Kategoriarkiv: PR-bransjen

Klarspråk – mer enn gode tekster

Av Onar Aanestad, rådgiver og partner i Styrkr AS.

Klarspråk reduserer avstanden mellom det offentlige og borgerne – og er smart for virksomheten. Likevel taper ofte klarspråk kampen om ressursene. En av grunnene er mangel på klarspråkledelse.

Klarspråk er god kommunikasjon. Det er også lønnsomt. For oss kommunikatører er klarspråk et viktig verktøy som gjør at virksomheten sparer tid og penger – og samtidig oppnår bedre løsninger, brukertilfredshet og omdømme. De vi er til for, skal få den hjelpen de trenger og rettighetene de har krav på i møte med det offentlige. For å lykkes med det, må vi vise og bevise verdien av klarspråk for våre kollegaer.

OnarAanestad_Årsrapporten
Onar Aanestad er ny blogger på PRprat. Han brenner for strategisk kommunikasjon og holder blant annet kurs i årsrapporter og klarspråkledelse.

Som kommunikasjonsdirektør i Statens pensjonskasse (SPK), ledet jeg et omfattende klarspråkprosjekt i fire år fra 2009 til 2012. Det var både vanskelig og spennende. Samtidig ga det oss viktig innsikt, som andre kan dra nytte av.

Her er de 10 viktigste lærdommene:

Lærdom 1: Klarspråk måtte handle om mer enn å lage gode tekster
Språkrådet definerer klarspråk som «… korrekt, klart og brukertilpasset språk i tekster fra det offentlige». Administrerende direktør i SPK var mer opptatt av at klarspråk var en del av samfunnsoppdraget. Vi måtte sørge for at informasjonen nådde frem til alle den angikk. Klarspråk måtte handle om mer enn å lage gode tekster.

Lærdom 2: Vi måtte bruke ledernes språk
Da klarspråk kom på agendaen for fullt i 2009, var de fleste lederne positive. Men kampen om ressursene internt var hard. For å vinne frem, måtte vi vise at klarspråk ikke bare var en ekstrasatsing, men et verktøy for å nå prioriterte mål som ledelsen var opptatt av. For eksempel: hvordan kunne bedre innhold på nettstedet bidra til økt selvbetjening og reduserte kostnader? Og hvordan kunne vi lykkes bedre i dialogen med medlemmene og kundene, slik at vi kunne nå målene vi hadde satt for kundetilfredshet og færre henvendelser? Med andre ord: vi måtte forstå og bruke ledernes språk for å gjøre klarspråk relevant og viktig nok.

Lærdom 3: Vi måtte jobbe medstrøms
Det viktigste for ledere og ansatte i perioden klarspråkprosjektet varte, var å gjennomføre den krevende pensjonsreformen og et stort IT- og endringsprosjekt. Strategisk mål nr. 1 var å effektivisere arbeidet. Klarspråk fikk ganske gode vilkår når vi klarte å kople oss på tiltak og satsinger som allerede var definert som viktige. Vi måtte bruke mulighetene der og når de oppsto, enten det var da nettstedet med alt innhold skulle lages på nytt, da vi måtte endre brev på grunn av nye regler i pensjonsreformen eller da alle brev uansett måtte flyttes fra gammel til ny teknisk brevløsning.

Lærdom 4: Vi måtte skape nødvendige rammebetingelser
Tydelig ledelse var avgjørende for å få rom til gjøre jobben. Vi forsto raskt at klarspråk ikke bare handlet om å forbedre enkelttekster, men om å skaffe ressurser, endre rutiner og endre måten organisasjonen løste oppgaver på. Det var også nødvendig med en prosjektleder som kunne skaffe oversikt over status på ulike områder, slik at ledelsen fikk nødvendig informasjon til å prioritere riktig.

Lærdom 5: Klarspråk er en tverrfaglig øvelse
Klarspråk krever at nesten alle fagmiljøer må involveres, for eksempel når et brev skal forbedres og tas i bruk. Hvem skal betale? Hvem skal gjøre hva? Hvem bestemmer mest om vi er uenige – juristen, saksbehandleren eller kommunikasjonsrådgiveren? Og hvilke brev er viktigst? Dette er eksempler på spørsmål vi måtte håndtere jevnlig. Faggrupper og avdelinger var ofte uenige i vurderinger og prioriteringer. Det er naturlig. Da måtte prosjekteier, i kraft av sin rolle som toppleder, finne løsninger sammen med andre ledere. Det hadde vært vanskeligere for prosjektlederen, som hadde en rådgiverstilling.

Lærdom 6: Overgangen fra prosjekt til vanlig drift var tøff
Alle prosjekter skal ta slutt. Da SPK bestemte seg for å avslutte klarspråkprosjektet etter tre år, uten å videreføre en sentral koordinator, ble ansvaret spredd på flere. Det ble vanskelig å holde oversikt og å prioritere tiltak i ulike enheter opp mot hverandre. «SPK først» ble vanskeligere å gjennomføre i praksis. Klarspråkarbeidet ble mindre oversiktlig og – litt satt på spissen – ble alle automatisk mer opptatt av sine egne mål enn virksomhetens. Oversiktene og statusbeskrivelsene smuldret hen. Å fjerne den koordinerende rollen, hadde sin pris.

Lærdom 7: Klarspråk bidro til bedre rapportering og styringsdialog
Direktoratet for økonomistyring (DFØ) publiserte nettopp en analyse som viser at rapporteringen til statlige virksomheter er utydelig og for lite konkret. SPK har jobbet hardt for å forbedre rapporteringen helt fra 2008. Klarspråk var en naturlig del av SPKs kommunikasjon, også i arbeidet med årsrapporten. Klarspråk viste seg som et verdifullt verktøy til å kommunisere mål, resultater og avvik tydeligere – både internt og overfor departementet.

Lærdom 8: Vi manglet en plan for gevinstrealisering
Selv om vi kunne vise til gode enkeltresultater, for eksempel ved store brevutsendelser, var vi ikke flinke nok til å definere hvilke mål og hvilke gevinster vi skulle oppnå. Klarspråk ville hatt større tyngde, relevans og gjennomslagskraft hvis vi hadde hatt en plan for gevinstrealisering. Det ville også ha bidratt til at vi nådde mål som topp- og mellomledere var opptatt av og ble målt på.

Lærdom 9: Effekter må planlegges og måles
Som de fleste andre virksomheter som har jobbet mye med klarspråk, forsto vi i etterkant at vi burde hatt en klarere plan og metode for hvordan vi skulle måle og dokumentere resultater og effekter fra start til mål. Harde tall og fakta ville gitt klarspråkarbeidet mer pondus.

Lærdom 10: Klarspråk krever klarspråkledelse
80 prosent av klarspråkarbeidet i SPK handlet om det operative forbedringsarbeidet, men det ville ikke vært mulig uten de 20 prosentene som handlet om ledelse. For SPK ble klarspråkledelse nøkkelen for å lykkes med klarspråk.

PR som profesjon: veien videre

Hvorvidt PR er en profesjon eller ikke, er en debatt som pågår blant både yrkesutøvere og forskere. Man kan spørre seg om det er nettopp Kommunikasjonsforeningen som bør fungere som et styringsorgan, som skal stå for legitimeringen og tilsynsføringen av hvordan PR utøves i Norge.

Gjesteforfatter Peggy Simcic Brønn, Professor ved BI ved Institutt for Kommunikasjon og Kultur blogger om Kommunikasjonsforeningens rolle i profesjonaliseringen av PR.

Medlemsorganisasjoner er av avgjørende betydning for profesjonaliseringen av PR-bransjen. De gir opplæring, autorisasjon, veilederstøtte, kontakt med akademia og økonomisk støtte til forskning. De gir nykommere en innfallsport til fagmiljøet, definerer profesjonsnormer og setter standarder. I tillegg utvider de sin innflytelse ikke bare til medlemmer, men til samfunnet generelt.

Jeg mener Kommunikasjonsforeningen må være i stand til å fungere som et styringsorgan som legitimerer og fører tilsyn med hvordan PR utøves i Norge. Gjennom sammenslutninger som Global Alliance er Kommunikasjonsforeningen i kontakt med organisasjoner fra hele verden. Dette kan de bruke til å sikre lik praksis og profesjonell kvalitet på høyeste nivå her i Norge.

Peggy Brønn blogger om Kommunikasjonsforeningens rolle i profesjonaliseringen av PR. Foto: Apeland.
Peggy Brønn blogger om Kommunikasjonsforeningens rolle i profesjonaliseringen av PR. Foto: Apeland.

PR ER en profesjon

Profesjonalisering av et yrkesområde er viktig fordi det gir utøverne anerkjennelse i samfunnet og mulighet til autonomi i utøvelsen av faget. Og det er nettopp autonomi som er nøkkelen til profesjonaliseringen av et yrke.

1.  Først og fremst ønsker man (profesjonsutøverne) autonomi, det vil si at man vil være fri fra tilsyn under utøvelsen av arbeidet.

2.  Man ønsker anerkjennelse basert på profesjonstilhørighet, ikke på hvem man arbeider for.

3.  Man vil selv kunne avgjøre hvem som tilhører profesjonen og hvem som står utenfor. Målet er å få enerett på visse arbeidsoppgaver og løsrive seg fra innflytelse av andre (vanligvis arbeidsgivere, men også oppdragsgivere eller allmenheten) som ikke deler profesjonens yrkesstandard.

4.  Man vil ha muligheten til å disiplinere kollegaer som ikke holder seg til profesjonens standarder.

Noen mener punkt fire er det eneste PR mangler for å kunne regnes som en profesjon. Det finnes ingen disiplinering av utøverne. De som jobber med PR trenger i dag ingen bevilgning, slik som leger og advokater har, og kan derfor ikke utestenges fra profesjonen dersom de bryter bevillingsvilkårene.

Uunnværlighet og mystikk

Flere forskere tror at profesjonsstatus også bør baseres på hvordan brukerne av profesjonelle tjenester oppfatter hva de får.

En profesjon er et yrke som fremstår både som uunnværlig og svært mystisk av det relevante yrkespublikumet.

Uunnværlighet og mystikk er det som skiller en profesjon fra et yrke. Uunnværlighet oppstår når andre definerer yrket som avgjørende viktig for deres overlevelse; Det har en nesten livsviktig betydning for oppdragsgivere, publikum eller arbeidsgivere.

Mystikken oppstår på grunn av uunnværligheten i og med at noen med et avgjørende viktig problem søker hjelp hos noen de vet om som er best i stand til å løse utfordringen. Denne personen blir ansett for å besitte noe «mystisk» som ingen andre har, de vet med andre ord noe ingen andre vet.

Kan man anse PR for å være en profesjon på bakgrunn av uunnværlighet og mystikk? Svaret må bli ja. Det finnes store mengder kunnskap og teori i faget som det undervises i på høyskoler eller universiteter (mystikk). Forskere på mange områder har vist at effektiv kommunikasjon er avgjørende for at en organisasjon skal overleve – ja, organisasjoner ville ikke engang eksistere uten kommunikasjon (uunnværlighet).

Bare gjør det 

Slik jeg ser det er PR som profesjon sin største svakhet at utøvere ikke kan utestenges fra profesjonen dersom de bryter bevillingsvilkårene. Dette kan til en viss grad bli rettet opp ved at medlemsorganisasjoner bestemmer yrkesetiske retningslinjer og utdanningsspesifikasjoner.

Kommunikasjonsforeningen har gjort det første, nå må de også ta på seg det siste, og stå for en sertifisering av PR utdanningen. De nødvendige ressursene er minimale, og retningslinjene er allerede fastsatt. Slik jeg ser det er valget enkelt – bare gjør det. Profesjonen vil takke dere.

Delvis fra: Innføring i PR, P. S. Brønn, Ø. Bonvik og T. Bang, 2015, Fagbokforlaget.

Hvor ble det av Norge?

I dag ble shortlisten for Cannes Lions PR sluppet. Et trist syn, sett med norske øyne.

Skrevet av Eva Sannum, kreativ leder i Geelmuyden Kiese og juryrepresentant i Cannes Lions PR, 2015

Eva Sannum lurer på hvor Norge ble av når shortlisten for Cannes Lions PR ble sluppet
Eva Sannum lurer på hvor Norge ble av når shortlisten for Cannes Lions PR ble sluppet. (Foto: Siv Dolmen)

Norge er sørgelig fraværende på listen over PR-vinnere i Cannes. Etter fem lange dager og 1969 casefilmer har PR-juryen, representert med 20 nasjonaliteter, kommet frem til 201 løvekandidater. Ingen er norske. Er vi så dårlige?

Det er mange PR-priser å hente. I Cannes deles løver ut i 36 kategorier i PR. De varierer fra krisekommunikasjon og Public Affairs til integrerte kampanjer ledet av PR. I en festival med 37 426 innsendte arbeider spør jeg om man trenger alle kategoriene. Jobbene, og varianter av dem, repeteres i det uendelige. PR-kategorien, som bare er 7 år gammel og i Cannes-sammenheng en utfordrer, må kunne svare for sin eksistens. Diskusjonene rundt bordet har derfor handlet mye om å definere hva som er PR-komponenter i kampanjene.

Belønner engasjerende kampanjer

I PR-kategorien i Cannes Lions er innsendelsene delt 50/50 mellom reklame- og PR-byråer. Hvilke retningslinjer har PR-juryen brukt for å finne de beste PR-kampanjene? Som jurylederen Lynne Anne Davis (FleishmanHillard, Asia Pacific) presiserte: «Det handler ikke bare om fortjente medier, men om fortjent tillit.» Juryen har lett etter strategisk planlagte PR-kampanjer som skaper endring – ikke bare i folks oppfatninger, men i adferd. Den har belønnet kampanjer som får folk til å engasjere seg, til ikke bare å sitte som mottakere av et budskap. Vi har lett etter arbeider som har PR som hensikt, og ikke bare som en konsekvens. Og, viktigst i Cannes Lions: Originale kampanjer med en sterk idé tar prisene.

Men finalelisten forteller at skillet mellom PR og reklamefag viskes ut. Teknologi har demokratisert PR. Muligheten for å engasjere og skape endring med kreativ PR er stor. PR-kampanjer utspiller seg i sosiale og eksperimentelle flater, i tradisjonelle medier og ute på gata.  Når publikum engasjerer seg som videreformidlere og aktører gjennom demokratiske medier, og pressen hiver seg på, får kampanjer stor kraft. Kombinasjonen av betalte medier og mobilisering av publikum går igjen i de beste kampanjene. Følgelig vinner samme arbeidene i flere kategorier. De beste fra PR-kategorien går igjen i promo & activation, film, mobil og cyber. PR-tankegangen har fått kampanjene til å ta av.

Debatten om hvilken type byråer som håndterer disse mekanismene best, er ikke så viktig. Kreative krefter flytter rundt, og vil på sikt finne seg til rette der de har best muligheter til å skape endring. Bransjegliding er følgelig et hett tema i Cannes. I Norge går byråene foran i utviklingen.

Har norske byråer for lite å stille opp med?

Men hvorfor vinner ikke da Norge PR-løver? Jeg har forsøkt de siste fem dagene å finne svaret på det. Man kunne gjette at norske byråer  har lite å stille opp mot internasjonale brands med millionbudsjetter. Men det er ikke problemet. På shortlisten har små jobber fra land som Libanon, De Arabiske Emirater, Romania, Georgia, Ungarn, Polen, og Puerto Rico vunnet gjennom. Sverige har 8 i finalen. Problemet er ganske enkelt at vi ikke sender inn våre beste kampanjer.

For å konkurrere i PR-kategoriene må man sette seg inn i kategorikravene, finne frem de jobbene som utnytter muligheten i PR, og ikke minst: delta i verdensmesterskapet. Det koster tid og penger. Man vinner ikke løve med venstrehåndsarbeid. Men jeg mener at flere kampanjer fra Norge ville hevdet seg, ja til og med konkurrert om løver, hvis de var sendt inn.

PR-tankegangen vokser inn i alle byråer. Noen behersker dem bedre enn andre, men det er bra at flere har sett verdien og kraften i PR.

Det er altså ingen grunn til å miste motet. Neste år har jeg trua på norsk PR-løve i Cannes. Den som intet våger intet vinner!

Demokratisk problem – eller gode?

Hvorvidt veksten i antall kommunikasjonsmedarbeidere er et demokratisk problem er et stadig tilbakevennende tema. Senest forrige uke fikk jeg spørsmålet av en journalist i fagbladet Journalisten. Men hva med å snu på det og spørre: Ville det vært et demokratisk problem dersom det ikke fantes kommunikasjonsansatte? Jeg tror det.

Continue reading

Lik lønn for likt arbeid

Den typiske kommunikasjonsrådgiveren i Norge er en kvinne på 40 år ansatt i staten. Hun har 5 års høyere utdanning, som er mer enn sin mannlige gjennomsnittskollega. På overflaten kan det kanskje virke som at likestillingskampen er i mål i vår kvinnedominerte forening. Du skal imidlertid ikke grave dypt i medlemsstatistikken for å finne et par uløste problemer.

Den norske kvinnelige kommunikatøren

Skrevet av Nils Petter Strømmen, styreleder i Kommunikasjonsforeningen.

Kommunikasjonsforeningens lønnsundersøkelse viser at den jevne kommunikatør både har til terminbeløpet på studielånet og soya på salmalaksen. Det er likevel verdt å se nærmere på forskjeller når det kommer til lønn og kjønn innenfor kommunikasjonsyrket. Gjennomsnittslønna ligger på 594 000 for kvinner og 710 000 for menn. Continue reading

Bransjen med et tillitsproblem

Ofte møtes vi med skepsis og tilbakeholdenhet når vi reiser rundt og besøker nye kunder. Den skepsisen har vi i bransjen selv gjort oss fortjent til.

Skrevet av Jon Audun Johnsen

Som et lite og ganske nytt strategisk byrå bruker vi relativt mye tid på oppsøkende virksomhet. Strategien er ganske enkel. Vi reiser rundt sammen med salgssjefen hos en av Norges største glassprodusenter og besøker deres kunder. Glassprodusenten ønsker som en del av sin service å tilby litt rådgivning til hver av sine kunder, slik at de kan gjøre noen grep for å øke sin omsetning. Det er deres mål. Vårt mål er å vise oss frem og skape noen kontaktpunkter for videre samarbeid med noen av disse kundene. Ganske enkelt, ganske ufarlig.

Allikevel møtes vi med en enorm skepsis hos mange. ”Hva skal du selge?”, ”Nei vi bruker nok på sånn internett greier?”, ”Nei, vi har allerede betalt for Gule sider”. Det er ikke før vi har satt oss ned sammen og fortalt hva vi faktisk driver med at skuldrene senkes og vi kan starte arbeidet. Hvor kommer denne skepsisen fra? Den kommer fra et hav av kommunikasjonsrådgivere som selger lite målbare og forenklede løsninger som koster mye og gir nærmest ingenting. Et trekk som går igjen er at kundene føler de har betalt mye penger for noe som ikke kan vise til resultater. Dermed føler de seg svindlet.

Kanskje kan vi argumentere med at disse rådgiverne ikke er ordentlige kommunikasjonsrådgivere? Nei, det kan vi ikke. Alle som vil, kan uforbeholdent gi seg selv tittelen: Kommunikasjonsrådgiver. Vi tilhører ingen profesjon. Det finnes ingen eksamen man må bestå eller etisk regelverk man må følge. Vi har ingen lisens å vise til.

Retningslinjer

Foto: Haakon Stensrud
Kommunikasjonsforeningen har utviklet sine profesjonsetiske prinsipper for å gi bransjen noe å forholde seg til. Hos oss har vi valgt å legge inn en variant av dem i kontraktene våre. De fleste kundene blir litt overrasket av dette fordi de aldri tidligere har møtt kommunikasjonsfolk som har en etikk bak det de gjør. Dette stemmer selvfølgelig ikke. Om du leser gjennom de etiske prinsippene vil du se at du stort sett forholder deg til dem som en selvfølge. Men det vet ikke nødvendigvis kundene!

Jeg tror at om flere av oss tør å vise de etiske prinsippene til kundene, vil vi kunne skape en forventning om dette i markedet. Ja det er selvfølgelig skummelt at noen får konkrete ting å ta deg på, men det er også dette som kan filtrere ut noen av cowboyene i bransjen. Bransjen har et til dels dårlig rykte og det er relativt fortjent. Ikke fordi vi er en gjeng med skurker, men fordi de som driver med skurkestreker får lov til å sette trend, uten at vi gjør noe for å demme opp for det.

Nå er dette kanskje å skite i eget rede og jeg føler meg litt som en spurv som skyter med kanon. Men oppfordringen min er allikevel ganske klar: Vis kunden at du har tenk gjennom ditt eget verdigrunnlag før du begynner på jobben, så kan han i hvert fall være trygg på det.

Jon Audun Johnsen er daglig leder i Trevisemenn AS. Han jobber med strategisk kommunikasjonsplanlegging. Jon har mastergrad i samfunnskommunikasjon og har erfaring fra industri, salg og organisasjonsvirksomhet.

Les mer om Kommunikasjonsforeningens profesjonsetiske prinsipper på kommunikasjon.no

Lobbyregister: Skal privatpersoner registreres?

Kom For_7642 Foto Bård Gudim

Mandag sto jeg i snøføyka foran Stortinget sammen med Kjersti Løken Stavrum fra Presseforbundet, Arne Jensen fra Redaktørforeningen og Guro Slettemark fra Transparency International Norge. Det var beinkaldt, men vi aksjonerte for en felles, viktig sak: Å få et lobbyregister i Norge. Samme dag la vi frem vårt felles forslag til hvordan en slik registreringsordning kan se ut. Utenfor Stortinget fikk vi først og fremst positiv respons. Likevel er det fortsatt stor skepsis blant mange politikere, og dessverre gjelder dette først og fremst de store partiene. Continue reading

Er kommunikasjon sløsing med skattepenger?

Noen bekymrer seg over at offentlige virksomheter bruker kommunikasjonsbyråer. Jeg synes det er verre at noen virksomheter ikke gjør det.

Fem kommuner, en fylkeskommune, NSB og Akershus Universitetssykehus står på listen over kunder landbruksminister Sylvi Listhaug arbeidet for da hun var kommunikasjonsrådgiver.

– Kommunene og fylkeskommunenes kjøp av tjenester hos First House framstår i betydelig grad som misbruk av skattepenger og sløsing, sier leder av finanskomiteen på Stortinget, Hans Olav Syversen (KrF), til Dagsavisen.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sier til avisen at bruken av PR-rådgivere bare virker mot sin hensikt, og at han som skattebetaler synes dette er problematisk. Continue reading

Julehilsen fra styreleder

Nils Petter StrømmenSkrevet av Nils Petter Strømmen.

Siden april i år har jeg vært styreleder i Kommunikasjonsforeningen. De første åtte månedene har vært lærerike og morsomme, men også hektiske og utfordrende.

I ukene etter landsmøtet gikk jeg med den vedtatte strategien og handlingsplanen i jakkelomma. Jeg ville være forberedt og svare flinkt, hvis en journalist ringte for å spørre om mine visjoner og ambisjoner for vervet.  Jeg skulle snakke om profesjonalisering av kommunikasjonsfaget og betydningen av å synliggjøre godt kommunikasjonsarbeid. Og selvsagt skulle jeg smette inn noe om åpenhet og det konkrete vedtaket om å jobbe for et lobbyregister i Norge.

Den første journalisten ringte 4. september. Han ville vite hva jeg syntes om Brennpunkt-dokumentaren «Halv makt i denne sal», som tok for seg PR-bransjens innflytelse på politiske prosesser. Joda, jeg kunne jo godt mene at den var både ubalansert og mytebasert med i overkant mye skummel musikk, selv om jeg aller helst skulle ha snakket om verdien av godt kommunikasjonsarbeid.

Så kom regjeringsskiftet. Og med regjeringsskiftet Listhaug-saken. Og siden da har veldig mye handlet om politikk, PR og åpenhet. Utredninger og mediefremstøt om lobbyregister ble fremskyndet, lobby for lobbyregister iverksatt og journalister har ringt i ett sett. Men det har vært få muligheter og lite tid til å snakke om profesjonalisering av faget og synliggjøring av godt kommunikasjonsarbeid.

Heldigvis vet jeg at det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg vet at de ti lokallagene og to studentlagene har hatt mange og godt besøkte medlemsmøter med høy faglig kvalitet. Jeg vet at fagrådet for kompetanse har satt opp flere kurs enn noen gang, med høy deltagelse og gode evalueringer. Jeg vet at Høstseminaret i Stavanger var en faglig, kulturell og sosial suksess. Og jeg vet at sekretariatet og skribentene i fagbladet vårt Kommunikasjon fortløpende bidrar med faglig inspirasjon og veiledning gjennom redaksjonelle saker og upåklagelig medlemsservice.

Listhaug-saken har udiskutabelt satt sitt preg på mediebildet og kommunikasjonssfæren i 2013. Det er en sak jeg vil huske med blandede følelser. På den ene siden har den gitt oss i Kommunikasjonsforeningen en enestående mulighet til å fronte synspunkter om åpne kundelister og vårt ønske om et lobbyregister. På den andre siden har den satt både PR-bransjen og kommunikasjonsfaget i et mistenkelig og ufordelaktig lys. Helt unødvendig. Jeg mener fortsatt, som jeg skrev i et innlegg i DN i oktober, at både innkjøpere og tilbydere av kommunikasjonstjenester sammen må skape en ny åpenhetskultur. PR-bransjen og kundene bør selv ta ansvaret for at vi ikke avtaler oss til unødvendig hemmelighold, som kan lede oss inn i nye Listhaug-saker. Det er både demokratiet og kommunikasjonsfaget tjent med. Min oppfatning er at bransjen allerede har tatt et skritt i riktig retning, som en direkte konsekvens av tilfellet Listhaug. Sånn sett har vi mye å takke den nye landbruksministeren og de fortsatt ukjente kundene for.

Åpenhetsdiskusjonen og debatten om innføring av lobbyregister i Norge skal leve videre i 2014, og vi skal forhåpentligvis snakke enda mer om kommunikasjonsfaget – også utenfor våre egne kanaler. 2014 vil selvsagt også bli preget av både nye og etablerte kurs, medlemsmøter over hele landet og ikke minst våre to store og tradisjonsrike arrangementer. Kommunikasjonsdagen går av stabelen på Fornebu 27. mars med temaet «Fremtidens kommunikasjonsavdeling». I oktober arrangerer lokallaget Innlandet Høstseminaret 2014 under fanen «Kommunikasjon som berører». Du er herved invitert.

Jeg vil med dette takke ansatte og tillitsvalgte i Kommunikasjonsforeningen for en fremragende innsats i 2013, og ønske alle medlemmer og lesere av PR-prat en riktig god jul og et godt nytt kommunikasjonsår – i full åpenhet!