Kategoriarkiv: Medieutvikling

Fra A-magasinet til Æ-app: Kamp om cash og innsikt

REMA 1000 rakk knapt å avslutte samarbeidet med VG Partnerstudio og deres Familieliv-konsept før Æ ble lansert med en storstilt kampanje. Annonsekronene, som for lengst hadde flyttet ut av papiravisene og videre til digitale flater, beveget seg nå videre. Æ påvirker ikke bare sluttprisen på ditt matbudsjett, vitner ikke bare om enda tøffere farvann for nyhetsmediene, men er enda en teknologisk driver for digitaliseringen vi står midt oppi.

REMA 1000 og VGs kommersielle samarbeid var det første i Norge i denne skalaen. På den ene siden pioneérarbeid for innholdsmarkedsføring, på den annen side utskjelt og klaget inn til PFU for sammenblanding av redaksjonelt og kommersielt innhold.  Etter vel et år sa REMA 1000 takk for ferden og hoppet videre. Etter et år med læring og samling av data hadde de en idé om hva som fungerte, og hva som var viktig for de fremover.

Illustrasjon: ThinkStockPhotos / Rema
Æ-appen påvirker langt mer enn sluttprisen på ditt matbudsjett. Illustrasjon: ThinkStockPhotos / Rema 1000.

Jakten på kundedata
Æ-appen er kanskje den enkleste appen du kan bruke, rett og slett fordi du slipper å bruke den. Så fort du har lastet den ned og registrert din profil slipper du å tenke noe mer på den. Rabatten kommer av seg selv. Og om du skulle finne på å fyre den opp er det eneste den gjør å fortelle deg hvor mye penger du har spart. Hvem smiler vel ikke av det?

Ved siden av pengene er det selvsagt våre data REMA 1000 er på jakt etter. REMA 1000 trengte riktignok å få tilbake posisjonen som kjeden som kutter prisene, men like verdifullt er innsikten om våre handlevaner. Og her snakker vi virkelig big data! Kartleggingen av alt vi handler, hvilke produkter som handles når og i hvilke kombinasjoner er rent gull når de kommer i slike mengder. Og når kobler de på nettvarder, som gir oss spesialtilbud rett på telefonen når de detekterer at vi passerer den riktige hyllen i butikken?  Hvem trenger da dagspressen som fordyrende, forsinkende og forstyrrende mellomledd?

Skjønt dagspressen? Snart vil ikke lenger ordet «dagspresse» ha noe relevans. I den grad avisene vil komme ut av fysiske presser vil de ikke gjøre det daglig så veldig lenge. Dagbladet har allerede annonsert at de vil slutte med sin daglige papiravis innen 2019. Etter det vil de komme på papir færre dager i uka, muligens bare som helgemagasin. Men å tro at det gir en enklere vei til aviskjøperne for hovedkonkurrent VG er feil. Dominoeffekten vil ramme også de.

Dominodistribusjon
Utfordringen med alle fysiske varer er produksjon og distribusjon. Avishusene har ikke egne trykkerier, men spleiser på å bruke trykkerier rundt om i landet. Når avisen kommer ut av pressen må den fraktes til både butikker og postkasser. Dette er også et spleiselag. Når én avis velger å parkere sin papirsatsing får det ringvirkninger for andre. De omkringliggende kostnader blir for store å bære for andre, og liten tue kan velte stort avislass.

Hva gjør de som fortsatt annonserer på papir? Blir annonsørene med over til digitale formater, eller prøver de REMA 1000-trikset? Eller i ytterste konsekvens – er de fortsatt med og finansierer journalistikk? Vil fravær av papiraviser skape helt andre prismodeller der betalingsviljen er tilstrekkelig?

Én ting er sikkert, det vi i dag fortsatt kaller dagspressen har for lengst kuttet til beinet og er på god vei inn mot margen for å spare kostnader. Avisstaber er halvert, mens kravet til å levere ikke har blitt noe mindre. Færre folk bak tastaturene gir mindre kostnader, men ikke mer kvalitetsvolum som gjør oss til velvillige betalere. Så de ser på robotjournalistikk. Roboter som ikke krever lønn og tariffestet arbeidstid.

Turing-test og fri presse
Robotjournalistikk er allerede på lufta i avisene rundt oss. Først på faktabasert, regelstyrt innhold. Sportsreferat har vært opplagte startsteder. Å skrive en tekst rundt rene faktaopplysninger der en i liten grad stiller krav til kognitive resonnementer. Der en ikke kjører noe Turing-test på roboten bak.

Turing-testen går ut på å finne ut om man kan «avsløre» en samtalepartner til å være en maskin og ikke et menneske. Dersom dette ikke er mulig å gjøre har man per definisjon designet kunstig intelligens. Det finnes i dag flere roboter som kan føre lange samtaler uten at du skjønner det er et dataprogram og ikke en ekte person. Hva skjer når en får disse programmerte egenskapene inn i journalistikken. Kan en lenger snakke om fri presse? Eller politisk presse? Vil f. eks A-magasinet kunne bli produsert uten et menneske bak tastaturet?

Én ting er i hvert fall sikkert. Når REMA 1000 nå har lansert Æ påvirker det langt mer enn sluttprisen på ditt matbudsjett. Den påvirker langt mer enn hvor mange avishus som har budsjett til å lønne journalister der ute. Den er én av utallige drivere i digitaliseringen av vårt samfunn. Som vil påvirke hvordan vi produserer og konsumerer journalistikk og kommunikasjon, men også hvordan vi automatiserer stadig mer av vår hverdag.

Første mediehus til slusene!

Om seks måneder fra nå av leser vi nyheter på en helt annen måte enn vi gjør i dag. Flere aktører er i ferd med å bytte betalingsmurer med betalingssluser. Samtidig vil Facebook forskyve balansen nok en gang. Vil norske mediehus lykkes med å ta betalt for sin kvalitetsjournalistikk? Er treffsikker, målrettet reklame bærende økonomisk, eller vil det være i sosiale arenaer vi konsumerer nyheter?

Vi har sett det lenge. Avisenes æra slik vi kjenner den er på hell, slik vi har sett det for film og musikkbransjen. Sosiale medier har blitt viktige trafikkdrivere for nyhetssaker, og det er nyheten og ikke avisen som lokker oss inn. Og altfor ofte – i det vi skal klikke oss inn på nyhetssaken glipper det fordi den ligger bak en betalingsmur. Glipper, ikke fordi vi er motvillig til å betale for nyheter, men fordi anstrengelsen med elendige betalingsløsninger oppleves som den digitale ekvivalenten av en fysisk mur å forsere.

Erfaringer fra film- og musikkbransjene viser at vi er villige til å betale for innhold, bare det er enkelt og brukervennlig. Men da er det en forutsetning at mekanismene for å gjøre betalingen ikke bare er en analog abonnementsmodell flyttet over på skjerm. Vi konsumerer i større grad enkeltnyheter, ikke hele aviser. Distribusjon gjennom sosiale medier styrker nemlig ikke den tradisjonelle lojaliteten til avisa du pleide å hente i postkassa.

Mikrobetaling på vei

Når vi har manglet en enkel måte å betale for litt, har mediehusene prøvd å få oss til å betale for alt, det har endt opp med at vi ikke betaler for noe. Nå ser det imidlertid ut til å løsne!

Miles slipper i februar pilot på sin Partikkel, som er en av flere mikrobetalingstjenester på vei ut i markedet. WideScribe sier de også vil lansere mikrobetaling for enkeltartikler i februar. DNB traff blink med sin VIPPS-tjeneste, og er i ferd med å utvide bruksmulighetene til å gjelde samme område. Netlife Research har sitt dugnadsprosjekt Slanter, som de etter sigende håper å få på lufta i løpet av seks måneder. Reneste ketchupeffekten med andre ord. Spørsmålet er da – er det plass til alle?

Fra det som har vært et vakuum i markedet virker det nå som det med ett blir mange parallelle løsninger, som sikter på å dekke det samme behovet. Vi har ennå ikke sett noen av disse i aksjon, og vi vet ikke i hvilken grad de kan kombineres. Det som blir spennende er å se hvordan dette tas i mot både av mediehus og forbrukere, og hvordan pengestrømmene vil gå. Der Partikkel vil ta en liten andel av hver transaksjon, sier WideScribe de vil lisensiere bruken uten å ta hensyn til volum som genereres gjennom deres løsning. Hvorvidt skatteetatens motstand om momsfritak for enkeltartikler vil påvirke dette bildet blir også interessant.

– Betalingsmurer og adblockers er symptomer på et digitalt økosystem som ikke funker! Alain Fassotte, Dappd

Dappd mener de har formelen for fortsatt å overleve på reklame uten å kreve brukerbetaling på toppen. De hevder å kunne gi oss reklame vi faktisk ønsker å se. Klarer de det kan annonsørene treffe akkurat de målgruppene som er interessert i deres produkter. Så interessert at reklamens lønnsomhet gjør brukerbetaling overflødig. Store ord, man kanskje ikke uten grunn de snart er på vei til prestisjefylte SXSW i Austin for å selge seg inn blant de store.

Arvesølv vs. kritisk masse

Den største av dem alle sitter selvsagt ikke avventende på sidelinjen. Facebook ruller ut Instant Articles, som lar deg lese hele nettavisa uten å forlate Facebook. De utvider sin arena der vi som konsumenter i stadig mindre grad trenger å forlate Facebooks økosystem. I stedet for å være en trafikkdriver til andre nettsteder, beholder de brukeren lengst mulig for å eksponere dem for reklame fra egne annonsører. Presentert gjennom Facebooks nye annonseformat Canvas Adds, som etter sigende tilbyr så flotte reklamer at de i større grad oppleves som berikende enn invaderende støy.

Utdrag av store aktører som tar i bruk Facebooks Instant Articles som distribusjonskanal. Foto: Faksimile media.fb.com
Utdrag av store aktører som tar i bruk Facebooks Instant Articles som distribusjonskanal. Foto: Faksimile media.fb.com.

Mediehusenes dilemma blir ikke enklere med disse nye alternativene. Superenkle betalingssluser som lar oss betale med ett enkelt tastetrykk er det som må til for at vi skal betale for enkeltartikler. Om Dappd virkelig holder det de proklamerer finnes det kanskje nok annonsører til å holde liv i avisene. De fleste mediehus ønsker jo fortsatt å rendyrke eget arvesølv. Spørsmålet er om de må ofre arvesølvet til fordel for bedre synlighet og rekkevidde for å attrahere en kritisk masse av brukere, som for mange er ensbetydende med Facebook. Eller om de klarer å stå utenfor. Jeg tror utenforlandet holder en stund, men ikke særlig lenge. Den bærekraftige modellen for fortsatt god kvalitetsjournalistikk finnes, men om arvesølvet får være med på veien gjenstår å se.

Mediebransjen: hvem er rigget for endring?

Skrevet av Frank Langva

Det renner kroner ut av kassene hos dagens mediehus. De er i full omstilling fra fysisk til digital distribusjon. Samtidig letes det etter en bærekraftig forretningsmodell som kan kompensere for tapt annonsesalg på papir. Hvilken disruptiv modell vil være enkel nok å ta i bruk for at mediebransjen skal tjene penger?

Det er mange år siden vi første gang hørte om rene nettaviser som planla å bli betalingsaviser. Vi fnøs av det da. Hvem vil vel betale for nyheter som var gratis alle andre steder? Dette var i tiden da nettavisen fortsatt var et supplement til papiravisen. I praksis hadde nettavisene bare satt strøm på papir, og formidlet det samme, bare på nett og med dårligere layout. Nettavisen var bonusen og papiravisen produktet.

Dette er i ferd med å snu, og papiravisen er nå bonusproduktet. Selv om det varierer fra aktør til aktør hvor bratt pilene peker, går nyhetskonsumet uomtvistelig mot skjerm. Mediehusenes produkt er ikke lenger avis, men nyheter, på samme måte som musikkbransjens produkt ikke lenger er CD-plater, men innspilt musikk.

Analog tilnærming til digitale tjenester

Betalingsmurene har blitt det nærliggende svaret, eller forsøk på sådan. For å lese nyheter må vi oftere betale. Ikke for alt, men stadig for mer og mer. Og her kommer problemet inn – abonnementsordningene har ikke endret seg. Modellene er fortsatt basert på en analog tilnærming.

I dagens flyktige distribusjon er en ikke lenger trofast mot ett medium, eller én aktør. Der man før fikk avisa i postkassa hver morgen, og leste den uansett, er det nå andre mønstre som gjelder. Nyhetssaker blir servert gjennom sosiale medier, og det er saken som er interessant, ikke avisa. Lojaliteten til den fysiske distribusjonsmodellen smuldrer bort når produktet er digitalt.

Vi er ikke lenger opptatt av hvilken kanal programmet går på. Om Brille sendes på NRK eller TVNorge er ikke så viktig, vi følger programmet, ikke kanalen Det er det samme med musikk. Før var vi mer opptatt av albumet og artisten. Nå jakter vi etter låta. Strømmetjenestene gir oss de låtene vi vil ha, og de tradisjonelle albumene er på vei bort.

Dette gjelder også nyheter. Vi leser saker som er interessante for oss, uten å bry oss nevneverdig om hvilken avis de står i. Delingskulturen er motoren for vårt konsum, og vi deler enkeltsaker, ikke avsendere.

Lær av strømmetjenestene

Betalingsmurenes manglende fleksibilitet er imidlertid mer til hinder enn gavn. Om jeg er interessert i å lese en artikkel kjøper jeg ikke abonnementet. Hvorfor? Fordi vi konsumerer på tvers av mediehus og aviser. Vi er på jakt etter saken, ikke avisen. Og da er jeg ikke interessert i å betale for hele avisen. Det er rett og slett for mange aviser man må abonnere på, og det er med respekt å melde svært få av oss interessert i. Vi er betalingsvillige for godt innhold på nett, men ikke til alle aktørene som sloss om abonnementskroner etter gammel modell.

Er det rett og slett for mange aviser i Norge? Eller er det bare for mange som tar betalt hver for seg? Hva om vi skjeler litt til de overnevnte bransjene, som ligger foran i livssyklusen mot digitalisering og som har funnet en betalingsvillig kjøpergruppe.

Innenfor musikk er det strømmetjenester som gjelder. Du betaler en fast sum, og får tilgang til praktisk talt all musikk mennesket har skapt. I hvert fall oppleves det sånn for de fleste av oss.  Hvorfor kan jeg ikke logge inn ett – 1 – sted, og få servert nyheter på samme måte?

Disruptive kupper mediemarkedet

Nå kan jeg logge inn på Spotify eller Tidal, og selv velge låter og artister uten å tenke på hvilket plateselskap de kommer fra. Tenk om jeg også kunne angi preferanser på nyhetssaker, geografi, lengde og få nyhetene presentert på samme måte? Tenk om jeg på et one stop shop kunne få nyheter skreddersydd for meg. Da skulle jeg gjerne betalt mer enn jeg betaler i dag!

Foreløpig genererer det nok for lite penger. Man har ikke en god forretningsmodell som fordeler inntektene på en god nok måte til å tilfredsstille alle aktører. Men hva er best – litt penger, eller ingen penger?

VIO_Screenshot
Er norske VIO representant for den nye digitale distribusjonsmodellen? Skjermbilde hentet fra VIOs nettsider.

Vi ser allerede at norske aktører er i gang med liknende tjenester. VIO er i gang med felles inngang for magasiner. Vi ser iTromsø som personaliserer sin mobile nyhetsforside. Vi ser nye måter å tenke distribusjon og segmentering på for å gjøre mediekonsum enklere og rimeligere for forbrukeren. Med andre ord – disruptive innovasjoner som kan ta innersvingen på de som ikke henger seg på allerede nå. For den tradisjonelle forretningsmodellen er utgått på dato.

Musikkbransjen var de første som ble tvunget til å endre sin oppfatning av distribusjon og produkt. Pengestrømmen stoppet opp fordi slik en alltid hadde drevet forretningen ble for tungvint for forbrukeren. Filmbransjen hang enda mer etter, men er nå i ferd med å finne sine forretningsmodeller for nye bruksmønstre.

Når skal mediebransjen, både i Norge og internasjonalt, tilby sine løsninger som både holder de flytende økonomisk og er enkle nok til at markedet tar de i bruk? Det er ikke alltid den sterkeste som overlever, ei heller den mest intelligente. Det er den som er best rigget for endring som overlever. Hvilken endring skal til for å livnære mediebransjen, og hvem er står for den smarteste endringen?