PRprat.no

I fjor var kun hver tredje kilde i de skriftlige mediene en kvinne. Redaksjonene skriker etter kvinnelige kilder, men klarer ikke å øke andelen. Har kommunikasjonsfolket et ansvar?

Det er i år 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett. I spaltene går likestillingen i krabbefart – dette til tross for at de aller fleste redaksjonene lenge har hatt et mål om å øke sin andel kvinnelige kilder.

I sitt redaksjonelle regnskap for 2012 forteller VG om kildene til nett- og papiravisen. Her fremgår det at kun hver fjerde VG-kilde var en kvinne i fjor – 28 prosent i papirutgaven og 23 prosent på nett. Avisen legger til at «vi er […] ikke fornøyde med andel av kildene som er kvinner».

Få i medie-Norge har grunn til å være fornøyde. Ved å se på antallet ganger mannlige og kvinnelige kilder er referert til, som henholdsvis «sier han» og «sier hun», får vi et godt bilde av den samlede kjønnssammensetningen i norske medier. Tallene, som Burson-Marsteller har hentet fra Retriever, viser at «sier hun» ble skrevet nesten 180.000 ganger i 2012. «Sier han» ble tastet ned over dobbelt så mange ganger. Dette gir en kvinneandel på 31 prosent. Ved å gjøre den samme øvelsen tilbake i tid finner vi at kvinneandelen i 2010 bikket så vidt 30 prosent, og 26 prosent i år 2000. I fjor hadde den kulørte pressen og lokalavisene  høyest kvinneandel, mens fagpressen og nyhetsbyråene oftest foretrakk mannlige kilder.

Det er mange og sammensatte årsaker til at kvinner er fraværende i spaltene. Én grunn kan også være at kvinner er underrepresentert i betrodde stillinger i næringslivet. Andre har pekt på at profilerte kvinner sjikaneres. Uansett slår Vær Varsom-plakaten fast at det er «god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder». Når pressen ikke klarer jobben bør kanskje vi som gir råd i valg av talspersoner bidra? Har vi et samfunnsansvar når det kommer til å bidra til likestilling i spaltene?

Les hele posten »