Kategoriarkiv: Politikk

Portvoktere eller døråpnere?

Hva betyr det når kommunikasjonsfolk forplikter seg til aldri å tilbakeholde informasjon som ikke er taushetsbelagt?

Skrevet av Ketil Raknes, Høyskolelektor ved Markedshøyskolen. Ketil skal i samtale med Anine Kierulf og Mariken Holter snakke om åpenhet og kommunikatørens rolle på årets Høstseminar.

Høstseminaret har i år valgt å sette fokus på hvorvidt profesjonelle kommunikasjonsfolk bidrar til eller forhindrer mer åpenhet og gjennomsiktig maktutøvelse i Norge. Er man blitt maktens klakører som hindrer åpenhet og innsyn eller er man portåpnerne som åpner opp samfunnsdebatten og gir tilgang til de lukkede rom?

I PR-faget er man sjelden interessert i hva du mener om deg selv, man er mer interessert i hva viktige interessenter mener om deg. Hvis man spør folk flest er ikke bildet veldig oppløftende. Ifølge innbyggerundersøkelsen mente 44 prosent av befolkningen at ”det offentlige er åpent for innbyggernes innsyn i saker”. Spør man journalistene ser det enda dårligere ut. Ifølge rapporten ”Proffere PR presser pressen” som ble publisert av Redaktørforeningen i 2014 er en av hovedkonklusjonene at økningen i antallet informasjonsfolk i offentlig sektor verken øker eller bedrer informasjonen redaksjonene ønsker tilgang til. Den nylig avgåtte redaktøren i Bergens Tidende, Gard Steiro, uttalte ”vi ser at tilgjengeligheten er blitt dårligere for oss. Ikke mye dårligere, men den er blitt dårligere. Og de er blitt mye proffere i den forstand at de oppsøker oss mer, og er blitt mer kontante i kritikken av oss. De lager mer støy når de er misfornøyde. Det er min opplevelse.” I etterkant av SKUP-konferansen i 2015 skrev lederen av Pressens Offentlighetsutvalg, Siri Gedde Dahl, en kronikk i Aftenposten der hun pekte på at ”nærmere 40 av 63 innsendte rapporter til årets SKUP-konferanse, arrangert av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, beskriver til dels betydelige problemer med tilgang til offentlige dokumenter og til kilder på departements- og regjeringsnivå.”

ketil raknes
Ketil Raknes er Høyskolelektor ved Markedshøyskolen. Han skal i samtale med Anine Kierulf og Mariken Holter snakke om åpenhet og kommunikatørens rolle på årets Høstseminar.

Så kan man jo innvende at det ville være merkelig dersom journalistene på noe tidspunkt var fornøyd med både kilde og informasjonstilgangen i offentlig sektor. Et viktige bakteppe for denne utviklingen er at journalistene generelt føler seg på defensiven overfor den stadig voksende mengden av profesjonelle kommunikasjonsfolk. De 10 siste årene har antallet medlemmer i Norsk Kommunikasjonsforening økt med 36 prosent, mens antallet medlemmer i Norske Journalistlag har økt med 3 prosent. Det er fortsatt dobbelt så mange journalister som kommunikasjonsfolk i Norge, men kommunikasjonsfolkene haler innpå. Samtidig bør det være urovekkende for profesjonelle informatører at journalistene mener utviklingen er på vei i helt feil retning og at tilgangen blir dårligere og dårligere.

Et viktig poeng denne diskusjonen ofte overser er at offentlige kommunikatører i de fleste tilfeller er underlagt en politisk ledelse som gir sterke føringer på hvordan offentlighetsloven skal praktiseres. Da jeg selv var statssekretær i Miljøverndepartementet gikk alle henvendelser om innsyn i saker via min pult for godkjenning. Det var neppe informasjonsavdelingen i Oslo kommune som insisterte på at de hemmeligholdte rapportene om avvik i eldreomsorgen i Oslo ikke skulle publiseres før etter valget. Det var også Oslos politikere som gikk i spissen for å anmelde Rødts leder Bjørnar Moxnes for å lekke taushetsbelagte opplysninger til mediene. De samme politikerne som tapte rettssaken så det sang, nekter i ettertid å stille opp i mediene for å forklare sin fremferd.

Dermed speiler konferansens tema et sentralt etisk problem hos profesjonelle kommunikasjonsfolk. I Kommunikasjonsforeningens etiske prinsipper kan man lese at kommunikatører forplikter seg til ”aldri å holde tilbake informasjon som ikke er taushetsbelagt.”. Men hva skal man som profesjonell kommunikatør gjøre når en får beskjed av sine ledere om å gjøre nettopp det? Hvis man skal tolke de etiske retningslinjene strengt burde man jo protestere høylydt hver gang man er vitne til at noen trenerer eller vanskeliggjør offentlig innsyn eller begrenser ansattes ytringsfrihet. Hvis kommunikasjonsfaget skal bli tatt på alvor som en profesjon, må en ta slike problemer på langt større alvor enn en gjør i dag. Høstkonferansen kan være en god start på det.

Kan skrivefeil dra velgere?

Sjelden har en enkelt språkfeil avstedkommet så mye oppmerksomhet som da Oslo Ap puttet på en apostrof for mye i ”Oslo’s skoler trenger flere lærere”. Var det med vilje? Høyre repliserte overraskende nok med enda en skrivefeil. Og innrømmer at de gjorde det med vilje.

Kan skrivefeil brukes bevisst for å oppnå ekstra omtale, og virker det i så fall etter hensikten? Det spørsmålet kan man stille seg etter at Oslo Arbeiderparti i valgkampens hete gikk ut med budskapet “Oslo’s skolebarn skal få flere lærere” – med ”få flere” lysende i Ap-rødt, i kontrast til den blå bakgrunnsfargen på Oslos trikker.

Bortsett fra politisk fargekollisjon, er det først og fremst det språklige grumset som har ført til spaltemeter av omtale. Apostrofen er engelsk, og på norsk skriver vi ”Oslos” om noe som tilhører Oslo. Akkurat som Høyre nå skriver “Oslos fremtid” på en bussreklame jeg passerte i dag.

Høyre skrev feil med vilje

Likevel var det akkurat Høyre som benyttet anledningen til å slå politisk mynt på Aps og Raymond Johansens feilaktige genitivbruk (merk at jeg i foregående setning har brukt to genitiver, begge uten apostrof). Hensikten var å skape et nytt slagord med innplantet skrivefeil: “Stem Høyre få Fabian”.

Her er det noe som skurrer. Språkrådet har kommentert saken og sier at det enten må være et komma eller en tankestrek etter Høyre. Ikke uventet er språk noe som engasjerer nordmenn (i tillegg til alkohol og religion) og blant de mange kommentarene i nyhetsartikkelen fant jeg denne, som faktisk kombinerer bade språk og religion:

”Min første tanke var at dette var et ordspill på «Stem Høyre for Fabian!» «For Fabian» var/er visst et kraftuttrykk for de dannede som ikke banner.”

Tajik donerte vekk apostrofen

Aps Hadia Tajik var raskt ute etter at Raymond Johansens apostroftabbe ble en snakkis i sosiale medier. Hennes Twitter-melding lød: “Me i Oslo Ap vil gjerne donere vekk apostrofen vår, slik at Oslo Høyre kan få seg eit komma”.

Faksimile av Aftenposten oppslag der Oslo Høyre innrømmer å ha skrevet feil med vilje.
Faksimile av Aftenpostens oppslag der Oslo Høyre innrømmer å ha skrevet feil med vilje.

Dermed var det duket for valgspråklig strid. Høyre sa blant annet dette til Aftenposten: ”Vi er fullstendig klar over det, og har lært litt av Oslo Arbeiderparti. Vi har bevisst utelatt kommaet for å få litt ekstra oppmerksomhet, sier kommunikasjonssjef Steinar Wulfsberg-Gamre.

I samme artikkel kommer kommunikasjonssjefen med følgende tilleggsopplysning:. ”Vi fikk folien omtrent samtidig som Oslo Ap, så vi tenkte det ville være morsomt.”

Morsomt og morsomt fru Blom. Det er et faktum at skrivefeil svekker tillit og troverdighet. Skal du for eksempel sende ut en pressemelding, bør den helst være fri for skrivefeil. Ellers vil du ha vanskelig for å bli tatt seriøst.

Try innrømmer ”morsom” språkblemme

Det er imidlertid ikke første gang skrivefeil bidrar til ekstra oppmerksomhet, uten at jeg skal ta stilling til om det er med positivt eller negativt fortegn. Nettavisen kunne nylig fortelle om en tilsvarende Ap-blunder.

I 1989 brukte nemlig Ap en kvart million på en installasjon på Bispelokket som forestilte en bil som krasjet inn i en betongvegg. Tittelen lød: ”Med borgelig styring kjører Norge i grøfta”.

Problemet var bare at Kjetil Try hadde brukt en engelsk tekstforfatter som hadde glemt r-en i ”borgerlig”. I ettertid sier Try til Nettavisen: ”Valgkamp og skrivefeil er blitt som bikkja i bakken. Det hører med og skaper god stemming”

Risikerer vi språklig avsporing?

I dag er bispelokket revet og snart ute av hukommelsen. Dronning Eufemias gate løper der i påvente av å bli oppgradert til en parisisk boulevard. Hva så med språkfeilene? Husker folk budskapet eller tar skrivefeilene all oppmerksomhet?

Reaksjonene på Raymonds apostroftabbe viser at vi nordmenn er opptatt av språk. Det hagler av avsporende kommentarer om kommafeil hos Tajik, andre språkfinurligheter som feil bruk av ennå/enda hos Johansen, osv.

Og slik fortsetter det. Ikke overraskende var den første kommentaren på Aftenpostens oppslag: Til Aftenpostens journalister kan det tillegges at setningen «De blå trikkene er tydelig i bybilde» har minst to feil.

Der ser du. Språkfeil er ikke bare moro. Det handler om å bli tatt seriøst, få frem budskapet og unngå avsporinger. Ikke minst når budskapet lyser fra trikken.

PR som profesjon: veien videre

Hvorvidt PR er en profesjon eller ikke, er en debatt som pågår blant både yrkesutøvere og forskere. Man kan spørre seg om det er nettopp Kommunikasjonsforeningen som bør fungere som et styringsorgan, som skal stå for legitimeringen og tilsynsføringen av hvordan PR utøves i Norge.

Gjesteforfatter Peggy Simcic Brønn, Professor ved BI ved Institutt for Kommunikasjon og Kultur blogger om Kommunikasjonsforeningens rolle i profesjonaliseringen av PR.

Medlemsorganisasjoner er av avgjørende betydning for profesjonaliseringen av PR-bransjen. De gir opplæring, autorisasjon, veilederstøtte, kontakt med akademia og økonomisk støtte til forskning. De gir nykommere en innfallsport til fagmiljøet, definerer profesjonsnormer og setter standarder. I tillegg utvider de sin innflytelse ikke bare til medlemmer, men til samfunnet generelt.

Jeg mener Kommunikasjonsforeningen må være i stand til å fungere som et styringsorgan som legitimerer og fører tilsyn med hvordan PR utøves i Norge. Gjennom sammenslutninger som Global Alliance er Kommunikasjonsforeningen i kontakt med organisasjoner fra hele verden. Dette kan de bruke til å sikre lik praksis og profesjonell kvalitet på høyeste nivå her i Norge.

Peggy Brønn blogger om Kommunikasjonsforeningens rolle i profesjonaliseringen av PR. Foto: Apeland.
Peggy Brønn blogger om Kommunikasjonsforeningens rolle i profesjonaliseringen av PR. Foto: Apeland.

PR ER en profesjon

Profesjonalisering av et yrkesområde er viktig fordi det gir utøverne anerkjennelse i samfunnet og mulighet til autonomi i utøvelsen av faget. Og det er nettopp autonomi som er nøkkelen til profesjonaliseringen av et yrke.

1.  Først og fremst ønsker man (profesjonsutøverne) autonomi, det vil si at man vil være fri fra tilsyn under utøvelsen av arbeidet.

2.  Man ønsker anerkjennelse basert på profesjonstilhørighet, ikke på hvem man arbeider for.

3.  Man vil selv kunne avgjøre hvem som tilhører profesjonen og hvem som står utenfor. Målet er å få enerett på visse arbeidsoppgaver og løsrive seg fra innflytelse av andre (vanligvis arbeidsgivere, men også oppdragsgivere eller allmenheten) som ikke deler profesjonens yrkesstandard.

4.  Man vil ha muligheten til å disiplinere kollegaer som ikke holder seg til profesjonens standarder.

Noen mener punkt fire er det eneste PR mangler for å kunne regnes som en profesjon. Det finnes ingen disiplinering av utøverne. De som jobber med PR trenger i dag ingen bevilgning, slik som leger og advokater har, og kan derfor ikke utestenges fra profesjonen dersom de bryter bevillingsvilkårene.

Uunnværlighet og mystikk

Flere forskere tror at profesjonsstatus også bør baseres på hvordan brukerne av profesjonelle tjenester oppfatter hva de får.

En profesjon er et yrke som fremstår både som uunnværlig og svært mystisk av det relevante yrkespublikumet.

Uunnværlighet og mystikk er det som skiller en profesjon fra et yrke. Uunnværlighet oppstår når andre definerer yrket som avgjørende viktig for deres overlevelse; Det har en nesten livsviktig betydning for oppdragsgivere, publikum eller arbeidsgivere.

Mystikken oppstår på grunn av uunnværligheten i og med at noen med et avgjørende viktig problem søker hjelp hos noen de vet om som er best i stand til å løse utfordringen. Denne personen blir ansett for å besitte noe «mystisk» som ingen andre har, de vet med andre ord noe ingen andre vet.

Kan man anse PR for å være en profesjon på bakgrunn av uunnværlighet og mystikk? Svaret må bli ja. Det finnes store mengder kunnskap og teori i faget som det undervises i på høyskoler eller universiteter (mystikk). Forskere på mange områder har vist at effektiv kommunikasjon er avgjørende for at en organisasjon skal overleve – ja, organisasjoner ville ikke engang eksistere uten kommunikasjon (uunnværlighet).

Bare gjør det 

Slik jeg ser det er PR som profesjon sin største svakhet at utøvere ikke kan utestenges fra profesjonen dersom de bryter bevillingsvilkårene. Dette kan til en viss grad bli rettet opp ved at medlemsorganisasjoner bestemmer yrkesetiske retningslinjer og utdanningsspesifikasjoner.

Kommunikasjonsforeningen har gjort det første, nå må de også ta på seg det siste, og stå for en sertifisering av PR utdanningen. De nødvendige ressursene er minimale, og retningslinjene er allerede fastsatt. Slik jeg ser det er valget enkelt – bare gjør det. Profesjonen vil takke dere.

Delvis fra: Innføring i PR, P. S. Brønn, Ø. Bonvik og T. Bang, 2015, Fagbokforlaget.

Lobbyregister: Skal privatpersoner registreres?

Kom For_7642 Foto Bård Gudim

Mandag sto jeg i snøføyka foran Stortinget sammen med Kjersti Løken Stavrum fra Presseforbundet, Arne Jensen fra Redaktørforeningen og Guro Slettemark fra Transparency International Norge. Det var beinkaldt, men vi aksjonerte for en felles, viktig sak: Å få et lobbyregister i Norge. Samme dag la vi frem vårt felles forslag til hvordan en slik registreringsordning kan se ut. Utenfor Stortinget fikk vi først og fremst positiv respons. Likevel er det fortsatt stor skepsis blant mange politikere, og dessverre gjelder dette først og fremst de store partiene. Continue reading

Er kommunikasjon sløsing med skattepenger?

Noen bekymrer seg over at offentlige virksomheter bruker kommunikasjonsbyråer. Jeg synes det er verre at noen virksomheter ikke gjør det.

Fem kommuner, en fylkeskommune, NSB og Akershus Universitetssykehus står på listen over kunder landbruksminister Sylvi Listhaug arbeidet for da hun var kommunikasjonsrådgiver.

– Kommunene og fylkeskommunenes kjøp av tjenester hos First House framstår i betydelig grad som misbruk av skattepenger og sløsing, sier leder av finanskomiteen på Stortinget, Hans Olav Syversen (KrF), til Dagsavisen.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sier til avisen at bruken av PR-rådgivere bare virker mot sin hensikt, og at han som skattebetaler synes dette er problematisk. Continue reading

Revolusjonen er avlyst

Dommedagsprofetiene var mange før valget, men så gikk ikke landet av hengslene likevel. Alt er sjokkerende normalt. Da blir det noe tafatt over kommunikasjonen fra både regjering og opposisjon. Ikke bare bytter de jobber, de bytter i stor grad stil og standpunkter også.

Siv Jensen ville før valget bade i uansvarlige og deilige oljemilliarder. Ingen skulle endre Norge så raskt og så voldsomt som FrP. Godt drillet av Norges sterkeste embetsverk står hun nå alvorlig på TV og snakker om «et ansvarlig budsjett godt tilpasset den økonomiske situasjonen». Stort streitere går det ikke an å bli på under sju uker.

Mange hadde jo store forventninger til at nye og uerfarne statsråder virkelig skulle dumme seg ut. Spesielt Frp-erne der ingen hadde regjeringserfaring. Men på tross av noen gode forsøk fra familieministeren, har det ikke tatt av. De nye statsrådene var ikke skumle troll som sprakk i regjeringssolen med all uansvarligheten veltende ut. De er tvert i mot blitt snille og ansvarlige pusekatter på rekordtid. Og de har forberedt seg godt. Siv har delt ut smøremiddel og de politiske kamelene går ned på høykant. Familiepolitikken og klimaskepsisen er avlyst, og bomstasjonene fortsetter å poppe opp.

Da er det ikke lett å være opposisjon. Det er nemlig ikke så enkelt å kritisere en regjering som har sittet under to måneder for løftebrudd når man selv har sittet med ansvaret og makten i åtte år. Så galt har det tross alt ikke gått med landet på denne korte tiden. Jo mer opposisjonen kritiserer, jo mer kan det slå tilbake på dem selv.

Det lyder for eksempel litt hult når opposisjonspartiene kritiserer regjeringen for kontantstøtten, når de selv ikke fjernet den alle de årene de selv styrte. Stort bedre høres det ikke ut når kritikken er at ny regjering begår løftebrudd fordi endringene er for små. De rødgrønne er med andre ord skuffet over at de nye kostene i departementene ikke gjør større endringer i den rødgrønne politikken.

Heldigvis kan opposisjonen glede seg til neste år. Da fremmer regjeringen et flunkende nytt statsbudsjett de har laget helt fra grunnen av. Da kan trollene komme fram, det kan bli skikkelige endringer og opposisjonen får endelig mening i tilværelsen med noe å kritisere. Eller så har pusekattene vunnet igjen, og det blir nok en ansvarlig og kjedelig høst.

Det store regjeringsspillet – hvordan kommunisere uten å si noe

16 mennesker har barrikadert seg i Stortingets øverste etasje.  De sonderer og sonderer. Nede i første sitter pressen og kjeder seg. De har ingenting viktig å melde. I stedet skriver de om hva forhandlerne har på seg, kroppsspråket deres, hva de spiser og hvordan de kommer seg til og fra Nydalen eller Stortinget. Bil eller sykkel, eller kanskje buss? Akkurat det vi alle lurer på! Eller de intervjuer hverandre; står der med gravalvorlige ansikter foran stengte dører, eller filmer en tom heis som går opp og ned. Stort kjipere blir det ikke å være norsk, politisk journalist. Og i toppetasjen sitter forhandlerne og ler av alle utenfor som ikke forstår noe som helst av det som foregår.

Sonderinger er i det hele tatt et misvisende ord for det som skjer. Nå pågår de virkelige forhandlingene. De vanskelige sakene er på bordet, og snart får vi trolig vite hvilke partier som går inn i regjeringen og om noen blir igjen i Stortinget. Når det først er avklart hvilke partier som danner regjering, går de over i skrivefasen, der regjeringserklæringen utformes. Da skal det mye til at de ikke lykkes. Bordet fanger.

Sonderingene virker helt tette. Lite eller ingenting siver ut. Men i virkeligheten kommuniseres det hele tiden. De fire forhandlende partiene snakker ikke bare med hverandre rundt forhandlingsbordet. Minst like viktig er meldingene til partienes «bakland»; velgere, partiorganisasjonen, tillitsvalgte og interesser som står partiene nær. Uten å kunne fortelle fra sonderingene må forhandlerne sjekke bakover. Partilederne tør ikke gå i regjering uten at de opplever at de har partiet sitt med seg. Ingen vil innta regjeringskontorene med et dypt splittet parti i ryggen. Blir motstanden i partiet for stor, er det bedre å sitte i Stortinget. Spesielt for sentrumspartiene KrF og Venstre.

Og partiene kommuniserer til dem som har bragt dem inn i forhandlingene – sine velgerne. Uansett om de til slutt velger å delta i regjering eller ikke, må partiene rettferdiggjøre sitt valg overfor velgerne som oppdragsgivere. De er derfor avhengig av å bygge opp temperatur og øke spenningen i forhandlingene. De kaller inn til møter med Stortingsgrupper, sentralstyrer og landsstyrer, der de ikke informerer om noe som helst, men får med seg nye, tøffe krav fra baklandet som de bringer inn i forhandlingene.

Jo vanskeligere forhandlingene fremstår, jo større troverdighet har forhandlerne når de hevder at de har gjort alt som står i deres makt for å komme fram til en løsning. De kan fortelle baklandet at de har fått svært mye og ikke kunne oppnå noe mer. -Dere ser selv hvor vanskelig forhandlingene har vært. De kan da lettere selge inn de tap og kompromisser partiet har måttet inngå for å få til en avtale. Og skulle det bli brudd, kan de forsvare seg overfor de regjeringsivrige i eget parti med at de har prøvd alt. Med andre ord; jo mer alvor og krisestemning man kan lage, jo bedre.

Lite lekkasjer er et godt tegn for at man stoler på hverandre, og at ingen så langt har nok å tjene på å lekke fra forhandlingene. Men i det forhandlingene surner, starter fort svarteperspillet og lekkasjene. Hvis ett eller flere partier trekker seg fra forhandlingene, kan de gjenværende partene lekke alt det de som går ut kunne fått om de hadde forhandlet videre. Det skal gjøres maksimalt vanskelig å kaste inn håndkleet. Så skal man ut av forhandlingene trenger man en stor og viktig nok sak å bryte på, noe som både egne velgere og offentligheten skjønner er avgjørende. Og da kan det være hensiktsmessig å dempe forventningene underveis. Det er ikke tilfeldig at Knut Arild Hareide stadig gjentar at regjering med FrP er svært lite sannsynlig.

Men selv om de fire partiene ikke lykkes i å danne en flertallsregjering, er ikke forhandlingene bortkastet. De har snakket seg sammen om en rekke saker, og vet enda mer om hvor hverandres smertegrenser går. Det gjør at sonderingene i en slik situasjon kan danne grunnlag for en mer eller mindre forpliktende samarbeidsavtale i Stortinget, mellom regjeringspartiene og sine støttepartier. De vil sannsynligvis forplikte seg til å forhandle om statsbudsjettene, og en del store saker som er avklart på forhånd.

Jo mer partiene i regjering er villig til å gi sine partnere i Stortinget, jo sikrere er regjeringens liv og jo mer stabilt kan de styre gjennom Stortingsperioden. Og de fire partiene kan igjen gå til valg på borgerlig regjering i 2017.

Så hva slags regjering får vi? Det er ikke godt å si, men jeg tror det er rimelig klart at det blir to eller fire partier, ikke ett eller tre. Dvs. enten en flertallsregjering med alle fire eller en mindretallsregjering av Høyre og FrP med mer eller mindre forpliktende støtte fra KrF og Venstre i Stortinget. Høyre og FrP trenger ikke mer enn ett av sentrumspartiene for å få flertall, men KrF og Venstre vil holde sammen og nekte å bli spilt ut mot hverandre.

I dag er partienes organer kalt inn igjen. Kanskje får vi en avklaring. Kanskje ikke. Men borgerlig regjering blir det. Alle de fire partiene har lovet sine velgere å bidra til en ny regjering. De har ikke råd til å mislykkes.

Mye røyk fra liten ild?

Tekst av: Alexander T. Stenerud

Den økende bruken av eksterne kommunikasjonskonsulenter i offentlig sektor er et tilbakevendende tema i samfunnsdebatten, og urovekkende overskrifter preger nyhetsformidlingen. Men hvor mye penger brukes egentlig?

Den tilsynelatende evigvarende debatten om private kommunikasjonskonsulenter og deres rolle i samfunnet, har i senere år fått selskap av debatten om det offentlige sin innleie av slike konsulenter. Antallet artikler som omhandler temaet øker, og i morgen sender NRK valgstudio Brennpunkt-programmet ”Halv makt i denne sal”.

Debatten er imidlertid i for stor grad preget av subjektive oppfatninger og meninger, og i for liten grad basert på forskning. I masteroppgaven “Flere kokker, hvor mye søl?” gjøres det en studie av én del av denne problematikken, nemlig departementenes innleie av eksterne kommunikasjonseksperter. Tallene som er samlet inn i oppgaven dekker perioden 2009 til oktober 2012, og kan gi oss et bilde på situasjonen slik den faktisk er.

Liten ild?

La oss først se på hvor mye penger som faktisk brukes på kommunikasjonstjenester, som i oppgaven brukes som et begrep som favner både mer tradisjonelle kommunikasjonstjenester og rene reklameoppdrag. I perioden 2009 til 2012 brukte de 17 departementene og Statsministerens kontor (SMK) til sammen i overkant av NOK 40 millioner på eksterne kommunikasjonskonsulenter. 30 av disse millionene er det Kunnskapsdepartementet med sine lærerrekrutteringskampanjer som står for. Miljøverndepartementet brukte i perioden nærmere NOK 6 millioner, hvor brorparten av disse igjen ble brukt på holdningskampanjer knyttet til ”Klimaløftet”. Igjen står da de resterende 15 departementene og SMK for rundt NOK 4 millioner i perioden. Satt opp mot andre offentlige utgifter er utgiftene ikke sjokkerende, i hvert fall når det gjelder departementene. Men hvilke tjenester er det departementene har behov for å leie inn?

Mangfold tjenester

Som nevnt favner begrepet ”eksterne kommunikasjonstjenester” bredt, noe som også gjenspeiles i hvilke tjenester departementene har oppgitt å leie inn eksterne til. Det er et mangfold av ulike tjenester de eksterne leies inn til, og i tabell 1 presenteres et eksempel på hvilke tjenester som leies inn av departementene.

Tabell 1: Eksempel på ulike kommunikasjonstjenester kjøpt inn av departementene.

Departement Tjenester
Miljøverndepartementet Utvikling og gjennomføring av kampanjer, strategisk rådgivning, redesign av nettsted, produksjon av bilag, design og rådgivning i forbindelse med kampanje og utvikling av grafisk design og designelementer
Kunnskapsdepartementet Lærerrekrutteringskampanjene GNIST og GLØD:- Produksjon av kampanjefilmer, annonsering, utarbeidelse av kampanjestrategi, tekstproduksjon, PR-aktiviteter og strategisk ledelse av kampanjene
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Utarbeiding av erfaringshefte, infokampanjen “Stopp menneskehandel”, markering av barnekonvensjonen på Norway Cup, medietrening, medieseminar, informasjonskurs- og medietrening, utarbeide eksempelsamling ferie- og fritidsaktiviteter, krisehåndteringsøvelse og dialogmøter
Samferdselsdepartementet Utarbeidet supplerende designprofil for Samferdselsdepartementet, kriseøvelse for departementets politiske og administrative ledelse, medietrening for statsråden, presentasjonsfilm om Samferdselsdepartementet oppsett av spørreundersøkelse for Samferdselsdepartementets websider, utviklet et digitalt kart for Samferdselsdepartementet, utarbeidet kart og plansjer
Nærings- og handelsdepartementet Utviklet nettsiden www.enklereregler.no med fem filmer, utviklet visuell identitet for det nyopprettede selskapet Eksportkreditt AS samt kartlegging av marked og målgrupper samt analyse av kommunikasjonsbehov, forslag til navn, kommunikasjons-/identitetsplattform, designprofil, design av profilerende brosjyre, design av kontordokumenter, PowerPoint-maler etc., kurs i PowerPoint og kurs i infografikk

Det er lettere å sammenlikne og forstå mennesker om man setter dem i båser, for eksempel stereotypier, og det samme gjelder for eksterne kommunikasjonstjenester. I oppgaven ble det, basert på alle de ulike tjenestene departementene leide inn, dannet 5 kategorier:

  1. medietrening- og kommunikasjonsopplæring,
  2. kampanjearbeid og større prosjekter
  3. utarbeidelse av fremstillingsmateriale
  4. strategisk dialogpartner
  5. annet

I likhet med stereotypier er en av svakhetene at man forenkler analysen, men i kartleggingen i oppgaven var det likevel et verdifullt grep for å kunne få et bilde over situasjonen i sin helhet. I tabell 2 kan vi se hvilke ulike departementer som leide inn hvilke typer tjenester, og utgiftene knyttet til disse.

Tabell 2: Oversikt over hvilke departementer som har leid inn hvilke tjenester, og utgiftene knyttet til tjenestene.

PRtjenester_dep

Det er tydelig kategori 2, nemlig kampanjearbeid og større prosjekter, som representerer de største utgiftene. Årsaken har mye å gjøre med Kunnskapsdepartementet og Miljøverndepartements tidligere nevnte kampanjeutgifter. På en nærmest delt andreplass finner vi medie- og kommunikasjonsopplæring og utarbeidelse av fremstillingsmateriale.

Mest til kreativitet

Fra den presenterte oversikten kan man kanskje igjen kategorisere ytterligere. Kampanjearbeid og større prosjekter dreier seg i stor grad om kreativitetsrelaterte tjenester, og det samme kan man si om utarbeidelse av fremstillingsmateriale. Dersom denne antakelsen stemmer, kan vi dele tjenestene inn i to større kategorier, nemlig 1) medierelaterte tjenester (tidligere kategori 1) og 2) kreativitetsrelaterte tjenester (tidligere kategori 2 og 3). Den desidert største av kategoriene hva gjelder utgifter, er altså kreativitetsrelaterte tjenester (kategori 2). Her ble i overkant av NOK 39 millioner brukt, hvor det på medierelaterte tjenester (kategori 1) ble brukt rundt NOK 2,6 millioner. Det er med andre ord når det kommer til kreativitetsrelaterte tjenester at departementene spesielt ser behovet for å hyre inn eksterne kommunikasjonseksperter.

Hvilke eksperter?

Vi har til nå sett hvor mye penger som brukes på eksterne kommunikasjonseksperter, og hvilke tjenester som leies inn av departementene. Men hvem er de eksterne kommunikasjonskonsulentene som utfører oppdragene? I tabell 3 er det tydelig at det er svært mange ulike aktører som leverer tjenester til departementene. Noen er rene medietrenere, noen er større kommunikasjonsbyråer og andre igjen ligger nærmere rene reklamebyråer.

Departement Utgifter (NOK) Ekstern kom.-ekspert
Statsministerens kontor Ingen utgifter
Fiskeri- og kystdepartementet 108 788,- Medialøven, Marianne Alfsen, Finolapis
Kommunal- og regionaldepartementet 59 000,- Geelmuyden Kiese
Kulturdepartementet 287 477,- Dinamo
Miljøverndepartementet 5 744 000,- Los & Co, Kitchen, Miksmaster
Kunnskapsdepartementet 29 460 585,- Geelmuyden Kiese, Apt, Try
Olje- og energidepartementet 50 000,- Svabø og Anonsen
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 671 652,- PR-operatørene, Gambit Hill & Knowlton, Tibe PR, Map Media Europe, Medialøven, NOR PR
Samferdselsdepartementet 1 138 781 Miksmaster, Frode Stang, Tjore Kommunikasjon, Stand Media, Making Waves, Nyhetsgrafikk, Geodata
Fornyings- og administrasjonsdepartementet 20 000,- Medialøven
Utenriksdepartementet 2 153 778,- Tjore Kommunikasjon, Apeland informasjon, Burson-Marsteller
Helse- og omsorgsdepartementet Ingen utgifter
Landbruks- og matdepartementet 278 575,- Infopaq Media
Finansdepartementet 52 410,- Medialøven, Anders Cappelen, Angeltveit/Gangdal
Arbeidsdepartementet 111 800,- Geelmuyden Kiese, Svabø kommunikasjon, Svabø og Anonsen
Nærings- og handelsdepartementet 1 962 900,- Making Waves, Miksmater, First House, Gambit Hill & Knowlton
Justisdepartementet 2 403 111,- Opoint, Axxept,
Forsvarsdepartementet 112 000,- Geelmuyden Kiese

Én brikke i puslespillet

“Flere kokker, hvor mye søl?” har vært en av de første brikkene i et større og hittil relativt lite kjent puslespill. Målet har vært å kartlegge situasjonen mellom departementene og de eksterne kommunikasjonskonsulentene i bred forstand, og å tilføre sårt tiltrengt kunnskap i en debatt ofte preget av subjektive inntrykk. Det er nødvendig med mer kunnskap om samarbeidet mellom eksterne kommunikasjonseksperter og departementene/det offentlige. Oppgaven har vært et skritt i riktig retning, og det er lov til å håpe at flere skritt vil følge.


Alexander T. Stenerud har en bachelorgrad i statsvitenskap med fordypning i medievitenskap fra NTNU og mastergrad i statsvitenskap fra UiO. Tidligere journalist i studentavisen Under Dusken, presseansvarlig og styremedlem ved Studentersamfundet i Trondheim og journalist i Dagbladet. Masterstipendiat hos Kommunikasjonsforeningen og Institutt for Samfunnsforskning.   

Masteroppgaven: “Flere kokker, hvor mye søl?” En studie av forholdet mellom sentralforvaltningen og eksterne kommunikasjonseksperter”. Våren 2013, UiO.

Datamateriale: Kvantitativ analyse med data hentet fra alle departementene i perioden 2009-2012, samt kvalitativ analyse med intervjuer av 5 kommunikasjonssjefer i departement, 1 sr. kom.-rådgiver i departement, samt to eksterne kommunikasjonseksperter.

Kontakt:
E-post: alexstenerud@gmail.com
Les mer: http://www.linkedin.com/in/alexstenerud

Slik snakker Parti-Norge

Her forleden hørte jeg en ung velger på radio. Han hadde bestemt seg ikke å stemme ved valget om en knapp måned. Årsak? Det var for komplisert å sette seg inn i sakene.

Skjermbilde 2013-08-12 kl. 11.34.06
I et forsøk på å få unge til å stemme har landets største aviser gått sammen om «Min stemme 2013!»

I sin kronikk i Aftenposten,  «Politiske tåkelurer på stø kurs»,  skriver Kjell Terje Ringdal at politikere snakker med et språk ungdommen ikke forstår. ”Ungdomspolitikere er substantivjunkies med et språk som et samlet embetsverk, justisministeren snakker som en lovproposisjon selv om hun bare skal ønske god jul”, hevder Ringdal, som er lektor og retoriker ved Markedshøyskolen i Oslo. Continue reading

Robin Hood inntar Statsministerens kontor

Det er en fin søndag tidlig i mai. Akkurat når vi minst aner det, innkaller landets statsminister og finansminister til pressekonferanse. Jens og Sigbjørn har tatt på seg retorikkens grønne strømpebusker. Det er tid for skatteomlegging.

Retorikken er enkel og tilpasset folk flest. Etter Robin Hood-prinsippet skal skattene økes for bedriftene folk flest har liten sympati for og senkes for dem som mange liker. Enkelt sagt skal multinasjonale konserner som driver skatteplanlegging over landegrensene få økt skatt (det folk flest oppfatter som slemme bedrifter, og dessuten ofte utlendinger). Økt skatt får også oljeindustrien som tjener penger som gress (både slemme og grådige bedrifter, selv om alle gjerne vil bruke pengene de skaffer oss!). Så deles de økte skatteinntektene ut igjen gjennom lavere skatt til bedrifter i fastlands-Norge som sliter i olje-skyggen (snille, norske bedrifter), og til selvstendig næringsdrivende (kjempesnille mikrobedrifter). Alle liker gründere og små bedrifter. Jo mindre bedriften er, jo bedre likt.

Næringslivet er rimelig fornøyd med omleggingen og opposisjonen skulle egentlig ønske de hadde funnet på ideen selv. Dette er genialt, tenker «Jens-Robin». Men han møter også protester. Statoil-sjef Helge Lund klager sin nød til Stortinget, og ekspertene som egentlig skulle utrede skatteomleggingen er sure for at regjeringen har konkludert før utvalget deres i det hele tatt har kommet skikkelig i gang. Slike kritikere kan Jens-Robin leve godt med. Ingen synes synd på dem. Det er snart valg, og Aps kjernevelgere liker skatteomlegging inspirert av Sherwood-skogen. Norske bedrifter har på sin side lenge vært bekymret over at den norske selskapsskatten som en gang var så gunstig, er blitt mer og mer hemmende etter hvert som andre land har senket sin bedriftsskatt langt under vår. Et prosentpoeng lavere skatt er kanskje ikke så mye, men det er en god begynnelse, tenker næringslivet.

Jens-Robin er fornøyd. Dette passer også godt inn i Ap- strategien om å dobbeltkommunisere maksimalt i den økonomiske politikken. Første budskap til velgerne er at takket være Arbeiderpartiet går det meste bra i norsk økonomi. Vi har gode tider og lav (om enn stigende) ledighet, mens resten av Europa er i krise. Med andre ord: Stem på Ap som har gitt oss all denne velstanden. Men tenk om ikke alle velgere blir imponert av alt Jens & co har fått til. Da kan frykt være effektivt for å hanke inn velgere. Og da må retorikken snus: Vi i Norge er ikke skjermet av krisen i Europa. Den kan også ramme oss på nytt. Da er det bare vi i Ap som kan lede Norge utenom krisen i resten av verden. For Jens-Robin bør det derfor gå bra i Norge, men ikke for bra. Aps valgkamp trenger litt frykt også. Da er bedrifter som sliter og usikre arbeidsplasser kjærkomment.

Men nå som Jens-Robin hadde det så hyggelig og alt gikk etter planen, kommer opposisjonen og ødelegger – igjen. De sier: Endelig har regjeringen innsett at skattelettelser er både bra og nødvendig for næringslivet. Velkommen etter, Jens. Nå må du da kunne slutte med dette stadig gjentakende maset om at vi bare har råd til enten velferd eller skattelette, nå som du går inn for skattelette selv. Jammen, jeg har jo helt andre skattelettelser enn det dere foreslår, sier Jens. Dessuten øker jeg andre skatter like mye som de jeg reduserer, og da gjelder det ikke, forsvarer han seg.

Det spørs om akkurat det forsvaret går hjem hos velgerne. Jens-Robin kan nå beskyldes for å gi store skattelettelser til «de rike» akkurat slik som han selv kritiserer opposisjonen for. Men det er én stor forskjell, sier Jens-Robin. Selskapsskatten som jeg reduserer, betales av bedriftene, mens formuesskatten som dere i opposisjonen vil redusere betales av de rike eierne. Akkurat det er nok et argument få vil falle for. Det er de samme pengene som trekkes ut av bedriften enten skatten betales direkte av selskapet som selskapsskatt eller om pengene først tas ut av selskapet slik at eierne kan betale formuesskatt. Resultatet er uansett at det er mindre penger igjen til at bedriften kan investere og vokse videre.

Så det spørs om ikke Arbeiderpartiets skattefinte har gitt opposisjonen bedre kort på hånden, og svekket styrken i regjeringens skatteretorikk. Det kan låte noe hult for skattelette-Jens å snakke om velferd eller skattelette i valgkampen. Jens-Robin har tatt fra «de rike» og gitt tilbake til andre rike. Men de som eier bedrifter og skaper arbeidsplasser i Norge er nå en gang rike. Det er slik de kan eie bedrifter. Og hvor ille er egentlig det?