Kategoriarkiv: Mediehåndtering

De riktige signalene

Språk er ikke alltid like lett. Hva som egentlig blir forstått i andre enden av en kommunikasjonslinje kan noen ganger by på overraskelser. Forsøk på å være veldig presis kan tolkes motsatt, som forsøk på å tåkelegge og dekke over den egentlige hensikten. For hva kommuniseres egentlig?

IN_kommenterer_bildebruk
Også bilder kan gi feil signaler om de brukes utenom kontekst. Innovasjon Norge orienterer om at bildet benyttet til å illustrere alvorlig sak er tatt i annen sammenheng.

Innovasjon Norge har de siste åtte månedene drevet en omstillingsprosess. En del av omstillingen innbefatter nedbemanning, som forrige uke kulminerte med beskjeden om at 51 ansatte må gå. Eller måtte de det? Hva kommuniserte egentlig Innovasjon Norge?

51 personer er ikke innplassert, skrev Innovasjon Norge i flere kanaler, og henviste til formelle juridiske prosesser der det er krav til innplassering under omstillinger. 51 personer er sparket, oppfattet verden utenfor, sannsynligvis uvitende om de formelle prosessene.

Presis begrepsbruk forvirrer

I det tallene ble offentliggjort, hadde vi beredskap i sosiale medier på eventuelle reaksjoner som kunne komme både internt og eksternt etter at tallet ble kommunisert. I stedet for de forventede kritiske røster om prosessen, om byråkrati og om bruk av skattepenger, fikk vi i stedet en diskusjon om eufemismer.

Når man i det daglige leser pressemeldinger sminket av profesjonelle kommunikatører, aktiverer en gjerne bullshit-filteret og forsøker å hente ut budskapet som ligger mellom linjene. Uten kjennskap til prosessene som kjøres internt i Innovasjon Norge var det for de fleste lett å tolke det egentlige budskapet på sitt eget vis. Faktum var at 51 ansatte i øyeblikket ikke hadde en plass å gå til i Innovasjon Norge. Samtidig var det flere åpne posisjoner i selskapet og en intern rotasjon var og er fortsatt forventet, slik at det endelige tallet vil være noe lavere enn 51.

Så, i forsøket på å kommunisere at 51 personer IKKE hadde blitt sagt opp tolket verden dette som at 51 faktisk ble sparket. I forsøket på presist å kommunisere et budskap, tolket leseren dette helt annerledes. I forsøket på å kommunisere alvoret i situasjonen med tydelig og presis begrepsbruk, fremsto Innovasjon Norge som utydelig for leseren.

Et smil sier mer enn tusen ord

Vi var imidlertid ikke de eneste som var ute og arresterte andre for feilaktige signaler. I oppslag påfølgende dag omtalte Dagens Næringsliv nedbemanningen. Midt i en vanskelig prosess, som oppleves som svært vanskelig for alle involverte, ble de møtt av en tilsynelatende bekymringsløs sjef.  For i papirutgaven var teksten ledsaget av et bilde av en smilende administrerende direktør Anita Krohn Traaseth. For når artikkelbildet ikke var merket som arkivfoto kunne dette fort oppfattes som at ledelsen ikke evnet å sette seg inn i de berørtes situasjoner. Nettopp fordi bildet kommuniserte et annet budskap enn teksten.

Omstillingen er imidlertid ikke bare nedbemanning. Innovasjon Norge jobber parallelt med å etablere en ny merkevareprofil. Som et ledd i dette arbeidet ønsket selskapet å avdekke publikums oppfatning av hva og hvem Innovasjon Norge er, og inviterte til «dugnad». Det man ikke hadde forventet var en diskusjon på hvor lett Innovasjon Norge tok på dette arbeidet som gjorde det som dugnad. Hvorfor var det ikke profesjonelle designere med i prosessen? Fikk de ansatte betalt, eller var denne «dugnaden» gratis? Skulle hvermansen uten fagkunnskap stå for designet av den nye merkevaren? Mens alt Innovasjon Norge egentlig ønsket var å danne seg en oppfatning om hvordan kundene og andre oppfattet selskapet, ble det i stedet en avsporing på prosessen bak.

Transparent kommunikasjon

Innovasjon Norge er i stor grad en sosial organisasjon, i betydningen at det etterstrebes å opptre mest mulig transparent, og i stor grad kommunisere gjennom sosiale medier. Twitter er en av de viktigste kanaler for å fange signaler utenfra. Kanalens begrensede format gjør at en av og til ikke klarer å være omstendelig nok til å få fram alle nyanser i et budskap. Man kan formidle komplekse budskaper på Twitter, men de er i stor grad ledsaget av en lenke til en nettside med den fulle versjonen. Diskusjonen blir imidlertid ofte basert på de 100+ tegnene som er til rådighet etter lenke, bilde eller mottaker er inkludert i meldingen.

Hva lærer vi av dette? Bortsett fra at Innovasjon Norge åpenbart ikke alltid er så tydelig som vi tror vi er når vi formidler våre budskap? Først og fremst at kommunikasjon er finstemte mekanismer. At budskapet ikke er kommunisert før det er forstått, at det en sier ikke nødvendigvis er det du hører. Og at dette svært ofte oppstår der vi minst venter det!

Kan forskere by på seg selv?

Ja. Et rungende høyt ja er svaret. Utfordringen er at det ikke er så mange av dem som gjør det. Hvorfor? Skyldes det sjenanse? Skyldes det redsel for å bli oppfattet som useriøse av kolleger? Eller skyldes det at forskerne ikke blir gitt muligheten og opplæringen i å fortelle sine historier og i å presentere?

Teksten er skrevet av Gunn Janne Myrseth, kommunikasjonssjef i Christian Michelsen Research og sentralstyremedlem i Norsk Kommunikasjonsforening.

Presentasjon

Jeg jobber i et lite forskningsmiljø i Bergen. 170 dyktige naturvitere. De er de flinkeste på sitt fagområde og dette vil vi at verden skal vite. Derfor har vi satt i gang med egen skolering på kommunikasjon. Skolering som skal gjøre dem tryggere i møtet med nye kunder og forskningsmiljøer, på scenen, i pressen og i teamarbeid. Ikke alle er nemlig «like utadvente og lette i kroppen» som oss avdankede journalister. De er flinke fagfolk, men det skorter på evnen til å fortelle verden om dette. Men det er det faktisk mulig å gjøre noe med. Vi tok utgangspunkt i følgende scenarier:

A:

  • Redsel for å dra til kundemøter – i alle fall alene.
  • Redsel for å kontakte kunde når det gjelder hva som skal gjøres, å presentere et problem, å sprekke på tiden eller rett og slett å ikke tørre å spørre hva kunden mener. Ja, selv en telefonsamtale er altså skrekk.

Resultat: Dårlig kundeoppfølging. Store økonomiske tap grunnet tidsoverskridelser og kunden er mistet for alltid. Våre ansatte blir ulykkelige, og opplever å ikke beherske jobben sin.

B:

  • Møter med kunder etableres, men på grunn av kompetansegap mellom kunden og vår ekspert blir det dårlig klima. Eksperten glemmer å snakke kundens språk.

Resultat: Ingen kontrakt.

Kan vi gjøre noe?

JA!

  • Det er viktig at budskap og kommunikasjon legges til rette slik at budskap når frem. Dette er ikke kundens ansvar, men vårt. Det er nemlig ikke alltid at våre forskere møter doktor Persen. Markedsdirektør Olsen kan være sendt ut.
  • Målgruppesiktet kommunikasjon er viktig; ikke bare i møtet med journalister, men alle i omverdenen.

Jeg kunne ha ramset opp mye, mye mer, men budskapet vårt er såre enkelt. Ved bruk av vår kommunikasjonsskole skal vi få en bedre drift, og ikke minst sikre at våre medarbeidere kan bli dyktigere selgere ved at de gjennom CMR-skolen blir tryggere på seg selv og sin historie. Trening gjør som kjent mester.

Vi valgte et slogan: «Med CMR-skolen blir du tøff, trygg, åpen og leken».

Trygg: «Jeg besitter en unik og viktig kunnskap»

Tøff: «Fordi jeg besitter viktig og unik kunnskap er jeg verdt å lytte til»

Åpen: «Du inkluderer og har dialog med omverdenen»

Leken: «Gi av deg selv. Man trenger ikke fremstå som en tørrpinne for å bli tatt på alvor»

Fortell din historie

Vi utfordrer dem med eksterne gjester: – Dette må komme innenfra, og dere må ville det selv. Vi skal gi dere selvtillit og tro på at dere klarer det. Sitat Audun Farbrot, sjef for forskningsformidling på BI og forfatter av diverse bøker og blogger om forskningskommunikasjon. Vi hyrer inn skuespillere fra Den Nasjonale Scene og friteatrene og trener dem i teatersport og møter med seg selv. Om det er kunder eller journalister, om det er på telefon, på scenen eller i møter: Du skal fortelle din historie. Møte med omverdenen er et møte i dialog med verden.

Derfor spiller det for så vidt ikke så stor rolle om det er et debattinnlegg, et innsalgsmøte overfor en potensiell bidragsyter, et nyhetsintervju, et foredrag eller et besøk hos Skavlan. Det det handler om er å by på seg selv, snakke/skrive forståelig, selge inn et budskap med troverdighet og skape interesse.

Vi coacher ved hjelp av oss selv, skuespillere og kommunikasjonsrådgiver Astrid Tomassen. Før opptredener eller møter er det viktig å gå igjennom følgende:

  • Hvem møter du?
  • Hva ønsker de av deg?
  • Hva trenger han/hun/de å vite?
  • Hva kan du?
  • Hvordan fortelle dette?

Vi har nå holdt på i fire år. Vi har begynt å få et godt internt rykte og bes nå om å utvide tilbudet. Det er kjekt! Det er et resultat av at alle forskerne, på våre finaledager, fremfører sitt selvvalgte tema med glød og innlevelse og kreative krumspring. Og alle byr de på seg selv!

Demokratisk problem – eller gode?

Hvorvidt veksten i antall kommunikasjonsmedarbeidere er et demokratisk problem er et stadig tilbakevennende tema. Senest forrige uke fikk jeg spørsmålet av en journalist i fagbladet Journalisten. Men hva med å snu på det og spørre: Ville det vært et demokratisk problem dersom det ikke fantes kommunikasjonsansatte? Jeg tror det.

Continue reading

Hvor mange nettjournalister kjenner du?

Skrevet av Ingeborg Volan

Nettavisene bør være førstevalget, ikke sistevalget, for kommunikasjonsrådgivere som ønsker å nå igjennom til det norske folk.

I 2013 kjenner jeg mange kommunikasjonsfolk som synes et oppslag på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene er den største PR-suksessen de kan oppnå. En dobbeltside i Aftenposten eller VG på papir er heller ikke verst, og gode planer for å få saker på trykk i lokalavisene kan skaffe deg Gullkorn.

Men veldig, veldig sjelden har jeg hørt en kommunikasjonsrådgiver si at de store nettavisene er førstevalget hvis de sitter på en god sak. Enda sjeldnere er planene for å slippe nyheten via Facebook først, eller for å lage innhold som er ekstremt delbart i sosiale medier.

De holdningene bør endre seg. For hvis du virkelig ønsker å komme med i nyhetssyklusen til det norske folk – særlig alle oss under 45 – er det nettet som gjelder.

Facebook-avhengigheten vokser

Nye medievanerTNS Gallup har nettopp sluppet sin nye «Social Media Tracker». Undersøkelsen ser på de sosiale medienes posisjon i folks hverdag. Vel så interessant er at undersøkelsen også bekrefter nettmedienes sterke posisjon i befolkningen.

På spørsmålet «hvilke av de følgende medier synes du er viktigst å følge med på for å holde deg oppdatert på nyheter?», svarer 88 prosent av 15-29-åringene at nettavisene er viktigst. For aldersgruppen 30-45 år svarer 79 prosent det samme. For TV er svarene henholdsvis 63 og 61 prosent. For de litt eldre er TV viktigste kanal, men også for gruppen 46-59 år er nettet nest viktigste kanal for nyheter.

Facebook er også blitt en viktig kilde til oppdatering på nyheter, særlig for de yngre. Faktisk er Facebook tredje viktigste kanal for nyheter for gruppen 15-29 år, godt foran radio, papiravis eller Twitter. Og hvis de kom på nett etter en uke uten internett (skrekk og gru!), ville 45 prosent av dem sjekket Facebook aller først. De eldre ville dukket rett ned i eposten sin.

Digital PR er smart PR

Bildet nyanseres noe når TNS Gallup spør hvor man synes man blir best informert om riksnyheter eller lokale nyheter. For også unge nordmenn oppgir at TV er den kilden de helst stoler på for riksdekkende nyheter, mens nettet, lokale papiraviser og Facebook er de viktigste kildene for lokale nyheter.

Hvis innholdet ditt ikke finnes på nett, kan det verken googles, retweetes eller deles på Facebook. TV-innholdet er allerede godt tilgjengelig digitalt, mens en dobbeltside i VG generelt er lite delbar. Konklusjonen for kommunikasjonsbransjen er dermed denne: Skal du berøre nordmenn under 45, bør din neste bestevenn være en nettjournalist.

Tone Damli Streisand?

Skrevet av Patrick de Souza Tuntland, PR-student i praksis hos Kommunikasjonsforeningen

Som under gjennomsnittlig kjendis-interessert hadde jeg aldri trodd jeg skulle skrive navnene «Tone» og «Aksel» i samme setning i sosiale medier. Men forrige ukes mediehysteri toppet seg da Tone Damli hyret inn medierettsadvokat for å sensurere ryktespredningen som har skjedd på nettet. En håndtering med svært høy risiko, slik jeg ser det. 

Bloggeren Christian Burmeister la ut et detaljert sladderinnlegg med tittelen «- Sannheten bak hvorfor det ble slutt mellom Aksel og Tone». Innlegget inneholdt flere kjente navn, og krasse rykter om hvem som har ligget med hvem. Etter press har han måttet fjerne innlegget.

Jeg hadde aldri hørt om innlegget før nettavisene skrev om det i forrige uke. Det ville de heller aldri gjort, hadde det ikke vært for at Tone gikk til sak. Det tok meg to minutter å finne en usensurert kopi av innlegget et annet sted på nettet, da originalen var fjernet.

At en stor kjendis går rettens vei mot en blogger er veldig spesielt. Continue reading

Syv av ti kilder er (fortsatt) menn

I fjor var kun hver tredje kilde i de skriftlige mediene en kvinne. Redaksjonene skriker etter kvinnelige kilder, men klarer ikke å øke andelen. Har kommunikasjonsfolket et ansvar?

Det er i år 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett. I spaltene går likestillingen i krabbefart – dette til tross for at de aller fleste redaksjonene lenge har hatt et mål om å øke sin andel kvinnelige kilder.Kjønnsandel i norske medier

I sitt redaksjonelle regnskap for 2012 forteller VG om kildene til nett- og papiravisen. Her fremgår det at kun hver fjerde VG-kilde var en kvinne i fjor – 28 prosent i papirutgaven og 23 prosent på nett. Avisen legger til at «vi er […] ikke fornøyde med andel av kildene som er kvinner».

Få i medie-Norge har grunn til å være fornøyde. Ved å se på antallet ganger mannlige og kvinnelige kilder er referert til, som henholdsvis «sier han» og «sier hun», får vi et godt bilde av den samlede kjønnssammensetningen i norske medier. Tallene, som Burson-Marsteller har hentet fra Retriever, viser at «sier hun» ble skrevet nesten 180.000 ganger i 2012. «Sier han» ble tastet ned over dobbelt så mange ganger. Dette gir en kvinneandel på 31 prosent. Ved å gjøre den samme øvelsen tilbake i tid finner vi at kvinneandelen i 2010 bikket så vidt 30 prosent, og 26 prosent i år 2000. I fjor hadde den kulørte pressen og lokalavisene  høyest kvinneandel, mens fagpressen og nyhetsbyråene oftest foretrakk mannlige kilder.

Det er mange og sammensatte årsaker til at kvinner er fraværende i spaltene. Én grunn kan også være at kvinner er underrepresentert i betrodde stillinger i næringslivet. Andre har pekt på at profilerte kvinner sjikaneres. Uansett slår Vær Varsom-plakaten fast at det er «god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder». Når pressen ikke klarer jobben bør kanskje vi som gir råd i valg av talspersoner bidra? Har vi et samfunnsansvar når det kommer til å bidra til likestilling i spaltene?

Nye medievaner krever en ny type kommunikasjonsrådgivere

sjonsfoto- iPad

Aldri har folks medievaner endret seg raskere. Derfor trenger vi kommunikasjonsrådgivere med ny kompetanse.

Da jeg fikk sommerjobb i Telenors kommunikasjonsavdeling for 15 år siden, var faksmaskinen ett av mine viktigste arbeidsverktøy. Jeg tuller ikke. Faksen ble brukt til alt: Utsendelse av pressemeldinger, DM-er og korrektur til reklamebyrået. Vi kunne mye om papirkvalitet, trykk, høyoppløselige bilder og distribusjon via posten. Kommunikasjonsdirektøren hadde mange venner på Tostrupkjelleren. Det var det som skulle til for å få noe på trykk i avisen. Continue reading

Lederskap og kommunikasjonsvalg

Kommunikasjon er viktig. Vi vet det, men likevel opplever mange kommunikasjonsfolk å ikke bli riktig tatt på alvor. Mange av oss har skydd realfag som pesten, og i skolegangen ville vi heller ha drøftingsoppgaver enn oppgaver med absolutte svar. Kommunikasjon kan ikke verdsettes med tall alene, men alle ser hvordan bedre kommunikasjon kunne utrettet mirakler – etter at det har gått galt. Continue reading

Granske til grått?

Når jussen kveler politikken.

Denne våren er granskernes tid. Det har aldri vært morsommere å sitte i kontrollkomiteen på Stortinget. SV-leder Audun Lysbakken måtte gå som statsråd, mens Tora Aasland, Bjarne Håkon Hanssen, Liv signe Navarsete og Jonas Gahr Støre alle har fått sine tildelingssaker. VG ber om lesernes hjelp til å granske statsrådene, og Dagbladet har til og med bestilt sin egen habilitetsvurdering av utenriksministeren. Blir politikken borte i medias og politikeres sterke fokus på juss og regelverk? Continue reading

Kom ut, kom fram!

– Det er helt klart viktig å være til stede og skape entusiasme. EuroVision er et sirkus, og enten får man være med på det eller finne på noe annet (sak om Stellas PR-strategi ifm med Grand Prix).

– En partiside blir en offisiell side for partiet hvor de kan fronte sine viktigste saker og løfte frem disse i videste forstand, mens en politiker vil kunne videreføre og diskutere disse på en mer personlig måte ut i fra den de er selv og det de står for (sak om sosiale medier og politiske partier). Continue reading