Kategoriarkiv: PR-bransjen

Hvor ble det av Norge?

I dag ble shortlisten for Cannes Lions PR sluppet. Et trist syn, sett med norske øyne.

Skrevet av Eva Sannum, kreativ leder i Geelmuyden Kiese og juryrepresentant i Cannes Lions PR, 2015

Eva Sannum lurer på hvor Norge ble av når shortlisten for Cannes Lions PR ble sluppet
Eva Sannum lurer på hvor Norge ble av når shortlisten for Cannes Lions PR ble sluppet. (Foto: Siv Dolmen)

Norge er sørgelig fraværende på listen over PR-vinnere i Cannes. Etter fem lange dager og 1969 casefilmer har PR-juryen, representert med 20 nasjonaliteter, kommet frem til 201 løvekandidater. Ingen er norske. Er vi så dårlige?

Det er mange PR-priser å hente. I Cannes deles løver ut i 36 kategorier i PR. De varierer fra krisekommunikasjon og Public Affairs til integrerte kampanjer ledet av PR. I en festival med 37 426 innsendte arbeider spør jeg om man trenger alle kategoriene. Jobbene, og varianter av dem, repeteres i det uendelige. PR-kategorien, som bare er 7 år gammel og i Cannes-sammenheng en utfordrer, må kunne svare for sin eksistens. Diskusjonene rundt bordet har derfor handlet mye om å definere hva som er PR-komponenter i kampanjene.

Belønner engasjerende kampanjer

I PR-kategorien i Cannes Lions er innsendelsene delt 50/50 mellom reklame- og PR-byråer. Hvilke retningslinjer har PR-juryen brukt for å finne de beste PR-kampanjene? Som jurylederen Lynne Anne Davis (FleishmanHillard, Asia Pacific) presiserte: «Det handler ikke bare om fortjente medier, men om fortjent tillit.» Juryen har lett etter strategisk planlagte PR-kampanjer som skaper endring – ikke bare i folks oppfatninger, men i adferd. Den har belønnet kampanjer som får folk til å engasjere seg, til ikke bare å sitte som mottakere av et budskap. Vi har lett etter arbeider som har PR som hensikt, og ikke bare som en konsekvens. Og, viktigst i Cannes Lions: Originale kampanjer med en sterk idé tar prisene.

Men finalelisten forteller at skillet mellom PR og reklamefag viskes ut. Teknologi har demokratisert PR. Muligheten for å engasjere og skape endring med kreativ PR er stor. PR-kampanjer utspiller seg i sosiale og eksperimentelle flater, i tradisjonelle medier og ute på gata.  Når publikum engasjerer seg som videreformidlere og aktører gjennom demokratiske medier, og pressen hiver seg på, får kampanjer stor kraft. Kombinasjonen av betalte medier og mobilisering av publikum går igjen i de beste kampanjene. Følgelig vinner samme arbeidene i flere kategorier. De beste fra PR-kategorien går igjen i promo & activation, film, mobil og cyber. PR-tankegangen har fått kampanjene til å ta av.

Debatten om hvilken type byråer som håndterer disse mekanismene best, er ikke så viktig. Kreative krefter flytter rundt, og vil på sikt finne seg til rette der de har best muligheter til å skape endring. Bransjegliding er følgelig et hett tema i Cannes. I Norge går byråene foran i utviklingen.

Har norske byråer for lite å stille opp med?

Men hvorfor vinner ikke da Norge PR-løver? Jeg har forsøkt de siste fem dagene å finne svaret på det. Man kunne gjette at norske byråer  har lite å stille opp mot internasjonale brands med millionbudsjetter. Men det er ikke problemet. På shortlisten har små jobber fra land som Libanon, De Arabiske Emirater, Romania, Georgia, Ungarn, Polen, og Puerto Rico vunnet gjennom. Sverige har 8 i finalen. Problemet er ganske enkelt at vi ikke sender inn våre beste kampanjer.

For å konkurrere i PR-kategoriene må man sette seg inn i kategorikravene, finne frem de jobbene som utnytter muligheten i PR, og ikke minst: delta i verdensmesterskapet. Det koster tid og penger. Man vinner ikke løve med venstrehåndsarbeid. Men jeg mener at flere kampanjer fra Norge ville hevdet seg, ja til og med konkurrert om løver, hvis de var sendt inn.

PR-tankegangen vokser inn i alle byråer. Noen behersker dem bedre enn andre, men det er bra at flere har sett verdien og kraften i PR.

Det er altså ingen grunn til å miste motet. Neste år har jeg trua på norsk PR-løve i Cannes. Den som intet våger intet vinner!

Demokratisk problem – eller gode?

Hvorvidt veksten i antall kommunikasjonsmedarbeidere er et demokratisk problem er et stadig tilbakevennende tema. Senest forrige uke fikk jeg spørsmålet av en journalist i fagbladet Journalisten. Men hva med å snu på det og spørre: Ville det vært et demokratisk problem dersom det ikke fantes kommunikasjonsansatte? Jeg tror det.

Continue reading

Lik lønn for likt arbeid

Den typiske kommunikasjonsrådgiveren i Norge er en kvinne på 40 år ansatt i staten. Hun har 5 års høyere utdanning, som er mer enn sin mannlige gjennomsnittskollega. På overflaten kan det kanskje virke som at likestillingskampen er i mål i vår kvinnedominerte forening. Du skal imidlertid ikke grave dypt i medlemsstatistikken for å finne et par uløste problemer.

Den norske kvinnelige kommunikatøren

Skrevet av Nils Petter Strømmen, styreleder i Kommunikasjonsforeningen.

Kommunikasjonsforeningens lønnsundersøkelse viser at den jevne kommunikatør både har til terminbeløpet på studielånet og soya på salmalaksen. Det er likevel verdt å se nærmere på forskjeller når det kommer til lønn og kjønn innenfor kommunikasjonsyrket. Gjennomsnittslønna ligger på 594 000 for kvinner og 710 000 for menn. Continue reading

Bransjen med et tillitsproblem

Ofte møtes vi med skepsis og tilbakeholdenhet når vi reiser rundt og besøker nye kunder. Den skepsisen har vi i bransjen selv gjort oss fortjent til.

Skrevet av Jon Audun Johnsen

Som et lite og ganske nytt strategisk byrå bruker vi relativt mye tid på oppsøkende virksomhet. Strategien er ganske enkel. Vi reiser rundt sammen med salgssjefen hos en av Norges største glassprodusenter og besøker deres kunder. Glassprodusenten ønsker som en del av sin service å tilby litt rådgivning til hver av sine kunder, slik at de kan gjøre noen grep for å øke sin omsetning. Det er deres mål. Vårt mål er å vise oss frem og skape noen kontaktpunkter for videre samarbeid med noen av disse kundene. Ganske enkelt, ganske ufarlig.

Allikevel møtes vi med en enorm skepsis hos mange. ”Hva skal du selge?”, ”Nei vi bruker nok på sånn internett greier?”, ”Nei, vi har allerede betalt for Gule sider”. Det er ikke før vi har satt oss ned sammen og fortalt hva vi faktisk driver med at skuldrene senkes og vi kan starte arbeidet. Hvor kommer denne skepsisen fra? Den kommer fra et hav av kommunikasjonsrådgivere som selger lite målbare og forenklede løsninger som koster mye og gir nærmest ingenting. Et trekk som går igjen er at kundene føler de har betalt mye penger for noe som ikke kan vise til resultater. Dermed føler de seg svindlet.

Kanskje kan vi argumentere med at disse rådgiverne ikke er ordentlige kommunikasjonsrådgivere? Nei, det kan vi ikke. Alle som vil, kan uforbeholdent gi seg selv tittelen: Kommunikasjonsrådgiver. Vi tilhører ingen profesjon. Det finnes ingen eksamen man må bestå eller etisk regelverk man må følge. Vi har ingen lisens å vise til.

Retningslinjer

Foto: Haakon Stensrud
Kommunikasjonsforeningen har utviklet sine profesjonsetiske prinsipper for å gi bransjen noe å forholde seg til. Hos oss har vi valgt å legge inn en variant av dem i kontraktene våre. De fleste kundene blir litt overrasket av dette fordi de aldri tidligere har møtt kommunikasjonsfolk som har en etikk bak det de gjør. Dette stemmer selvfølgelig ikke. Om du leser gjennom de etiske prinsippene vil du se at du stort sett forholder deg til dem som en selvfølge. Men det vet ikke nødvendigvis kundene!

Jeg tror at om flere av oss tør å vise de etiske prinsippene til kundene, vil vi kunne skape en forventning om dette i markedet. Ja det er selvfølgelig skummelt at noen får konkrete ting å ta deg på, men det er også dette som kan filtrere ut noen av cowboyene i bransjen. Bransjen har et til dels dårlig rykte og det er relativt fortjent. Ikke fordi vi er en gjeng med skurker, men fordi de som driver med skurkestreker får lov til å sette trend, uten at vi gjør noe for å demme opp for det.

Nå er dette kanskje å skite i eget rede og jeg føler meg litt som en spurv som skyter med kanon. Men oppfordringen min er allikevel ganske klar: Vis kunden at du har tenk gjennom ditt eget verdigrunnlag før du begynner på jobben, så kan han i hvert fall være trygg på det.

Jon Audun Johnsen er daglig leder i Trevisemenn AS. Han jobber med strategisk kommunikasjonsplanlegging. Jon har mastergrad i samfunnskommunikasjon og har erfaring fra industri, salg og organisasjonsvirksomhet.

Les mer om Kommunikasjonsforeningens profesjonsetiske prinsipper på kommunikasjon.no

Lobbyregister: Skal privatpersoner registreres?

Kom For_7642 Foto Bård Gudim

Mandag sto jeg i snøføyka foran Stortinget sammen med Kjersti Løken Stavrum fra Presseforbundet, Arne Jensen fra Redaktørforeningen og Guro Slettemark fra Transparency International Norge. Det var beinkaldt, men vi aksjonerte for en felles, viktig sak: Å få et lobbyregister i Norge. Samme dag la vi frem vårt felles forslag til hvordan en slik registreringsordning kan se ut. Utenfor Stortinget fikk vi først og fremst positiv respons. Likevel er det fortsatt stor skepsis blant mange politikere, og dessverre gjelder dette først og fremst de store partiene. Continue reading

Er kommunikasjon sløsing med skattepenger?

Noen bekymrer seg over at offentlige virksomheter bruker kommunikasjonsbyråer. Jeg synes det er verre at noen virksomheter ikke gjør det.

Fem kommuner, en fylkeskommune, NSB og Akershus Universitetssykehus står på listen over kunder landbruksminister Sylvi Listhaug arbeidet for da hun var kommunikasjonsrådgiver.

– Kommunene og fylkeskommunenes kjøp av tjenester hos First House framstår i betydelig grad som misbruk av skattepenger og sløsing, sier leder av finanskomiteen på Stortinget, Hans Olav Syversen (KrF), til Dagsavisen.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sier til avisen at bruken av PR-rådgivere bare virker mot sin hensikt, og at han som skattebetaler synes dette er problematisk. Continue reading

Julehilsen fra styreleder

Nils Petter StrømmenSkrevet av Nils Petter Strømmen.

Siden april i år har jeg vært styreleder i Kommunikasjonsforeningen. De første åtte månedene har vært lærerike og morsomme, men også hektiske og utfordrende.

I ukene etter landsmøtet gikk jeg med den vedtatte strategien og handlingsplanen i jakkelomma. Jeg ville være forberedt og svare flinkt, hvis en journalist ringte for å spørre om mine visjoner og ambisjoner for vervet.  Jeg skulle snakke om profesjonalisering av kommunikasjonsfaget og betydningen av å synliggjøre godt kommunikasjonsarbeid. Og selvsagt skulle jeg smette inn noe om åpenhet og det konkrete vedtaket om å jobbe for et lobbyregister i Norge.

Den første journalisten ringte 4. september. Han ville vite hva jeg syntes om Brennpunkt-dokumentaren «Halv makt i denne sal», som tok for seg PR-bransjens innflytelse på politiske prosesser. Joda, jeg kunne jo godt mene at den var både ubalansert og mytebasert med i overkant mye skummel musikk, selv om jeg aller helst skulle ha snakket om verdien av godt kommunikasjonsarbeid.

Så kom regjeringsskiftet. Og med regjeringsskiftet Listhaug-saken. Og siden da har veldig mye handlet om politikk, PR og åpenhet. Utredninger og mediefremstøt om lobbyregister ble fremskyndet, lobby for lobbyregister iverksatt og journalister har ringt i ett sett. Men det har vært få muligheter og lite tid til å snakke om profesjonalisering av faget og synliggjøring av godt kommunikasjonsarbeid.

Heldigvis vet jeg at det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg vet at de ti lokallagene og to studentlagene har hatt mange og godt besøkte medlemsmøter med høy faglig kvalitet. Jeg vet at fagrådet for kompetanse har satt opp flere kurs enn noen gang, med høy deltagelse og gode evalueringer. Jeg vet at Høstseminaret i Stavanger var en faglig, kulturell og sosial suksess. Og jeg vet at sekretariatet og skribentene i fagbladet vårt Kommunikasjon fortløpende bidrar med faglig inspirasjon og veiledning gjennom redaksjonelle saker og upåklagelig medlemsservice.

Listhaug-saken har udiskutabelt satt sitt preg på mediebildet og kommunikasjonssfæren i 2013. Det er en sak jeg vil huske med blandede følelser. På den ene siden har den gitt oss i Kommunikasjonsforeningen en enestående mulighet til å fronte synspunkter om åpne kundelister og vårt ønske om et lobbyregister. På den andre siden har den satt både PR-bransjen og kommunikasjonsfaget i et mistenkelig og ufordelaktig lys. Helt unødvendig. Jeg mener fortsatt, som jeg skrev i et innlegg i DN i oktober, at både innkjøpere og tilbydere av kommunikasjonstjenester sammen må skape en ny åpenhetskultur. PR-bransjen og kundene bør selv ta ansvaret for at vi ikke avtaler oss til unødvendig hemmelighold, som kan lede oss inn i nye Listhaug-saker. Det er både demokratiet og kommunikasjonsfaget tjent med. Min oppfatning er at bransjen allerede har tatt et skritt i riktig retning, som en direkte konsekvens av tilfellet Listhaug. Sånn sett har vi mye å takke den nye landbruksministeren og de fortsatt ukjente kundene for.

Åpenhetsdiskusjonen og debatten om innføring av lobbyregister i Norge skal leve videre i 2014, og vi skal forhåpentligvis snakke enda mer om kommunikasjonsfaget – også utenfor våre egne kanaler. 2014 vil selvsagt også bli preget av både nye og etablerte kurs, medlemsmøter over hele landet og ikke minst våre to store og tradisjonsrike arrangementer. Kommunikasjonsdagen går av stabelen på Fornebu 27. mars med temaet «Fremtidens kommunikasjonsavdeling». I oktober arrangerer lokallaget Innlandet Høstseminaret 2014 under fanen «Kommunikasjon som berører». Du er herved invitert.

Jeg vil med dette takke ansatte og tillitsvalgte i Kommunikasjonsforeningen for en fremragende innsats i 2013, og ønske alle medlemmer og lesere av PR-prat en riktig god jul og et godt nytt kommunikasjonsår – i full åpenhet!

En ganske alminnelig kommunikasjonsrådgiver

Mens pressen hyler om listene til Listhaug jobber de gjennomsnittlige kommunikasjonsrådgiverne jevnt og trutt med veldig lite hemmelig og mystiske oppgaver.

Vi er ikke på fornavn med Ole Robert Reitan. Vi har ikke kontor rett bak slottet, og fikk ingen telefon da Erna og Siv skulle danne regjering. Ingen står klar med en latte når vi feier inn på kontoret i skreddersydd drakt. De gjennomsnittlige kommunikasjonsrådgiverne er flittige maur på kontorer i stat og kommune. Continue reading

Åpenhetsdebatten sett fra sidelinja

Skrevet av: Kirstina Reitan

Illustrasjon- åpene kundelisterStyreleder i Kommunikasjonsforeningen, Nils Petter Strømmen, skriver i DN om debatten rundt norske PR-byråers mangel på åpenhet om hvilke kunder de jobber for (Pr-bransjen må åpne opp’, 23. oktober 2013). Det får meg til å tenke at det har skjedd lite de siste 13 åra.

I 2000 studerte jeg til en mastergrad i PR ved University of Stirling i Skottland og skrev den avsluttende masteroppgaven min om mangelen på åpenhet om kunder blant PR-byråer i Norge. Grunnen til at jeg mente emnet var interessant, var at norsk praksis var veldig ulik praksisen i Storbritannia, der byråer (og deres ansatte) gjerne snakker høyt og tydelig om hvilke kunder de jobber for. Jeg argumenterte da for at mer åpenhet kan hjelpe til med å avmystifisere bransjen.

Veilederen min var vel ikke helt overbevist om hvor interessant emnet var, for det er rett og slett ikke en debatt en har på de britiske øyer. Her har bransjebladet PRWeeks nettside stadig nyheter om byråers kundevinn, ofte med informasjon også om hvilken utfordring PR-byrået er ansatt for a takle og antydninger om kontraktsummen. Selvfølgelig er det begrensninger i forhold til hvilken informasjon om kunden en kan snakke om eksternt – det er vanlig å skrive under på en taushetserklæring som sier at en ikke kan offentliggjøre markedssensitiv informasjon, for eksempel.

Jeg jobber nå for en internasjonal organisasjon med hovedsete i London og har akkurat hyra et nytt PR-byrå i Dubai. Et viktig kriterium i utvelgingsprosessen har vært hvilke kunder byrået og dets ansatte har jobba for før – det er et klart pluss hvis de har jobba for liknende organisasjoner eller hjulpet organisasjoner med liknende utfordringer – og også hvilke kunder de jobber for nå. For å unngå interessekonflikt, vil vi ikke at byrået jobber for en av våre direkte konkurrenter.

Det er interessant at det i et land som Norge, hvor åpenheten på noen områder er ansett som ekstrem i internasjonal målestokk (offentlige skattelister kunne aldri forekomme i Storbritannia; her er en som regel kontrakt-pålagt om å ikke snakke med kolleger om hvor mye en tjener), er så lite åpenhet rundt PR-bransjen. Dubai og de Forente Arabiske Emirater er ikke akkurat kjent for sin åpenhet, men kundene sine har byråene ingen problemer med å snakke om.

Kirstina er media relations manager hos ICAEW i London. Innlegget reflekterer hennes personlige synspunkter og ikke nødvendigvis organisasjonens meninger.