke rekker å bli kjent med innholdet på siden, dersom det visuelle uttrykket ikke appellerer til oss fra første sekund, gitt at nettsiden laster innen tre sekunder slik at vi ikke faller ut før vi i det hele tatt har kommet inn.

Gjenbruk et godt førsteinntrykk!

Daglig står noen fra Innovasjon Norge på en scene og presenterer et budskap. Daglig ønsker vi at etterlatt inntrykk er et klart budskap levert fra dyktige fagpersoner. Daglig ønsker vi at de som ikke kjenner oss får et godt førsteinntrykk av hvem vi er og kompetansen vi besitter. Og noen ganger er dette ekstra viktig for oss. Da må vi eie scenen fra første sekund.

De siste ukene har vi hatt et par arrangementer der vi har lagt ekstra jobb i å fange publikum fra første sekund. Ett av disse var Oslo Urban Arena, der vi lanserte vår første strategiske rapport på smarte byer og samfunn. Vi har også stått på prestisjefylte Bloomberg Sustainable Business Summit i New York for å snakke om bærekraft i norsk innovasjon. Til begge temaene brukte vi film. Til begge temaene henvendte vi oss til et internasjonalt publikum, der engelsk språkdrakt var essensielt. Og for å være både tids- og kostnadseffektive to ulike temaer til tross – brukte vi samme film i to ulike versjoner.

Alle som har sett Anita Krohn Traaseth på scenen vet hvilket fyrverkeri hun er. Men før hun slapp til lot vi nevnte filmer sette publikum i riktig modus. Film spiller på hele sanseapparatet, og om en fyller film med fakta, eller om en lar film spille på emosjoner, er det effektiv kommunikasjon når gjort riktig.

Smarte byer

Til vår rapport om smarte byer og samfunn ønsket vi å gi publikum en formening om mulighetsrommet som ligger i smarte byer. Feltet er så stort, rommer så mange tråder, og innehar så stort potensiale, at det er vanskelig å helt ut forestille seg fordelene som kan utnyttes i smarte byer. Norske forhold er egentlig for små til å fullt utnytte effektene som dras ut av smarte byer, men løsningene har vi alle forutsetninger for å komme opp med. Vi ønsket å fokusere på kjernen i det hele – smarte byer bruker teknologi til å utvikle bærekraftige løsninger for å gi oss bedre bomiljøer. Lite på konkrete løsninger, mer på hvordan våre valg for framtiden påvirker de miljøer vi bor i og deres inngripen i vår hverdag.

Filmen Smart City, slik den ble presentert under Oslo Urban Arena.

Å filme framtidens byer er ikke lett. Å filme teknologi er sjelden spennende. Vi hadde ikke noe av dette på film fra før. Men vi hadde stor tilgang på arkivmateriale som viser hvordan verdens byer er i dag. Ved å benytte arkivmateriale som viser dagens utfordrende situasjoner, med en god og gjennomarbeidet kommentarstemme som løfter opp mulighetsområdene, kunne vi både servere fakta og berøre emosjoner. Med en sluttappell som både utfordret og var tankevekkende regisserte vi et oppspill til Anita Krohn Traaseths foredrag.

Bærekraftige samfunn

Til foredraget hos Bloomberg hadde vi 8 minutter til rådighet. 8 minutter til å fortelle om norsk tilnærming til bærekraftig innovasjon.  8 minutter hvor Bloomberg absolutt ikke ønsket en standard powerpoint-presentasjon, men noe mer. På denne scenen måtte vi gjøre et inntrykk. Vi trengte en introduksjon som satt. Vi trengte fakta og følelser. Vi trengte film.

Med 8 minutter til rådighet kunne vi heller ikke bruke 2 minutter til film. Vi måtte være korte og direkte. Men vi hadde ingen kort film om bærekraft. Vi hadde imidlertid den nye Smart City-filmen, der bærekraft var blant de sentrale elementene vi hadde valgt å fokusere på bare noen dager tidligere. Ved å klippe om Smart City-filmen filmen, der vi vektla bærekraft-budskapet, hadde vi en film som adresserte tematikken helt tydelig, og det på bare 40 sekunder. Ved å klippe ned den eksisterende filmen slapp vi å produsere noe nytt. Ved å klippe ned denne filmen visste vi at vi hadde noe som funket, og som satte publikum i salen i riktig modus, med en god balanse mellom fakta og følelser. Anita hadde det hun trengte for en knall introduksjon der hun kunne gå rett på budskap uten å bygge bakgrunnskontekst.

Filmen om bærekraftige samfunn var i seg selv gjenbruk av eksisterende materiale. Ved å bruke samme film kunne vi levere et godt førsteinntrykk – to ganger!

Bildetekst: Filmen Sustainable Society, slik den ble presentert under Bloomberg Sustainable Business Summit.

Krisen som aldri kom – Fem tips som styrker kriseberedskapen

Noen kriser kommer aldri. Ikke fordi hendelsen tilfeldigvis går under medienes radar eller feies under teppet. Noen kriser kommer aldri, rett og slett fordi de ikke oppstår. Den viktigste fasen i krisearbeidet – risikovurdering og forebygging – er paradoksalt nok den vi kommunikasjonsfolk kanskje bruker minst tid på.

De fleste virksomheter er utsatt for risiko: brann, sykdom, dødsfall og produktfeil. I tillegg kommer uryddige underleverandører, uoversiktlige verdikjeder, dårlig ledelse og juridiske gråsoner. Ansvaret for HMS, varekjede, leverandører og etiske retningslinjer sitter gjerne i andre avdelinger enn kommunikasjon. Likevel er oppfølging av nettopp disse områdene kritiske for vår fagavdeling. Selv jobber jeg med kommunikasjon i et konsern som ledes av en profilert eier og som består av tre kjeder, med nesten 190 hoteller i fem land. Jeg har ansvaret for en strategisk funksjon i en desentralisert organisasjon, der beslutningsansvaret skal sitte tettest mulig på driften. Men det gjør oss også sårbare. Kommunikasjonsforeningen har derfor utfordret meg til å formulere mine tips til kriseforebygging.

Christine Viland er ny blogger på PRprat. Hun gir deg sine beste tips for å styrke arbeidet med krisekommunikasjon. Foto: Tord Erik Andresen.
Christine Viland er ny blogger på PRprat. Hun gir deg sine beste tips for å styrke arbeidet med krisekommunikasjon. Foto: Tord Erik Andresen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

-Formaliser din krisekompetanse

Mye av kompetansen til kommunikasjonsarbeidere  er såkalt  taus kunnskap. Den sitter i kroppene våre i form av erfaring. Selv om vi har mye å bidra med, er ikke det nødvendigvis åpenbart for en som aldri har jobbet med kommunikasjon. Formaliser derfor det du kan, inviter deg selv med på neste driftsmøte og vis hvordan du kan bidra.

– Vær på tilbudssiden

Ingen liker en tante Sofie som vifter pekefingeren over sine kollegaer. En god rådgiver er alltid på tilbudssiden. Krisekurs, krisemanualer, beredskapstrening, Q&As, 24/7 kriseberedskapstelefon, og åpen spørretime er bare noen tiltak som kan bidra til opplevelsen av god kriseservice.

– Lag et eget krisesesonghjul

Trolig finnes det tidsrom da virksomheten din er under et sterkere press enn ellers, eller områder som er mer utsatt. Bruk tiden i forkant av disse periodene til å minne om viktigheten av å teste egne rutiner samt dokumentere og utbedre eventuelle avvik umiddelbart.

– Lær av andres feil

Det er viktig og nødvendig å lære av egne feil. Men det er enda bedre å lære av andres feil. Blir konkurrenten tatt med buksa nede, kan det være din virksomhet uken etter. Ser du et kriseoppslag som er det minste relevant for din virksomhet, er det en gylden anledning til å sette ett eller flere egne områder under lupen. Sirkulerer gjerne oppslaget og oppfordre til en ekstra gjennomgang.

– Tro på deg selv!

Du er mest sannsynlig en av dem som kan aller mest om kriseberedskap i din virksomhet. Jo flere som har en grunnleggende forståelse av kriseberedskap, dess sterkere vil din virksomhet stå rustet. Ved å dele din kunnskap  vil du mest sannsynlig også erfare å bli en verdsatt rådgiver og sparringspartner.

Vet du hvilken stemme du skriver med?

Ordene du bruker, påvirker hvordan du oppfattes. Denne nye modellen hjelper deg å justere virksomhetens stemmeprofil.

Tone of voice er den stemmen din virksomhet formidler i skrift – kort sagt den stemmen du skriver med. Kate Meyer, spesialist på brukeropplevelser (UX), lanserte før sommerferien en modell hvor hun hevder at alle budskap kan forstås ut fra noen få dimensjoner eller skalaer. Vi kan sammenligne modellen med spakene på en lydforsterker. Ved å dra i spakene kan du justere stemmeprofilen din, akkurat som du justerer lydbildet på en forsterker.

Målet var å lage et verktøy for å skape den optimale og tilpassede nettstemmen til enhver virksomhet. Kate startet med å samle ord fra bedrifters nettsteder. Ved å eliminere sære ord, ord som var like i betydning og på annet vis raffinere lista, endte hun opp med 37 tone-ord, som utgjorde grunnlaget for modellen.

Akkurat som du kan regulere lydbildet fra en forsterker, kan du justere stemmen du skriver med. En ny modell beskriver variablene du kan bruke. Foto: NTB scanpix.
Akkurat som du kan regulere lydbildet fra en forsterker, kan du justere stemmen du skriver med. En ny modell beskriver variablene du kan bruke. Foto: NTB scanpix.

Her er modellen

Kate brukte så ordene til å sette opp fire skalaer etter følgende prinsipper:

Alvorlig – morsom: Prøver forfatteren å være morsom? OBS: Om forsøket er vellykket eller ikke, er underordnet i denne sammenheng.

Formell – uformell: Er ordvalget formelt eller mer løst og ledig, som i en samtale?

Respektfull – respektløs: Skriver forfatteren med respekt om temaet? Eller risikerer leseren å bli irritert? Det er sjelden noen skriver respektløst med vilje, men i forsøket på å skille seg fra konkurrentene, ender mange likevel med å irritere leseren, hevder Kate.

Nøktern – entusiastisk: Er ordvalget nøkternt og faktaorientert eller løper følelsene løpsk?

Kate mener modellen kan gjøre det enklere å justere budskapet i tråd med hvordan virksomheten ønsker å bli oppfattet. Ønsket kan selvsagt variere, og innstillingene  endrer du med tanke på det aktuelle budskapet og leserens modus til enhver tid.

Slik bruker du modellen i praksis

Vi kunne brukt Kates originaleksempel på engelsk, men siden norsk og engelsk tross alt er to forskjellige språk har jeg prøvd å lage et norsk eksempel som illustrerer de fire dimensjonene. La oss anta at nettsidene til din virksomhet stenges for vedlikehold i helgen. Hvordan ønsker du å formulere budskapet?

Først skrur vi alle spakene til venstre og skriver en alvorlig, formell, respektfull og nøktern variant: Våre nettsider er nede for vedlikehold i helgen. Vi beklager på det sterkeste.

Deretter skyver vi spaken formell/uformell mot høyre. Det gjør vi for eksempel ved å endre våre nettsider til nettsidene våre, altså etterstilt eiendomspronomen i stedet for foranstilt. Dessuten bruker vi hunkjønnsformen av helg: Nettsidene våre er nede for vedlikehold i helga. Vi beklager.

Så tilsetter vi en dæsj entusiasme ved å skru vi på en litt mer muntlig, samtalepreget form, kombinert med at vi reduserer litt på respekten ved ta bort faktainformasjon om vedlikehold og subjekt i den siste setningen: Nettsidene våre er dessverre er nede i helga. Beklager veldig.

Til slutt skyver vi på humorspaken, justerer opp entusiasmen, og frisker opp det hele med et utropstegn, med fare for at enkelte lesere kan bli lettere irritert: Sorry mac, men nettsidene våre er utrolig nok nede i helga. Kom tilbake neste uke, du!

Hva bør du se opp for?

Dermed er det bare å gå i gang. Norsk og engelsk er forskjellig. På engelsk er det for eksempel mer uformelt å skrive we’re i stedet for we are. Noe lar seg oversette direkte, som utilize/use, altså benytte/bruke. En del paralleller til klarspråk versus byråkratstil ser vi også, som å bruke aktive verb i stedet for substantiveringer: Gjøre en undersøkelse er hakket mer formelt enn bare å undersøke.

Passiv er også noe du bør tenke på i en slik modell: Svaret bes sendt innen en uke er mer formelt en Vi ber om at du svarer innen en uke. Smak på hvilken av de to som skaper størst avstand og vurder om avstanden i det aktuelle på sin plass eller om den gjør kommunikasjonen tyngre.

Så skal det sies at stemmen din ikke bare er bestemt av ord, men også bilder, formgivning og andre ymse elementer på nettsiden. Men alt handler til syvende og sist om hvordan du og din virksomhet faktisk blir oppfattet, og det er her mange går i fella. Vi glemmer å se oss selv utenfra. I redsel for å ikke bli hørt eller fremstå som enkle, strør vi om oss med fjongt stammespråk og glemmer det som bør være målet: Å få til en samtale med leseren.

Så hvis målet er dialog, skyv spakene og hør selv!

Vi må måle mer!

Ja da, jeg vet at dere har hørt det før. Kommunikasjonsfolk må bli flinkere til å måle effekten av arbeidet de gjør. Hvordan skal vi ellers bevise vår verdi?

Innlegget er skrevet av Therese Manus, daglig leder i Kommunikasjonsforeningen.

Men selv om «alle» snakker om det, er det fortsatt få som gjør det. I forbindelse med vår årlige lønnsundersøkelse ville vi forsøke å kartlegge hvor utbredt måling er blant våre medlemmer. Tallene viser at bare 27,6 prosent av foreningens medlemmer måler effekten av kommunikasjonsarbeidet regelmessig. Og det er rett og slett for få. Andelen som måler sporadisk i forbindelse med aktiviteter og kampanjer er heldigvis høyere, 48,8 prosent, men sporadisk er ikke godt nok. Skal kommunikasjonsmedarbeiderne få innflytelse på arbeidsplassen, må man kunne vise til at jobben som gjøres har effekt.

Skjermbilde

På Kommunikasjonsdagen i mars kom Richard Bagnall, styremedlem i Amec, den internasjonale foreningen for måling og evaluering, med et godt råd: Measure what matters! Du trenger ikke måle alt, men du må måle det som er av betydning. Hvordan vet du at du har oppnådd ønsket effekt? Antall klikk viser ikke endringer i holdning eller adferd.

Økt interesse

Vi i foreningen merker en økende interesse for kunnskap om måling blant medlemmene. Innsparingstiltak på arbeidsplassen gjør at kommunikasjonsutøverne ser behovet for å vise med tall og fakta hvordan kommunikasjonsarbeidet har bidratt til å nå virksomhetens mål, og hatt en effekt på selve bunnlinjen. I medlemsundersøkelsen vår, som blir avsluttet i disse dager, sier mer enn halvparten at de er interessert i å lære mer om måling av effekt. Dette tar vi på alvor, og i løpet av høsten skal vi arrangere seminarer om måling i tillegg til å dele verktøy og maler medlemmene kan bruke.

Sammen med BIs senter for virksomhetskommunikasjon skal vi gjennomføre en dybdeundersøkelse om effektmåling for å få mer kunnskap om arbeidet som gjøres, eller ikke gjøres, og årsaker til det. Det kan gi oss noen svar på hvorfor situasjonen er som den er, og ikke minst hjelpe oss å forstå hvordan vi kan bidra til å få flere til å begynne å måle.

Vi vil også gjerne lære av din erfaring. Så hvis du er blant den fjerdedelen som måler, håper jeg at du vil ta kontakt med oss. Det er lettere å løfte kommunikasjonsfaget om vi gjør det sammen!

Kampanje har også skrevet om tallene fra undersøkelsen.

De riktige ordene

Forrige blogger skrev om hvor galt det kan gå når en bedrift formidler feil signaler. Innovasjon Norges pressemelding om at 51 ansatte ikke blir «innplassert» ble oppfattet som en omskrivning av at de kutter 51 jobber. Her er en mini-leksjon i å velge de riktige ordene når du skriver pressemeldinger. 

En ordsky viser sentrale ord i en tekst, som her i Innovasjon Norges pressemelding.
En ordsky viser sentrale ord i en tekst, som her i Innovasjon Norges pressemelding.

Sjelden avstedkommer ett enkelt ord så mye oppmerksomhet som ordet “innplassert” i Innovasjons Norges pressemelding 27. april i år. Saken dreide seg om at 51 ansatte mister jobbene sine uten å bli oppsagt. La oss se hva vi kan lære av denne typen ordbruk. Her er en liten mini-leksjon i tre typer ord du helst bør unngå hvis du ønsker å få ut budskapet ditt effektivt i pressemeldinger.

Første bud: Sky stammespråk

Lager vi en ordsky av Innovasjon Norges pressemelding, ser vi at ordet innplassering er det meste brukte om vi ser bort fra navn på bedriften og de intervjuede. Ordet er brukt bevisst fordi avsenderen oppfatter at det har en svært presis betydning: Du mister jobben din, men er ikke oppsagt. Men som vi skjønner av forrige blogger ble det mer oppfattet som et forsøk på tåkelegging eller omskrivning. Ordet finnes ikke i ordbøkene, og NTB har brukt ordet kun en håndfull ganger de siste 30 årene, vesentlig i sitater.

Ser vi nærmere på ordet er det da også en heller merkelig konstruksjon. Vi har ord som innramme og innfelle, men innplassere? I pressemeldingen snakkes det også om at ledelsen vil diskutere outplacement av de innplasserte, uten at det forklares nærmere. Er det utplassering? Neppe. Selv ble jeg utplassert en uke i 9. klasse for å lære mer om arbeidslivet, men det er trolig ikke det som er ment her. Spørsmålet forblir ubesvart: Hva blir skjebnen til de 51?

Et annet ord av samme type er personalløp. Det brukes gjerne  når ansatte skal overføres fra én arbeidsgiver til en annen. Når jeg holder skrivekurs og spør hvilke bilde man får i hodet av ordet, svarer de fleste maraton, bedriftsløp, mosjonsløp og lignende. Ordet er derimot brukt i omstillingsprosesser, med alt hva det innebærer av samtale, informasjon, vilkår osv. Med andre ord en presis betydning – for de innvidde. Går vi igjen tilbake til NTBs arkiv, får vi null treff denne gangen. Bruk gjerne stammeord når du kommuniserer internt og med likesinnede. Skal du nå ut over indre sirkler, må du gjerne gi avkall på noe av presisjonen uten at det går på bekostning av et klart og tydelig språk. Tvert imot.

Andre bud: Unngå passiv

På samme måte som stammespråk, er også passiv med på å tilsløre budskapet. La oss først bare ta en grunnleggende grammatikkrepetisjon om hva passiv er: “Far leser avisen” er en aktiv setning. Noen gjør noe. Den passive varianten blir “Avisen leses”. Passivsetningen gir ikke svar på hvem som utfører handlingen, og da er vi ved sakens kjerne: Det blir uklart hvem som har ansvaret for hva – med andre ord en form for tåkelegging.

Passiv er velkjent i brev fra det offentlige, og er ett av de større forbedringspunktene i språket til mage offentlige ansatte. Før skrev man for eksempel vedtaket kan påklages, nå heter det du kan klage på vedtaket. Eller ta denne: «Dersom du ikke får medhold i klagen her, oversendes saken til Fylkesmannen for endelig vurdering og avgjørelse.» Og hvem er det som sender saken til Fylkesmannen her, er det kommunen eller jeg som mottaker av denne beskjeden fra en norsk kommune?

Passiv brukes også til å etablere autoritet. “Det antas at”, kan vi skrive, uten å bry oss det døyt om hvem som antar. Utsagnet står der og nærmest lyser av autoritet, og når vi skriver “Avisen leses”, høres det ut som om hele landet leser avisen, ikke bare far.

Tredje bud: Vær konkret

Begge mine første to bud munner egentlig ut i dette tredje: Skriv konkret. Skriv slik at setningene kan bli et maleri og at du kan se dem for deg. Gevinsten er at du blir forstått og vet at du treffer med budskapet. Er du generell i språket, er faren der for at andre lager andre bilder enn det du hadde tenkt deg.

I sin bok «The Sense of Style: The Thinking Person’s Guide to Writing in the 21st Century Style», illustrerer Steven Pinker dette med følgende to setninger: Brikken falt ned fra bordet og Sjakkbrikken av elfenbein falt ned fra bordet. Den første kan like gjerne være en dominobrikke eller kodebrikken du bruker for å logge deg inn i nettbanken. I setning nummer to har vi laget et bilde som er krystallklart og som ikke kan misforstås.

Så tilbake til ord som innplassere og personalløp. Det siste har klart en spesifikk betydning, men altså kun for innvidde. Det blir for generelt. Innplassering har kun en svakhet: Det gir ingen bilder overhodet, mens personalløp gir feil bilde. En nyhetsmelding jeg kom over om Sogn og Fjordane, kunne fortelle meg at fjordfylket nå lokker turistene med redefinert luksus. Men reiser du ditt på grunn av redefinisjonen? Tenk heller hva du ville sagt hvis du skulle formidle det samme budskapet til naboen din.

På tide å tide å redefinere pressemeldingene?

 

 

 

 

 

 

Offentlig innsyn fra kommunikasjonsrådgiverens synsvinkel

23. mars skriver lederen for Pressens offentlighetsutvalg Siri Gedde-Dahl et innlegg i Aftenposten om manglende åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning. Bakgrunnen er at nærmere 40 av 63 SKUP-rapporter peker på problemer med tilgang på offentlige dokumenter og utilgjengelige kilder på regjerings- og departementsnivå.

Teksten er skrevet av Nils Petter Strømmen, styreleder i Kommunikasjonsforeningen. Dette er den uredigerte fullversjonen av debattinnlegget som stod på trykk i Aftenposten 7. april.

kronikkAP

Virkelighetsbeskrivelsen i SKUP-rapportene er nedslående lesing. Hvis norske myndigheter «systematisk trenerer innsynsbegjæringer og klager» og opptrer i strid med Offentlighetsloven, er det alvorlig og kritikkverdig. Det finnes imidlertid en alternativ virkelighetsoppfatning, som ikke bygger på journalistenes SKUP-rapporter.

I sin forskning på samspillet mellom mediene og byråkratiet, beskriver Kjersti Thorbjørnsrud, Tine Ustad Figenschou og Øyvind Ihlen ved Universitetet i Oslo en offentlig forvaltning som bruker store ressurser på mediehåndtering. Mediehenvendelser prioriteres gjerne foran andre viktige oppgaver, og tempoet er på journalistenes premisser. Dette er blant hovedfunnene forskerne gjengir i et innlegg i Aftenposten 3. desember 2013.

Jobber for økt åpenhet

Forskningsresultatene bekrefter ikke påstanden fra SKUP-vinner Kristoffer Egeberg fra Dagbladet, når han i sin rapport skriver om «hæren av informasjonsrådgivere som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene». Forskerne konkluderer tvert i mot med at en økning i antall kommunikasjonsrådgiverne i offentlig forvaltning har skapt mer arbeid for resten av organisasjonen, fordi de jobber for økt åpenhet og tilgjengelighet overfor pressen. Feltarbeidet i denne forskningen er blant annet gjort i Justisdepartmentet, som er en av organisasjonene som møter kritikk i SKUP-rapportene.

Mer anekdotiske rapporter fra byråkratiet forteller om urealistiske forventninger fra mediene, både når det kommer til ønske om tilgang til kilder på statsrådnivå og separate intervjuer fremfor spørsmål i plenum på pressekonferanser. I en travel hverdag preget av mange medier og fortløpende dekning, er det ofte umulig å innfri disse forventningene. I tillegg kan enkelmediers krav om eksklusivitet bidra til å skape en praksis som paradoksalt nok strider mot grunnleggende prinsipper om offentlig innsyn. Innsalg av saker til enkeltredaksjoner blir den sikreste, og kanskje eneste, veien til gjennomslag i mediene.

Det vil være interessant å få vite mer om vurderingene byråkratene har gjort i enkeltsakene som blir kritisert i SKUP-rapportene. Men det vil være enda mer interessant å se nærmere på hvilke mekanismer som skaper de to ulike virkelighetsoppfatningene. Bare sånn kan vi finne ut om det har oppstått en praksis som strider mot lovverket, og om det er behov for å iverksette tiltak for å endre en eventuell ukultur.

Gjennom dialog og blikk fra andre fagmiljøer bør vi diskutere hvilken virkelighet som i størst grad ivaretar borgernes interesser. Målet må være å skape gode arbeidsvilkår for både gravejournalisten og kommunikasjonsrådgiveren i offentlig forvaltning, slik at begge kan løse sitt oppdrag effektivt og til det beste for samfunnet.

Kommunikasjonsforeningen har et overordnet mål om å jobbe for et åpnere samfunn. Foran vårt landsmøte 18. april foreligger det et forslag til handlingsplan, der det blant annet heter at vi skal «fremme åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning». Jeg tror på en ny vår for praktisering av offentlig innsyn.