Kategoriarkiv: Etikk

De nye kommunikasjonsoppgavene?

Vi har blitt gode på de klassiske kommunikasjonsoppgavene. Fremover bør strategisk kommunikasjon handle mer om oppgaver vi er lite interesserte i.

Kommunikasjonskompetansen har styrket seg betydelig de siste ti årene. Gode og brukervennlige digitale tjenester og brev med klart språk har gjort det enklere å finne og få hjelp – og spart virksomheter for kostnader. Jeg er overbevist om at medierådgivere bidrar til større åpenhet i samfunnet, mens klart lovspråk gjør lover og regler mulige å forstå. Det gjør at vi enklere kan kontrollere myndighetenes maktbruk. Kommunikasjonssjefer og -direktører har oftere en plass i ledelsen.  Vi har blitt dyktige på de tradisjonelle kommunikasjonsoppgavene. Det skal vi være stolte av.

Samtidig: på noen områder kommer vi til kort – eller lar være å engasjere oss. Her er noen tanker om kommunikasjonsoppgaver jeg tror vi bør vie større oppmerksomhet:

#1: Vi må kunne kommunisere hva strategien betyr

Execution – å få ting til å skje – er utfordring nr. 1, ifølge toppledere verden over. Det viser en studie som ble presentert i Harvard Business Review i mars 2015. Én av hovedårsakene til at virksomheter feiler, er at lederne ikke klarer å kommunisere og forklare strategien på en tydelig og meningsfull måte. Ifølge studien mener kun to av ti ansatte at ledelsen lykkes med å forklare strategien, mens kun 13 prosent av de ansatte er sikre på at de har forstått strategien.

Dette tyder på at vi ikke har lykkes godt nok. Vår jobb er å bruke kommunikasjon som verktøy for at virksomheten skal nå sine strategiske mål. Derfor må en av hovedoppgavene for kommunikatører være å gjøre strategien mulig å forstå – og å vise hva den innebærer gjennom historiefortelling, eksempler på god praksis og andre kloke virkemidler.

#2: Vi må kunne forklare samfunnsrollen og verdiskapingen

Alle virksomheter, private og offentlige, har en samfunnsrolle. Overraskende mange klarer ikke å forklare hvorfor de er til og hvilke verdier de skaper – verken for ansatte, kunder, brukere eller eiere. En kartlegging Direktoratet for økonomistyring gjorde av statlige årsrapporter fra 2012, viser at annenhver virksomhet ikke forklarer samfunnsoppdraget og hvordan de samarbeider med andre i samfunnet. Bare to av ti forklarer i hvilken grad de har nådd sine mål – altså skapt de resultatene samfunnet forventer og betaler for.

Det er tegn til bedring. Det er flere eksempler på virksomheter som kommuniserer samfunnsoppdraget og verdiskapingen godt. Men det er dessverre en lang vei å gå før de fleste er gode nok. Denne oppgaven håper jeg flere kommunikatører vil se på som en kjerneoppgave fremover.

#3: Vi må engasjere oss i styring og rapportering

Kommunikatører er lite involvert i eierdialog, virksomhetsstyring og rapportering. Det er uheldig. Høyere i næringskjeden er det nesten ikke mulig å komme. Jeg har erfart at kommunikatører kan bidra vesentlig til bedre styring og rapportering. Jeg er muligens over snittet interessert i årsrapporten, men for meg er årsrapporten en verdifull mulighet til å vise verdien av strategisk kommunikasjon. Årsrapporten handler om å dokumentere og kommunisere virksomhetens eksistensberettigelse, verdiskapning og fremtidsutfordringer. Vi kan lede den redaksjonelle prosessen – og bidra til mer effektiv arbeidsprosess, mer tilgjengelig innhold og mer vesentlige analyser. Gjennom arbeidet med årsrapporten kan vi også videreutvikle den strategiske verktøykassen og budskapsbanken.

#4: Vi må bidra til innovasjon gjennom bedre anskaffelser

Det offentlige kjøper tjenester for flere hundre milliarder kroner hvert år, men kommunikatører engasjerer seg lite i viktige anskaffelser. Mange anskaffelser skal skape innovasjon – bedre løsninger og tjenester. Utydelige bestillinger og dårlig dialog med leverandører hindrer gode anskaffelser og innovasjon – og er utfordringer kommunikatører kan bidra til å løse. I tillegg betyr ofte anskaffelsene at noe viktig er på gang i vår egen virksomhet. Deltakelse i prosessen gir dermed mulighet til å melde seg på tidlig i interne prosjekter hvor kommunikasjon kan bidra til å skape bedre resultater.

Det heter at «De flinke lærer av sine feil, geniene lærer av andres». Innovasjon handler i stor grad om å lære av feil. Underveis i og etter store endringsprosjekter bør en naturlig oppgave for kommunikasjonsenheten være å bidra til å kommunisere og dele erfaringer, ikke minst negative, slik at vi selv og andre kan lære av våre feil.

#5: Vi må kunne dokumentere verdien av kommunikasjon

En utfordring de fleste offentlige, private og frivillige virksomhetene jeg har møtt er at målene for kommunikasjonsarbeidet ofte er utydelige, vanskelige å måle eller rett og slett lite strategiske. I andre tilfeller mangler målene helt. Det er selvsagt en viktig årsak til at de færreste kan dokumentere resultater og effekt av kommunikasjon i 2016.

Men har vi sluppet unna litt for lenge med unnskyldningen «kommunikasjon er vanskelig å måle»? Jeg tror det, og heldigvis ser vi at ting skjer: Kommunikasjonsforeningen har opprettet et utvalg som skal bidra til at vi blir flinkere til å måle effekten og dokumentere verdien av kommunikasjon. Jeg er sikker på at mange har gode eksempler på at det er mulig å måle. Mange av oss gleder oss til å se resultatene av arbeidet.

Jeg håper de nye kommunikasjonsoppgavene vil prege de faglige diskusjonene våre i årene som kommer. Men ny kompetanse og erfaring starter med interesse og engasjement.  Strategisk kommunikasjon må handle om å få ting til å skje.

Krisekommunikasjon – bare krisen er nær nok?

Flyktninger strømmer til Europa, kontinentet er som en magnet for flyktninger fra Afrika og Midtøsten. Avisene dekker utviklingen dag for dag, og vi lar oss påvirke til å engasjere oss i sosiale medier. Hvorfor øker oppmerksomheten i takt med at flyktningenes nærmer seg vår egen dørstokk?

Innlegget er skrevet av Frank Langva

I skrivende stund arrangeres Oslo Innovation Week, hvor Techfugees Hackaton er en av disse aksjonene der ressurspersoner prøver å utgjøre en forskjell. Hvilke initiativ tar vi i kommunikasjonsbransen?

Vi så det kanskje best tidlig i januar i år. Terrorgruppen Boko Haram herjet i Nigeria og Tsjad. Hundrevis, noen ganger tusenvis, av mennesker ble drept i rene massakrer. Her hjemme resulterte det etter hvert i énspaltere som knapt fikk oss til å heve på øyenbrynene. Helt til hendelsen i Paris 7. januar.

Væpnede menn tar seg inn i redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris, åpner ild. 11 mennesker blir drept i lokalene, og deretter en politimann på gaten utenfor. Europeiske aviser går i trykken med sorte forsider, og vesten over får vi sorte forsidebilder på Facebook, i sympati med ofrene i Paris.

Burde ikke kommunikasjon være en mer kritisk disiplin, som ikke bare handler om å passe på eget velbefinnende? Burde ikke vi som kommunikatører ha antenner også for det som ikke treffer oss midt i velbehaget her hjemme? Eller har vi blitt så blaserte og selvopptatte mottakere at det ikke finnes rom for å bruke tid og ressurser på dette?

Enorme kontraster

Før noen aktivt misforstår – jeg skal ikke nå bagatellisere hendelsen i Paris, tvert i mot, det var både ondsinnet terror og et angrep på pressefriheten. Det som imidlertid slo meg var den enorme kontrasten mellom oppmerksomheten saken fikk i hjemlige medier, og det at vi knapt lot oss affektere av blodbadet som samtidig drepte tusener på nabokontinentet lenger sør.

I sommer, i det vi i Nord-Europa la kursen for greske øyer for sol og varme, inneholdt avisene daglige reportasjer om desperate flyktninger som strandet på de samme øyene med farkoster som knapt holdt passasjerene flytende. Noen gjorde heller ikke det, og det ubehagelige synet av skrekkslagne flyktninger, kombinert med døde mennesker som fløt i land, skapte naturlig nok store reaksjoner. Og med det stor mediedekning.

Foto: Tommaso Della Longa / IFRC
Flyktninger strømmer til Europa. Hvordan påvirker det vår kommunikasjon? Foto: Tommaso Della Longa / IFRC

Nå er rapportene fra de samme øyene omtrent borte. Er det fordi mennesker har sluttet å bruke Middelhavet som fluktrute fra borgerkrig og terror? Eller er det fordi vi ikke lenger er tilstede og får ubehagelighetene ufrivillig servert rett i fanget?

Vi dekker fortsatt flyktningekrisen, men vi har skiftet fokus. Fra å skildre hvordan nordmenn eksponeres for flyktninger på greske øyer, skildres nå flyktningenes reise gjennom Europa opp mot våre grenser.

Hva kommuniserer vi?

Det positive ved at det kommuniseres rundt flyktningekrisener at vi tar grep. Politiske aktører tar beredskap for å ta imot trengende, grasrota mobiliserer og frivilligheten for å gjøre noe godt våkner til liv. Med på lasset kommer alltid nettrollene, men situasjonen rundt oss nå påvirker oss så sterkt at de ikke finner fotfeste utenom sine egne.

Likevel – jeg kan ikke fri meg fra å tenke at kriser ikke er verdt å bry seg om før krisen er nær nok. Det finnes mange former for kommunikasjon, og det er forskjell på hvordan markedsføring av en vare gjøres sammenlignet med pressearbeid. Men burde ikke det å forholde seg til verdenssituasjonen være en del av hvordan vi kommuniserer? Burde vi ikke ta større ansvar for åpenbare tragedier når vi med kommunikasjon forsøker å definere dagsorden? Har ikke mange av oss som driver med kommunikasjon en spotlight som lyser lenger enn i vår egen hage?

Portvoktere eller døråpnere?

Hva betyr det når kommunikasjonsfolk forplikter seg til aldri å tilbakeholde informasjon som ikke er taushetsbelagt?

Skrevet av Ketil Raknes, Høyskolelektor ved Markedshøyskolen. Ketil skal i samtale med Anine Kierulf og Mariken Holter snakke om åpenhet og kommunikatørens rolle på årets Høstseminar.

Høstseminaret har i år valgt å sette fokus på hvorvidt profesjonelle kommunikasjonsfolk bidrar til eller forhindrer mer åpenhet og gjennomsiktig maktutøvelse i Norge. Er man blitt maktens klakører som hindrer åpenhet og innsyn eller er man portåpnerne som åpner opp samfunnsdebatten og gir tilgang til de lukkede rom?

I PR-faget er man sjelden interessert i hva du mener om deg selv, man er mer interessert i hva viktige interessenter mener om deg. Hvis man spør folk flest er ikke bildet veldig oppløftende. Ifølge innbyggerundersøkelsen mente 44 prosent av befolkningen at ”det offentlige er åpent for innbyggernes innsyn i saker”. Spør man journalistene ser det enda dårligere ut. Ifølge rapporten ”Proffere PR presser pressen” som ble publisert av Redaktørforeningen i 2014 er en av hovedkonklusjonene at økningen i antallet informasjonsfolk i offentlig sektor verken øker eller bedrer informasjonen redaksjonene ønsker tilgang til. Den nylig avgåtte redaktøren i Bergens Tidende, Gard Steiro, uttalte ”vi ser at tilgjengeligheten er blitt dårligere for oss. Ikke mye dårligere, men den er blitt dårligere. Og de er blitt mye proffere i den forstand at de oppsøker oss mer, og er blitt mer kontante i kritikken av oss. De lager mer støy når de er misfornøyde. Det er min opplevelse.” I etterkant av SKUP-konferansen i 2015 skrev lederen av Pressens Offentlighetsutvalg, Siri Gedde Dahl, en kronikk i Aftenposten der hun pekte på at ”nærmere 40 av 63 innsendte rapporter til årets SKUP-konferanse, arrangert av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, beskriver til dels betydelige problemer med tilgang til offentlige dokumenter og til kilder på departements- og regjeringsnivå.”

ketil raknes
Ketil Raknes er Høyskolelektor ved Markedshøyskolen. Han skal i samtale med Anine Kierulf og Mariken Holter snakke om åpenhet og kommunikatørens rolle på årets Høstseminar.

Så kan man jo innvende at det ville være merkelig dersom journalistene på noe tidspunkt var fornøyd med både kilde og informasjonstilgangen i offentlig sektor. Et viktige bakteppe for denne utviklingen er at journalistene generelt føler seg på defensiven overfor den stadig voksende mengden av profesjonelle kommunikasjonsfolk. De 10 siste årene har antallet medlemmer i Norsk Kommunikasjonsforening økt med 36 prosent, mens antallet medlemmer i Norske Journalistlag har økt med 3 prosent. Det er fortsatt dobbelt så mange journalister som kommunikasjonsfolk i Norge, men kommunikasjonsfolkene haler innpå. Samtidig bør det være urovekkende for profesjonelle informatører at journalistene mener utviklingen er på vei i helt feil retning og at tilgangen blir dårligere og dårligere.

Et viktig poeng denne diskusjonen ofte overser er at offentlige kommunikatører i de fleste tilfeller er underlagt en politisk ledelse som gir sterke føringer på hvordan offentlighetsloven skal praktiseres. Da jeg selv var statssekretær i Miljøverndepartementet gikk alle henvendelser om innsyn i saker via min pult for godkjenning. Det var neppe informasjonsavdelingen i Oslo kommune som insisterte på at de hemmeligholdte rapportene om avvik i eldreomsorgen i Oslo ikke skulle publiseres før etter valget. Det var også Oslos politikere som gikk i spissen for å anmelde Rødts leder Bjørnar Moxnes for å lekke taushetsbelagte opplysninger til mediene. De samme politikerne som tapte rettssaken så det sang, nekter i ettertid å stille opp i mediene for å forklare sin fremferd.

Dermed speiler konferansens tema et sentralt etisk problem hos profesjonelle kommunikasjonsfolk. I Kommunikasjonsforeningens etiske prinsipper kan man lese at kommunikatører forplikter seg til ”aldri å holde tilbake informasjon som ikke er taushetsbelagt.”. Men hva skal man som profesjonell kommunikatør gjøre når en får beskjed av sine ledere om å gjøre nettopp det? Hvis man skal tolke de etiske retningslinjene strengt burde man jo protestere høylydt hver gang man er vitne til at noen trenerer eller vanskeliggjør offentlig innsyn eller begrenser ansattes ytringsfrihet. Hvis kommunikasjonsfaget skal bli tatt på alvor som en profesjon, må en ta slike problemer på langt større alvor enn en gjør i dag. Høstkonferansen kan være en god start på det.

Gi oss lønnen vi fortjener

Mentoren vår, du som er i bransjen! Gi oss i dag lønnen vi fortjener. Omfavn vårt engasjement, som vi og omfavner ditt talent.

zebra
Fargerik sebra søker lønn for strevet. Illustrasjonsfoto: Vaccoda Design.

Praktisk erfaring i kommunikasjonsbransjen er gull verdt for studenter som ønsker å nå langt. Vi har behov for å sette teori ut i praksis. Det vet vi — og det vet bransjen.

«Du må være kreativ! Det gjelder å skille seg ut fra mengden og vise at du har gjort relevant og spennende arbeid tidligere» blir vi stadig fortalt (gjerne med en lysende PowerPoint-slide i bakgrunnen av et kontorlandskap, kreativt illustrert med en sebra kledd i regnbuens farger). Skikkelig CV-mat og en malplassert sebra — det er hva som skal til.

Mange av oss blir sittende og granske denne sebraen mens vi tenker: Dette skal jeg få til! Jeg må bare gjøre meg synlig for de rette menneskene. Prate med de som engasjerer meg. Nøyaktig slik en sebra antakelig ville gjort.

Økonomien begrenser

Dessverre oppstår det problemer i vår lyserosa boble når virkeligheten inntreffer og det viser seg at engasjementet vårt er på kollisjonskurs med det beskjedne stipendet vi får utbetalt fra Lånekassen. For de aller fleste holder det ikke å være fargerik og ambisiøs — pengene vi får er ikke tilpasset boligprisene, ei heller streberne som ønsker et internship der de ikke får en eneste krone utbetalt.

Vi er ikke i posisjon til å kreve høyere saldo på den bunnskrapte brukskontoen vår. Har man først blitt en fargerik sebra i bransjen, ja, da gjør man alt i sin makt for å beholde den posisjonen. Ingen vil la verdifulle muligheter gå fra seg ved å sette seg på bakbeina. Lønn er med andre ord ikke en del av vokabularet til oss nederst på rangstigen. Vi må tilpasse oss og være takknemlige overfor de som faktisk gir oss en sjanse.

I feil retning

Jeg og mange med meg er fullt klar over at erfaring gir oss et forsprang på mange av våre medstudenter. Men la oss være ærlige: Erfaring betaler ikke regninger, skaffer oss ikke mat på bordet og sikrer ikke en god helse.

At bransjen har en kultur som er på vei i feil retning, bekymrer meg av flere grunner. For det første legger det til rette for et kolossalt stressnivå for de som virkelig går all in; med fulltidsstudier, tre frivillige verv, et internship og en jobb i kassa på Kiwi, er det ingen tvil om at enhver ville blitt utslitt. I tillegg til potensielt dårligere mental og fysisk helse, er det klart at skolefokuset blir svekket. Og hvordan skal vi kunne sette teori ut i praksis hvis vi ikke har tilegnet oss noen teori, fordi vi er for opptatte med praksisen? Dessuten kan et klasseskille lett oppstå, der de som har en pappa med døgnåpen lommebok har større forutsetninger for å ta på seg ulønnede internships enn det andre har.

Det blir for dumt.

Er dere villige til å investere i oss?

Så da spør jeg arbeidsgiverne der ute: Når vi er ferdigutdannede og skal søke jobb — ønsker dere en falmet sebra, som er nær å møte veggen, og som ikke har hatt mulighet til å sette seg skikkelig inn i pensum? Eller vil dere ha en fargeklatt som har god helse, orden på det vedkommende har studert og er sulten på å ta virksomheten din til nye høyder?

Dersom det siste alternativet er å foretrekke, så foreslår jeg at dere ser nærmere på muligheten for å ansette en student i en deltidsstilling hos dere — med lønn. La meg presisere at jeg ikke er ute etter luksus blant studenter. Det er snakk om å gi nok. Nok penger til at vi slipper å ha den ekstra kassajobben som sliter oss ut. For meg virker det åpenbart at den lille summen er gull verdt dersom dere får tak i en student som gir jernet — dere investerer tross alt i fremtiden.

Vi skal ikke gi opp

Min oppfordring til alle kommunikasjonsstudenter er å beholde trua. Vi har en haug av bedrifter og organisasjoner som arbeider med kommunikasjon i dette landet, og jeg er sikker på at flere kunne trengt en assistent med nye innvendinger og en kreativ tankegang. Reis til bedriften som interesserer deg, ring kommunikasjonsrådgiveren du kom i prat med på seminaret du deltok på forrige uke. Vis at du er interessert og at du faktisk er en student det er verdt å satse på!

Et felles mål for bransjen

Vi er alle enige om èn ting: God kommunikasjon er viktig, og for å oppnå det er vi avhengige av flinke fagfolk. Jeg kan ikke gjøre noe for å sørge for at studenter får betalt der de har praksis, så jeg legger i dag ansvaret over på dere arbeidsgivere. Gi oss mulighet til å blomstre. Gi oss grunner til å snakke varmt om den bransjen vi skal inn i. La oss være stolte over en bransje som ser behovet til fremtidens kommunikatører, og som handler deretter.

Nå er det på tide at vi legger Powerpointen med den stilige sebraen og de flotte fargene til side. Vi vet hva dere ønsker av oss. Det vi er avhengige av er å få de riktige verktøyene til å kunne oppnå dette!

Spørsmålet er om dere er villige til å hjelpe oss.

Når CSR gir likere muligheter

Samfunnsansvar er ikke filantropi. Bedrifter som forstår det, og som klarer å knytte CSR-aktivitetene til kjernevirksomheten sin, bygger et kraftig verktøy som skaper både intern kultur og ekstern forretning.

Kom For Ill_4006 (Small)Illustrasjonsfoto: Kommunikasjonsforeningen.

La det være sagt først som sist: Som de fleste andre private næringslivsaktører, er vi til for å tjene penger. Men, på tross av at Milton Friedman beskrev bedrifters sosiale engasjement som «hyklerske utkledingsøvelser», tror vi at man bør være like opptatt av hvordan man tjener penger som at man tjener dem.

Vi kjemper hver dag med flinke konkurrenter om de beste hodene. For å tiltrekke de rette talentene, er ikke god lønn og utviklende arbeidsoppgaver alene lenger gode nok grunner til å velge oss. Videre er vi ute i pitcher og leverer anbud daglig – der vi konkurrerer mot mange som leverer (tilsynelatende) akkurat det samme som oss. Vi har derfor behov for å differensiere oss. Et godt gjennomtenkt CSR-program fungerer som en god identitets- og kulturbygger for oss – både internt og eksternt.

Ville bidra med mer

Sentralt i Mercuri Urvals forretning står troen på menneskers potensial. Videre er vi opptatt av å være en garantist for like muligheter, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, politisk standpunkt eller legning. Disse prinsippene lever vi etter hver dag. Likevel innså vi at vi jobber med svært ressurssterke kunder og kandidater, og vi ville gjerne bidra med noe mer. Vi fant vår match i SOS Barnebyer: Sammen med dem bygger og drifter vi en skole for jenter og vanskeligstilte barn i Lusaka, Zambia. Gjennom dette arbeidet bidrar vi konkret med realisering av potensial og tilrettelegging for like muligheter, også globalt.

Må utnytte kunnskapspotensialet

Michael Porter mener at CSR ikke handler om å dele en kake av en allerede gitt størrelse, men at å ta et reelt samfunnsansvar vil bidra til å gjøre kaken større. For å forstå hvordan vi hver dag utøver vårt samfunnsansvar, tar vi utgangspunkt i følgende erkjennelse: Humankapital er en knapp ressurs som på grunn av den globale demografiske utviklingen vil bli stadig knappere. En lavere andel av befolkningen vil i fremtiden være i arbeidsfør alder og færre av oss vil måtte ‘brødfø’ resten.

Vår evne til å bli stadig mer effektive avhenger av at så mye som mulig av det totale globale kunnskapspotensialet utvikles og utnyttes. Det globale, akkumulerte kunnskapspotensialet består av alle enkeltindividers kompetanser, ferdigheter og evner – og nettopp derfor vil alle initiativer som bidrar til individers talentutvikling bidra til vårt felles beste.

Vi forsøker gjennom dette å bidra til å forstå og videreutvikle den globale talentpoolen, og å løse utfordringen med å skape like muligheter for alle – også utenfor våre hjemmemarkeder.

Reelle strategier – ikke filantropi

Tanken om at bedrifter må skape felles verdi (Creating Shared Value) med samfunnet rundt, og gjennom dette bli mer konkurransedyktige og lønnsomme, er blitt rådende blant ledende næringslivsledere og akademikere. Dette tankegodset har langt på vei erstattet tradisjonell CSR-tankegang. For å overleve og styrke sin lønnsomhet, må bedriftene ha strategier for å bidra til økonomiske og sosiale fremskritt for samfunnet de er en del av. Dette ansvaret handler ikke om å gjøre gode gjerninger (filantropi), men å utvikle reelle strategier for lønnsomhet i tråd med samfunnets behov.

Bedrifters evne til meningsfull differensiering vil være et av de viktigste suksesskriteriene i årene som kommer. Det er essensielt at selskaper tør å stå for noe som skiller dem fra konkurrentene.

«Not all profit is equal. Profits involving a social purpose represent a higher form of capitalism, one that creates a positive cycle of company and community prosperity.»

Kilder: Harward Business Review: “Creating Shared Value” (januar/februar 2011); Eirik Øiestad, Släger; Svein Olsen, Mercuri Urval.

NM i overdrivelser

Det er tre ting du bør unngå hvis du skal skrive slik at leseren tror på deg: Superlativer, klisjeer og dårlig språk. Boligannonsene har en rik forekomst av alle tre.

gripende
Megleren skal ha ros for innsatsvilje og glød. Annonsen jeg ble vist av en kollega, viste et bilde av utsikten fra en leilighet i Bærum, noen trær og et gløtt av fjorden i det fjerne. Der bildeteksten vanligvis bare ville vært ”Utsikt”, leste jeg imidlertid følgende bildetekst:

Fra kjøkkenet ser man en pen kombinasjon av naturskjønne trær og en gripende utsikt.

Akkurat “gripende» var kanskje å ta i. Og det syntes også oppdragsgiveren, altså boligselgeren, som forferdet viste meg annonseutkastet før det ble lagt ut. «Gripende» ble sporenstreks rettet til «herlig».

Men utsikt står sentralt i boligannonser, og jeg fatter økt interesse, i hvert fall rent språklig, når jeg støter på en En spennende og virkningsfull åpning i veggen – også kalt vindu …

Less is more

Men hva skal en stakkars eiendomsmegler gjøre når fantastisk og herlig er brukt opp og man ikke kommer på flere adjektiver? I en Sørenga-annonse leser jeg om en fantastisk vinkelterrasse, mens takterrassen tre linjer ned har en fantastisk utsikt i alle himmelretninger.

Svaret er kanskje rett og slett å kutte dem og la bildene tale for seg selv. Uansett kan det virke både pompøst og påtvungent, og når alt er fantastisk og flott, svekker det troverdigheten mer enn det styrker.

Vi snakker med andre ord om begrensningens kunst. En nøktern tekst er mer troverdig enn en som skriker etter å bli trodd. Adjektiver og superlativer er imidlertid én ting, en annen gjenganger er redselen for ikke å få med alt, uttrykt ved de tre bokstavene bl.a.

Bla bla bla…

Blant annet eller bl.a. brukes i hytt og vær for å få leseren til å tro at her er det mye mer. Men blir vi noe klokere? I leiligheten på Sørenga omtales badet på følende vis: Flott bad med bl.a. gulvvarme.

Blant annet? Ja, og i ren Nytt på nytt-stil kan vi jo nevne at badet også har dusj og vask.

Ett beslektet uttrykk er osv. – og så videre: Man oppsøker mange verdifulle egenskaper og fasiliteter blant leiligheter, slik som god standard, parkeringsmuligheter, peis, utsikt, egen uteplass, optimale solforhold og så videre, for å gå tilbake til bærumsleiligheten.

Ja, hva ligger egentlig i dette og så videre? Hvorfor ikke være konkret å ta det med, eller var det kanskje ikke så mye? Da er det bedre å stryke og holde seg til det som faktisk er verdt å nevne.

Én blir flere

Vi slipper ikke helt blant annet, og vender tilbake til Sørenga: Dagligvarehandelen kan gjøres ved bl.a. Coop Prix Sørenga og nærbutikk (07-23, 7 dager i uken). På Sørenga er det bare én dagligvarehandel, og da er bl. a. helt overflødig. Hvorfor heller ikke skrive: Dagligvarer får du du i din egen nærbutikk, COOP Sørenga, som er åpen til kl. 23 inkludert søndag.

Flotte tur- og friluftsområder ved bl.a. Klosterparken, Middelalderparken og Ekeberg med skulpturpark, heter det videre. Men hvor ligger så bl.a.?

Bortsett fra de skjønne naturområdene ligger leiligheten på Sørenga i et nyetablert, urbant og meget attraktivt satsingsområde i stadig utvikling. Les støy og byggearbeider. Sørenga er ikke ferdig utbygd før om et par år.

Leiligheten fra 2012 skryter også av balansert ventilasjon, men hvor mange vet hva det konkret innebærer, og at det var et krav myndighetene innførte I 2007, samt at det ble vanlig allerede fra 80-tallet?

Er du en substantivjunkie?

Til slutt et par ord om substantivsyke og passiv. Begge deler bidrar til avstand til leseren i alle typer tekster. Hvorfor er da boligannonsene så fulle av dette?

Ett eksempel, også fra Sørenga: Eiendommen har også nærhet til flotte tur- og friluftsområder, i tillegg til at den har nærhet til et godt utvalg av daglige servicetilbud.

Og videre: Området gir mulighet for offentlig kommunikasjon. Ja, hva slags muligheter snakker vi egentlig om?

Substantiveringer har vi også, som her i Bærum: Man sover godt på denne siden også, spesielt siden leilighetens plassering befinner seg helt innerst i blindveien. Men vi ville aldri sagt at Stortingets plassering befinner seg i sentrum av Oslo, ville vi vel?

Her har også soverommet en egen og direkte inngang til badet, som kan være en behagelighet for svært mange. Hva er galt med at det er behagelig?

Meglerspråket er en glimrende anledning til å studere forskjønnende omskrivninger. I Bærum har soverommene moderat størrelse. Altså er de små og kan brukes som en kombinasjon av flere formål.

Hva med skrivestue?

PS. Til våren skal jeg selge leiligheten min. Kan du skrive en annonse som selger på troverdighet, er det bare å kontakte meg. Den har en utsikt i rivende utvikling, praktisk nærhet til Oslo S, mens terrassen fremstår som en av leilighetens mer attraktive behagligheter. Blant annet.

Bloggerens egen utsikt er for tiden i en gripende utvikling.
Bloggerens egen utsikt er for tiden i en gripende utvikling.


 

Bransjen med et tillitsproblem

Ofte møtes vi med skepsis og tilbakeholdenhet når vi reiser rundt og besøker nye kunder. Den skepsisen har vi i bransjen selv gjort oss fortjent til.

Skrevet av Jon Audun Johnsen

Som et lite og ganske nytt strategisk byrå bruker vi relativt mye tid på oppsøkende virksomhet. Strategien er ganske enkel. Vi reiser rundt sammen med salgssjefen hos en av Norges største glassprodusenter og besøker deres kunder. Glassprodusenten ønsker som en del av sin service å tilby litt rådgivning til hver av sine kunder, slik at de kan gjøre noen grep for å øke sin omsetning. Det er deres mål. Vårt mål er å vise oss frem og skape noen kontaktpunkter for videre samarbeid med noen av disse kundene. Ganske enkelt, ganske ufarlig.

Allikevel møtes vi med en enorm skepsis hos mange. ”Hva skal du selge?”, ”Nei vi bruker nok på sånn internett greier?”, ”Nei, vi har allerede betalt for Gule sider”. Det er ikke før vi har satt oss ned sammen og fortalt hva vi faktisk driver med at skuldrene senkes og vi kan starte arbeidet. Hvor kommer denne skepsisen fra? Den kommer fra et hav av kommunikasjonsrådgivere som selger lite målbare og forenklede løsninger som koster mye og gir nærmest ingenting. Et trekk som går igjen er at kundene føler de har betalt mye penger for noe som ikke kan vise til resultater. Dermed føler de seg svindlet.

Kanskje kan vi argumentere med at disse rådgiverne ikke er ordentlige kommunikasjonsrådgivere? Nei, det kan vi ikke. Alle som vil, kan uforbeholdent gi seg selv tittelen: Kommunikasjonsrådgiver. Vi tilhører ingen profesjon. Det finnes ingen eksamen man må bestå eller etisk regelverk man må følge. Vi har ingen lisens å vise til.

Retningslinjer

Foto: Haakon Stensrud
Kommunikasjonsforeningen har utviklet sine profesjonsetiske prinsipper for å gi bransjen noe å forholde seg til. Hos oss har vi valgt å legge inn en variant av dem i kontraktene våre. De fleste kundene blir litt overrasket av dette fordi de aldri tidligere har møtt kommunikasjonsfolk som har en etikk bak det de gjør. Dette stemmer selvfølgelig ikke. Om du leser gjennom de etiske prinsippene vil du se at du stort sett forholder deg til dem som en selvfølge. Men det vet ikke nødvendigvis kundene!

Jeg tror at om flere av oss tør å vise de etiske prinsippene til kundene, vil vi kunne skape en forventning om dette i markedet. Ja det er selvfølgelig skummelt at noen får konkrete ting å ta deg på, men det er også dette som kan filtrere ut noen av cowboyene i bransjen. Bransjen har et til dels dårlig rykte og det er relativt fortjent. Ikke fordi vi er en gjeng med skurker, men fordi de som driver med skurkestreker får lov til å sette trend, uten at vi gjør noe for å demme opp for det.

Nå er dette kanskje å skite i eget rede og jeg føler meg litt som en spurv som skyter med kanon. Men oppfordringen min er allikevel ganske klar: Vis kunden at du har tenk gjennom ditt eget verdigrunnlag før du begynner på jobben, så kan han i hvert fall være trygg på det.

Jon Audun Johnsen er daglig leder i Trevisemenn AS. Han jobber med strategisk kommunikasjonsplanlegging. Jon har mastergrad i samfunnskommunikasjon og har erfaring fra industri, salg og organisasjonsvirksomhet.

Les mer om Kommunikasjonsforeningens profesjonsetiske prinsipper på kommunikasjon.no

Et yrke uten stolthet

Skrevet av: Øystein Pedersen Dahlen

Hans Wilhelm Gullestad vil gjerne bidra til at ryggmargsrefleksen skal fungere når kommunikatører står overfor situasjoner og valg som kan være etisk utfordrende. Og det er jo for så vidt bra. Men jeg lurer på hvilke etiske standarder disse valgene skal reflektere.

Gullestad viser til Kommunikasjonsforeningens Profesjonsetiske prinsipper. Her er det fastslått hva alle medlemmene i foreningen tilstreber. Det er faktisk fastslått at vi alle tilstreber å være redelige i alle våre gjøremål – også i «personlig oppførsel»! Continue reading

Om etikk blant kommunikatører

Av Hans Wilhelm Gullestad, kommunikasjonsrådgiver i Nor PR og medlem av etisk råd i Norsk kommunikasjonsforening

Øystein Dahlen Pedersen har hatt en drøm om at Kommunkasjonsforeningen fikk sin etikkplakat som kunne vært med på å tydeliggjøre kommunikatørens identitet og vise omverdenen hvem vi er. Idealet er pressens “Vær varsom”-plakat som tydelig beskriver roller og ansvar for journalister, redaktører og utgivere. Continue reading