Alle innlegg av Gjesteblogger

Den som tier

Som kommunikasjonsrådgivere ser vi ofte at maktforholdet mellom leder og ansatt gjør at tilbakemeldingskulturen i arbeidslivet har litt å gå på. Men noe er i ferd med å skje. Arbeidslivet anno 2018 vil bli mer transparent.

Gjesteinnlegg skrevet av Maren Bækkelund Ellingsen, seniorrådgiver i WergelandApenes.

Det har stormet i politikkens kulisser om dagen. Ingen misunner Arbeiderpartiet den grisete situasjonen de nå står med slagstøvlene sine langt nedi. Det er en vond og vanskelig smørje av enkelthendelser og ukultur som nå detter ut av skap og bøttekott.

Det er mange som har påpekt at dette reflekterer en ukultur som har vært der i mange år og som «alle» har sett og visst om. Hvorfor har det da fortsatt? Sannsynligvis fordi vi frem til #Metoo har akseptert at «sånn er det bare», og trukket på skuldrene.

Herfra blir det annerledes.

Maren Bækkelund Ellingsen tror arbeidslivet blir mer transparent i 2018. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Tilrettelegg for tilbakemelding

Da lokalpolitiker Line Ona sto frem på NRK som en av varslerne i Giske-saken, trakk hun også frem hvor godt ivaretatt hun har blitt av partiledelsen i Arbeiderpartiet. «Jeg vil fortelle alle de andre som har opplevd ting at det er trygt å varsle til Arbeiderpartiet. Jeg har blitt godt behandlet og tatt på største alvor etter at jeg gikk til Jonas Gahr Støre med min historie i romjula.», sa hun.

En ledelse som tilrettelegger for – og verdsetter – tilbakemeldinger fra ansatte, og som belønner den formen for interne tilbakemeldinger og åpenhetskultur, bidrar til at hendelser som Arbeiderpartiet nå håndterer, kan unngås.

Mange norske virksomheter smykker seg gjerne med en åpen og ærlig bedriftskultur. Det i motsetning til internasjonale virksomheter, som vi oppfatter som mer hierarkiske og fryktbaserte overfor ledelsen. Men helt flatt og åpent er det heller ikke på alle norske arbeidsplasser.

Bygg tillit

Som kommunikasjonsrådgivere opplever vi å få presentert ulike versjoner og perspektiv, avhengig av hvem som er i rommet. Mange modererer seg gjerne når ledelsen er tilstede, og det blir et opplagt gap mellom det som formidles til ledelsen og det som er den reelle opplevelsen blant ansatte. Noen ledere er klar over gapet og jobber for å skape tillit som kan minke gapet og sikre riktig åpenhet i virksomheten.

Ingen virksomhet ønsker å gjøre seg avhengig av eksterne rådgivere for å sikre permanent god kommunikasjonsflyt og tillit internt. Derfor må det jobbes aktivt med tilbakemeldingskultur og intern kommunikasjon, nettopp for å sikre en robust og åpen organisasjon – som sørger for strake pucker og mindre misnøye.

Belønn ærlighet

I arbeidet med å skape god tilbakemeldingskultur handler det om belønning. Fra organisasjonspsykologien vet vi at den oppførselen ledelsen verdsetter og gir belønning i form av oppmerksomhet, inkludering eller opprykk, forsterkes og skaper kultur.

Ukultur fremmes blant annet av ledere som omgir seg med løgnere. Ledere som ikke liker motstand, selv om den er vel begrunnet. Som hindrer karriereutvikling for dem som snakker sant.

Dette fører i verste fall til ukultur av typen som diskuteres heftig på Youngstorget nå. Gjennom årene må det jo være flere som har registrert og protestert – inni seg. Det måtte en hashtag til for å snakke høyt.

Å gi og skape rom for tilbakemeldinger kan læres og trenes på. Både av ansatte og ledere.

Det ligger et ansvar hos lederne, som må tåle å ta imot, og forvalte tilbakemeldinger konstruktivt. Samtidig hviler det et ansvar på ansatte, som må trene seg på effektive og relevante tilbakemeldinger, og skjønne hva som er verdt å melde fra om – og ikke.

Det er en klar tendens at norske virksomheter ønsker å være åpne og transparente. Og med godt klima for tilbakemeldinger mellom alle nivå i virksomheten, tilrettelegges det for nettopp dette.

Godt – og åpent – 2018!

Anbudsskriket på Munchmuseet

Designbyrået Neue trakk seg fra anbudskonkurransen om Munchmuseet i høst. Begrunnelsen deres var at de fant betingelsene som hårreisende. Denne begrunnelsen går som et ekko gjennom hele anbudshistorien der det offentlige møter det grafiske designmiljøet. For hva er det vi egentlig tenker på når vi snakker om design? Er det pynt eller strategi?

Gjesteinnlegg skrevet av Geir A. Skomsøy, rådgiver, tekstforfatter og konseptutvikler.

Illustrasjon: DesignObserver

At hjulet må være rundt for å rulle, er en banal sannhet. At kommunikasjonshjulet behøver en visuell strategi for å bevege, bør være like banalt. Men, slik er det ikke. I all fall ikke om vi skal dømme etter den jevnlige støyen rundt anbudskonkurransene på grafiske designtjenester.

Støykilden oppstår alltid når løsninger knyttes til anbudet som et utvalgskriterium.  Det vil si løsninger før problemforståelsen har sunket skikkelig inn. Stemoderlig betaling, eller intet honorar overhodet, bidrar også til den allmenne betennelsen. I denne Kampanjekommentaren slår jeg et slag for endring av tenkemåter og behovet for bedre prosesser.

Den ordløse kommunikasjonen

Forestill deg to personer som snakker sammen. Deres kommunikasjon seg i mellom kan være ordrik, men også ordløs. Det verbale støttes av en mengde visuelle tegn som tolkes av mottakeren i løpet av et nanosekund. Hendenes gestikulering, øynenes bevegelser, hodets vendinger, kroppens posisjoner og stemmeleiets tonefall gir samtalen en retning. Å ikke-kommunisere blir derfor en umulighet. Vi sender signaler, selv når vi sitter med munnen lukket.

Grafisk design er foretakets ordløse kommunikasjon. Littforenklet kan stemmeleiet sammenlignes med typografi, farger med energi og form med dynamikk. Å utvikle visuelle identiteter er å vende foretakets innside  på utsiden. Elementene må spille på lag, uttrykke samme sak og den kjølige strategiske tenkningen oversettes til emosjonell varme.

Den kreative prosessen

Dette er prosessen hvor designeren borrer seg inn til foretakets indre kjerne, leter fram eksistensberettigelsen, verdiene og det som motiverer folk på jobben. Men også få kunnskap om hele markedet med aktørenes styrke og svakheter. Summen av disse inntrykkene formuleres til en visuell strategi som gir designerne retningen for det videre arbeidet. Slike prosesser er et møysommelig arbeid som krever en gjensidig tillit hos kunde og designer. Den krever også at førstnevnte deltar aktivt i teamet. Å be om løsninger i anbudsprosessen er å snu ryggen til strategien som rettesnor. I så fall forveksles et ærlig designarbeid med dekorativ pyntevirksomhet.

Det dekorative tilbyr ikke noe annet enn å være en fasadefryd for øyet. Det som ligger bak fasaden har ingen kontakt med forsiden. Løsningene speiler den personlige smaken som svinger mellom det stygge og pene, men ikke hva som er riktig og galt målt mot oppgaven. Det dekorative er sjelden forankret i noen bærende tanke, men er heller et resultat tidens lunefulle moteimpulser. Form uten idé, uansett vakker og estetisk eleganse, beveger ingen og forblir uinteressant. Det er ikke hvordan ting ser ut som er det viktigste, men om hvilke ideer som inspirerte til løsningene. Ha alltid et blikk på intensjonene bak det du ser.

Tenk som en hodejeger

Dropp derfor løsningsforslag og honorarfrie konkurranser  som betingelser i anbudet. Det gir sjelden svaret du leter etter og er sløsing med tid. Det frister heller ikke de beste fagutøverne til deltakelse. Ingen liker å danse limbo på egen arbeidsetikk og profesjonalitet. Flinke folk er etterspurte og nøye med hva de ønsker å assosiere seg med. I verste fall risikerer du å velge mellom utøverne i de laveste divisjonene.

Let heller etter byråer med meritter og kompetanse som passer oppdraget ditt. Når du eksempelvis har gjort utvalget mellom tre til fem byråer, basert på kriteriene designkompetanse, pris og prosessmodell, går du kandidatene nærmere etter i sømmene. Tenk som en hodejeger, snakk med byråenes kunder og intervju designerne i teamet. Hvordan argumenterer de og hvor strategisk kompetent er teamet? La samtalen dreie seg rundt byråenes egne meritter, om idéarbeid og kreative prosesser. Andre innspill til samtalen er erfaringer med innovativt arbeid, typiske utfordringer og mestring av disse.

Lytt til folk med erfaring

Tenk dessuten gjennom hvilken visuell strategi om merkearkitektur som er aktuell for ditt prosjekt. Er du gjennomtenkt på dette, vet du også noe om hvilke folk du leter etter. Lytt til folk med erfaring og hent bistand om du er usikker. Er plattformen på plass, skjerpes blikket bedre for hvilke fagfolk du trenger.

Vit hva du spør om

Skjerpede kunder gir også bedre leverandører. Et bidrag til dette er kunnskap om tjenestene du etterspør. Det finnes et hav av litteratur på området, men jeg trekker to bøker ut av egen bokhylle som anbefales villig vekk. Boka ”How to” av Michael Bierut er en solid inspirasjonskilde i så måte. Bierut er partner i det amerikanske designbyrået Pentagram og byr generøst på erfaringer fra egne kundeprosjekter, idéarbeid og kreative prosesser. Den andre boken er ”Marketing Aesthetics” av Bernd Schmitt og Alex Simonson. Denne gir alt du behøver å vite om visuelle strategier, begreper og verktøy som gjelder. Dette er bøkene som gir deg et godt mentalt overskudd før prosessen løper avgårde.

Til slutt, husk at grafiske designere er godt utdannede fagfolk. De fleste har fem års høgskoleutdanning eller mer, fra både inn- og utland. De skal både beherske fagteorien, ha et godt grep om det formmessige, men også være flytende på kompleks teknologi. Mange konkurrerer også i Europa-toppen og løsningene blir lagt merke til i internasjonale bransjetidsskrifter. Det siste har jeg erfart med selvsyn gjennom mitt virke som jurymedlem i The European Design Award. Norske designere har mye å være stolt av og ingenting å skamme seg over.

Mitt innerste ønske for det nye året er at anbudsstøyen opphører. La oss heller høre lyden av fintrimmede kommunikasjonshjul i fart.

Derfor bør du ha risikoledelse på agendaen

Mye har vært sagt og skrevet om temaet krisehåndtering, og det mangler ikke på gode råd om hva man bør gjøre når en virksomhet blir utsatt for en omdømmeskadelig krise. Noe overraskende er det mindre fokus på hvordan virksomheten som helhet bør behandle omdømmerisiko og forebygge omdømmetap. Dette til tross for at denne typen prosesser kan gi stor uttelling i form av færre faktiske og flere avvergede kriser.

Gjesteinnlegg skrevet av Dennis Larsen, Partner/daglig leder ReputationInc Oslo, høyskolelektor Handelshøyskolen BI

Til forskjell fra krisehåndtering dreier risikoledelse seg om de langsiktige, preventive prosessene i alle deler av virksomheten som sikrer at flest mulige kriser blir avverget eller unngått. Om ting går galt vil man gå over i krisehåndtering, men godt uført risikoledelse i forkant er et vesentlig suksesskriterie for det påfølgende krisehåndteringsarbeidet. Kort oppsummert kan begrepene skilles på følgende måte:

RISIKOLEDELSE KRISEHÅNDTERING
Langsiktig planlegging Kortsiktig planlegging
Identifikasjon av hvilke saker/hendelser vil gjøre størst skade på virksomhetenes omdømme før de oppstår Uklart hvordan sak/hendelse vil påvirke virksomhetens omdømme
Kartlegging av hvilke saker/hendelser som bør prioriteres for å minske total omdømmerisiko Manglende kontroll over krise når den oppstår
Opprusting av intern beredskap som gjør virksomheten rustet til en god håndtering av alle omdømmetrusler Oppstått krise drevet frem av mediene og andre ytre, ukontrollerbare faktorer

Fordelene ved en systematisk og proaktiv tilnærming til omgivelsene er åpenbare. Ikke bare vil man være bedre rustet til å takle og avverge kriser, men strategisk risikoledelse gir samtidig bedre forståelse av hva som driver eget omdømme. Man kan altså danne seg et bilde av hvilke relasjoner som er viktigst for virksomhetens omdømme, og bruke denne kunnskapen som en rettesnor i alt interessentarbeid, uansett situasjon eller sammenheng.

Ved god risikoledelse vil man ha en virksomhet som er svært godt rustet til å møte enhver uheldig sak eller hendelse. Samtidig vil virksomheten ha en velutviklet og oppdatert forståelse av dens omverden og interessenter, som også gir en oversikt over risikoelementer både internt og eksternt.

For at man skal kunne bedrive god risikoledelse i egen organisasjon og nyte godt av fordelene dette gir, er det likevel en rekke forutsetninger som må være på plass. En hovedutfordring er som regel at risikoledelse naturlig involverer større deler av organisasjonen, og kan derfor blir en oppgave som strekker seg lang utover kommunikasjonsavdelingens rolle.

Enkelt fremstilt er det åtte forutsetninger som må være på plass i din virksomhet for at den skal lykkes fullgodt med risikoledelse:

  1. Forståelse av omdømmearbeid som langsiktig prosess
  2. Evnen til å anslå hvilke mulige scenarier vil være de mest skadelig for virksomheten
  3. Evnen til å identifisere effektive måter å minimere skadeomfang
  4. Evnen til intern ressursfordeling ved håndteringen av aktuelle saker/hendelser
  5. Påvirkningskraft i den delen av virksomheten som utgjør risikoen
  6. Evnen til å påvirke virksomhetskultur
  7. Erfaring og kjennskap til å kunne forstå interne kausaleffekter
  8. En klar forståelse av virksomhetens interessenter og deres viktighet

Viktigst er det at prosessen gjennomsyrer hele organisasjonen og ikke er en engangsanstrengelse som blir ansett for å være en kommunikasjonsaktivitet og intet annet.  I motsetning til klassisk krisehåndtering er risikoledelse noe som må angå alle nivåer i virksomheten, og som bør stå på agendaen til styret så vel som ledelsen.

Det bør altså være et mål for enhver virksomhet å løfte blikket, involvere hele organisasjonen, og gjøre omdømme til et vesentlig innslag i virksomhetens sentrale beslutningsprosesser. Først når dette skjer vil det være mulig å bygge et fullgodt internt apparat som i de fleste tilfeller evner å forutsi og avverge krisene før de oppstår.

I praksis bør risikoledelse foregå som en gjentagende, syklisk prosess som kjennetegnes ved syv sammenhengende faser:

  1. Jobb frem en oversikt over de største risikoene din virksomhet kan bli utsatt for og de mulige omdømmemessige konsekvensene av disse
  2. Innhent all tilgjengelig data for å kunne måle, evaluere og prioritere de ulike risikofaktorene
  3. Arbeid i dialog med interessenter for å skape en god forståelse av forventninger og problematiske temaer
  4. Utarbeid en overordnet strategi for hvert scenario med individuelle taktikker for å fjerne eller minske den omdømmemessige skaden
  5. Integrer scenarioplanlegging i virksomhets- og kommunikasjonsplaner
  6. En gruppe hentet fra ulike deler av organisasjonen bør gis ansvar for å lede prosessene og sikre innhenting av data og rapportering til beslutningstakere
  7. Oversikt over gjeldende risikosituasjon bør med jevne mellomrom rapporteres til ledelsen i passende format

Resultatet av å arbeide på denne måten vil være et styrket omdømme i tillegg til svært mye vesentlig informasjon til bruk i eget strategiarbeid.

Kort sagt er kontinuerlig og systematisk risikoledelse en vesentlig forutsetning for fremtidig suksess, vinning og overlevelse. Av denne grunn bør risikoledelse være en prioritet for alle virksomheter. Omdømmet til en virksomhet er tross alt dens viktigste eiendel, og følgelig bør beskyttelsen av dette stå sentralt i alle deler av organisasjonen, ikke bare hos kommunikasjonavdelingen.

Mer om dette temaet finner du her.

– Spør meg igjen i morgen!

For noen måneder siden jeg ble spurt om jeg ville være podcastprodusent, og det hadde jeg aldri gjort før. Ja, svarte jeg selvsagt.

Gjesteinnlegg skrevet av Benjamin Ulstein, rådgiver i kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller.

Vi er så heldige og uheldige at vi lever i en virkelighet hvor det som er sant i dag kanskje ikke er sant i morgen. Dette gjelder i naturvitenskapen og i verdenssamfunnet, så som i vårt eget fagfelt. I bransjen vår er erfaring ytterst verdifullt, men samtidig kan kunnskap være utdatert fra den ene dagen til den andre.

Big Data, VR, AR, Internet of Things – store ord som mange aktører konkurrerer om å fylle med innhold. Hvordan følger du med på hype-toget når du samtidig skal gjøre en jobb? Hvordan vet du om det er video eller karusellannonser som får best spredning når det er en måned siden du leste om det. Jeg opplever ofte som rådgiver at jeg må sjekke «fasiten» før jeg kan gi et sikkert svar – i den grad det finnes en fasit. Hvordan vet du at rådet du gav forrige uke fortsatt er riktig i dag? Hvordan holder du deg inne i den berømte «loopen»?

Det kan bli for mye iblant!

Følg med – på en effektiv måte

En av de største utfordringene for meg er informasjonsoverfloden som møter meg hver eneste dag. Jeg vil følge med både på hva som skjer i Norge og verden, men samtidig følge med på nye tjenester, funksjoner og algoritmer som inngår i den faglige verktøykassen.

Selv bruker jeg tjenesten Feedly til å holde meg oppdatert. Det er på mange måter en tradisjonell RSS-leser hvor jeg legger inn nettaviser, blogger og rene Google-søk, men det som skiller Feedly fra andre RSS-lesere er at den sorterer artiklene etter popularitet. Hver morgen får jeg en oversikt over de seks mest populære artiklene i hver kategori, akkurat nok til at jeg kommer meg gjennom listen mens jeg sitter på bussen. Hvis du trenger å komme i gang kan du kopiere mitt oppsett. Det er gratis å teste, men selv synes jeg Pro-versjonen er verdt en kaffekopp i måneden.

Få impulser utenfra

Da jeg jobbet som webutvikler leste jeg om nye systemer, rammeverk og maler hver dag, men jeg falt likevel ofte tilbake på de samme som jeg brukte forrige gang. I tidsklemma er det fort gjort å vende tilbake til det man har gjort før, og som man vet fungerer. For meg var det viktig å tvinge meg selv til å se ting fra en ny vinkel, enten ved å samarbeide med noen som jobbet på en annen måte, eller snakke med andre nysgjerrige mennesker som er utenfor boblen. Resultatene ble bedre, og arbeidet ble samtidig mer givende.

Sett av tid i kalenderen til å lære noe nytt. Lag mål for hva du skal lære denne uken, og bruk den siste halvtimen hver fredag til å reflektere over hvem du har møtt, hva du har lært, og hva du skal bli enda bedre på neste uke! Hvis du har kollegaer som du jobber mye sammen med kan du gjøre denne øvelsen sammen med dem – og kanskje til og med gjøre det til en konkurranse om å bli enda bedre sammen.

– Spør meg igjen i morgen!

«Loopen» er dessuten overvurdert. Hvis noen spør meg om noe jeg ikke kan, så er mitt standardsvar: «spør meg igjen i morgen!». Den beste måten å holde seg oppdatert på er å prøve nye ting. Nysgjerrighet er ditt beste konkurransefortrinn: hvis du lærer noe hver dag ligger du alltid foran de som ikke gjør det. Da jeg ble spurt om jeg ville være produsent for podcasten «6 Months to Start a Startup» visste jeg ikke hvor jeg skulle begynne, og spørsmålene var mange. Hvordan forteller man en god historie med bare lyd? Hva slags utstyr trenger vi, og hvordan skal episodene redigeres? Noen spørsmål fant vi svaret på, og noen utfordringer løser vi fortsatt, men produktet vi sitter igjen med er et resultat av nysgjerrighet og mange, mange timers arbeid.

Svenn av alle laug, men ingen mester

Det er ikke hver gang man bokstavelig talt har svaret dagen etterpå, eller nødvendigvis finner det i det hele tatt. Å være en dyktig rådgiver og kommunikatør trenger ikke å bety at du kan alt. I mye større grad handler det om evnen til å tilegne seg og bearbeide informasjon. Det er neppe kostnadseffektivt eller smart å vite alt, alltid. Viktigere er det å stille de kritiske spørsmålene, vite hva man skal se etter, hvor man skal lete, og hva man skal Google. Det gjelder enten man jobber strategisk i utarbeidelsen av en kommunikasjonsplan eller operativt med å velge mellom horisontal og vertikal video på Facebook.

I et fagfelt som i økende grad er datadrevet kan terskelen for å ta sjanser og prøve nye ting føles høy. Derfor vil jeg slå et slag for å gjøre et sprell, teste noe uten å vite svaret på forhånd, og oppdage nye løsninger som fungerer!

Hva er godt sosiale medier-ansvar?

Hvor går grensen når kommunikasjonsrådgiveren i departementet skal hjelpe den politiske ledelsen å kommunisere i sosiale medier? Bør videoen publiseres på departementets kanaler eller politikerens egen Facebookside? Det er blant problemstillinger Difi nå ser nærmere på sammen med Kommunikasjonsforeningen og andre.

Gjesteinnlegg skrevet av prosjektleder Ståle Lindblad og prosjektmedarbeider Linda Meskestad, Difi

Sosiale medier har etablert seg som en viktig del av kommunikasjonen vår. De aller fleste offentlige virksomheter er tilstede i et eller flere sosiale medier. For politikere og politiske partier har sosiale medier blitt en av de viktigste kanalene for å nå ut til befolkningen. Sosiale medier er kommunikasjon på linje med all annen kommunikasjon. Samtidig har sosiale medier egenskaper som andre kommunikasjonskanaler ikke har.

Vi er i gang med å lage en praktisk veiledning i sosiale medier

Nå ser Difi på ulike problemstillinger og dilemmaer som kan oppstå mellom politikk og administrasjon i sosiale medier. Målet er å lage en relevant veiledning med gode prinsipper for hvordan vi kan og bør håndtere tvilstilfeller og vanskelige situasjoner. I arbeidet vårt har vi sett nærmere på flere situasjoner hvor kommunikatører har vært usikre på om de har håndtert saker i grensesnittet mellom politikk og administrasjon riktig.

Difi er i gang med en veileder i sosiale medier. Hvilket tema synes du de bør fokusere på neste gang?

Hvor skal kommunikasjonsrådgiveren trekke grensen?

Tenk deg følgende situasjon: En statsråd har en positiv sak som skal presenteres. Regjeringen har endelig fått gjennomslag på et viktig område. Når saken skal publiseres foreslår statsråden å bruke sin egen Facebookside, siden den har ti ganger så mange følgere som departementets side. «Det er jo viktig at saken når ut s til flest mulig mennesker.»

Hva skal kommunikasjonsmedarbeideren gjøre? Bør hun eller han etterkomme statsrådens ønske eller insistere på å publisere på departementets side?

Det er ulike tolkninger og meninger om hvor vi bør trekke grensen. Noen har et pragmatisk syn og mener at det er greit å være praktisk og bidra. Andre er mer tilbakeholdne og prinsipielle, og mener at det må være klare grenser for å hindre at statsansatte blir presset til å fremme partipolitikk.

Det du gjør for en statsråd i dag, skal du kunne gjøre for en annen i morgen

Et prinsipp er klart: Forvaltningen skal utføre de samme oppgavene med skiftende politisk ledelse. Det kommunikasjonsrådgiveren gjør for én statsråd eller ordfører i dag, skal hun eller han kunne gjøre for en annen i morgen.

Vårt mål er ikke å skrive den store læreboka i sosiale medier med to streker under svaret. I arbeidet vårt vil vi legge vekt på å tydeliggjøre rollene og prinsippene som vi må forstå for å kunne vurdere grensetilfeller ved bruk av sosiale medier klokt og riktig. Vi vil også vise eksempler på situasjoner som vi tror kan hjelpe oss å lære og reflektere. Hva er forvaltningens oppgaver, og hva bør forvaltningen holde seg unna? Hva bør vi publisere i forvaltningens kanaler, og hva hører hjemme i politikerens kanaler – både nasjonalt og i kommunen? Vi håper veiledningen vi snart vil publisere blir nyttig for mange kommunikatører når de skal vurdere vanskelige saker og gi gode faglige råd.

Neste ut: Workplace?

Grensesnittet mellom politikere og administrasjonen er det første temaet vi ser nærmere på. Snart skal vi velge neste tema. Det er flere temaer å velge mellom, som arkivering, krisekommunikasjon i sosiale medier og hvordan organisasjoner bør organisere arbeidet med sosiale medier. Flere forteller om at de møter utfordringer med blant annet personvern og innkjøp knyttet til bruk av nye sosiale intranett som Workplace.

Si din mening!

Vi hører gjerne din mening: hvilket tema bør bli det neste? Bruk kommentarfeltet, eller send en e-post til redaksjonen@difi.no.

Derfor bør bedriften din være på Snapchat

Bilder som forsvinner etter 10 sekunder, filter som gir deg hundeører og stemmeforvrenging så du høres ut som en robot. Bare fjas – eller strategisk smart?

Gjesteinnlegg skrevet av Marie Brudevold, kommunikasjonsrådgiver og Snapchat-sjef i Gjensidige

Da jeg som student søkte om deltidsjobb hos Gjensidiges sosiale medier-avdeling var arbeidsoppgaven klar: nå de unge. Null stress, tenkte jeg. Jeg er ung selv og vet hva som fenger der ute i World Wide Web. Utfordringen var at jeg skulle kommunisere noe så tørt og trasig som bank og forsikring. Løsning: Snapchat.

Fjas og forsikring

Snapchat er en uhøytidelig og leken kanal som har tiltrukket seg over halve Norge. Hele 93% av landets kvinner mellom 18-29 år har en profil, 83% av menn i samme alder (Ipsos , 2017). Det er nærmest selvsagt at bedrifter som ønsker å nå ut til disse, må være tilstede i den kanalen hvor de ferdes. Siden Gjensidige opprettet Snapchat-konto i 2015, har kontoen lokket med seg et par tusen følgere. Det er tydelig at kombinasjonen forsikring og fjas fungerer – det tas skjermbilder og det snappes i begge retninger. Og når noe så tørt som forsikring kan fenge på Snapchat? Da kan hva som helst.

Burde din bedrift være på Snapchat? Les Gjensidiges Snapchat-sjef sine beste tips her. Foto: skjermdump fra Snapchat.

8 gode grunner til at bedriften din bør være på Snapchat:

1. Du får deres fulle oppmerksomhet
For å se innholdet du publiserer på Snapchat, må følgerne aktivt velge å trykke på din MyStory. Det er en verdi i seg selv – de ønsker å oppsøke deg og det du har å formidle. Når de trykker på storyen fylles hele mobilskjermen med ditt budskap. Du slipper å slåss mot andre aktører, som du alltid må i strømmen av innlegg på Facebook og Instagram.

2. Du inviterer til et personlig forhold med bedriften
Snapchat gir lite rom for finpolerte reklameplakater, og stort rom for å vise frem bedriften fra en annen og mer uformell side. Har dere et kult lokale? Vis det frem. Kollegaer med spesiell kunnskap eller talenter? Vis dem frem. Har dere det usannsynlig morsomt på jobb? Vis det! Kanalen passer ypperlig til å vise frem menneskene som jobber bak logoen, og hva som rører seg i kulissene, slik at publikum får et mer personlig og nært forhold til bedriften.

3. Du treffer en målgruppe som er vanskelig å treffe
Som nevnt er forsikring ikke akkurat en kioskvelter hos dagens ungdom. Men vi klarer å engasjere med innholdet vårt allikevel, gjennom bruk av humor, emojis, tegninger og nyttige tips de kan få bruk for i egen hverdag. Forsikring og sånne «voksengreier» er kjedelig – men viktig. Vi gjør det morsomt i stedet, og ser at det fungerer.

4. Du kan fortelle små historier
Alle har en historie. Derfor mener jeg at enhver bedrift har et godt potensiale på Snapchat. Er du søppeltømmer? Gi tips om kildesortering, fortell om rare ting du har funnet i søpla. Er du vaskedame? Kom med råd til hvordan du kan vaske effektivt, kjerringråd og annet. Butikkansatt? Vis frem kommende nyheter, fortell om tilbud eller små, morsomme kundehistorier. Det er kun fantasien som setter grenser.

5. Du har ikke så mange regler å forholde deg til
Glem designprofiler, språkregler og andre regelverk. En av grunnene til at Gjensidige har truffet hos målgruppen, vil jeg hevde er på grunn av språket og utformingen. Tonen er like leken som om jeg skulle kommunisert til ei venninne, og den visuelle profilen har vi bare lagt fra oss. På Snapchat er det lov med frie tøyler.

6. Større rom for å prøve å feile
Det tar tid å bygge opp en stor følgerskare, og fortjene deres oppmerksomhet over lengre tid. Dermed har du mye tid til å prøve deg frem. På Snapchat går ingenting viralt, det forsvinner etter x antall sekunder (med mindre noen tar skjermbilde og publiserer på Facebook i stedet, pass på at du ikke drar strikken så langt at dèt blir tilfelle), og du kan prøve og feile til du finner noe som fungerer for din bedrift

7. Det skal ikke så mye til
Selv er jeg en dedikert ressurs til kanalen – den luksusen har ikke alle bedrifter. Men det trenger ikke ta så mye tid. Har du et budskap? Ta det på vei til kaffemaskina. Spill inn en kort videosnutt, og få det ut. Snapchat kan brukes til å lage lengre, sammenhengende historier – eller den kan brukes til «her og nå»-publiseringer

8. …og du kan faktisk selge
Ikke gjør Snapchat om til nok en reklamekanal, bruk det først og fremst til å fortelle historier om bedriften og legg ut forbrukernyttig innhold som gir merverdi for følgerne dine. Det er det sistnevnte Gjensidige bruker kanalen til, og det har faktisk resultert i salg. Siste eksempel er en MyStory om bunadforsikring, som koster 250 kroner i året. Etter å ha opplyst om hva innboforsikringen dekker og ikke, opplyste vi om at det finnes en egen verdiforsikring for bunad. Det resulterte i minst tre salg – i følge tre følgere som snappet tilbake til oss og takket for opplysningen.

Happy snapping! 

Ti tips til å forankre klarspråkarbeid

Ønsker du å bygge en kultur for et klart og brukertilpasset språk? Her er ti tips til hvordan du kan forankre arbeidet med klarspråk i egen organisasjon.

Gjesteinnlegg skrevet av Hilde Bringsli, rådgiver og tekstforfatter i Itera Gazette

1. Sørg for forankring

Start med å forankre språkarbeidet hos ledelsen. Er ikke ledelsen med, kan det bli vanskelig å prioritere dette arbeidet, særlig i travle tider. Sørg også for å få klarspråksatsingen inn i overordnede planer og strategier.

2. Sett ned en ressursgruppe

Etabler en ressursgruppe som har ansvar for å følge opp prosjektet og rapportere til ledelsen. Denne bør være bredt sammensatt, for eksempel: kommunikasjonsrådgivere, ansatte som representerer fagsiden og førstelinje-tjenesten.

3. Definer hovedutfordringen(e)

Hvor trykker skoen? Har dere et generelt språkproblem eller er det visse dokumenter som er mer utfordrende enn andre? Har dere et felles språk, stil og tone? Lag en oversikt over hva dere skal jobbe med, hva dere skal endre og hvordan dere skal nå målene.

Klarspråk kan defineres på flere måter. Uansett hvilken definisjon vi velger, handler det om brukertilpasset kommunikasjon med en så tydelig ordlyd, struktur og visuell utforming at mottakeren forstår teksten. Foto: iStock

4. Få brukerinnsikt

Ofte er det et gap mellom hvordan vi opplever egen kommunikasjon og hvordan kundene opplever den. Brukerinnsikt kan dere få på flere måter. Velegnede metoder er å gjennomføre brukerpanel, kvalitative eller kvantitative intervjuer og analyser.

5. Sett klare mål for arbeidet

Hva ønsker dere å oppnå med språkarbeidet? Hvilke dokumenter og kanaler skal dere jobbe med? Hvilke skal dere ikke jobbe med? Det er viktig å begynne i det små. Gaper dere over mye, er sjansen for at dere lykkes mindre.

6. Vurder ekstern hjelp

Vurder om dere skal gjennomføre klarspråkarbeidet kun med egne ressurser eller om dere skal trekke inn eksterne fagfolk. De fleste vil ha utbytte av å involvere eksterne, da disse kan vurdere bedriftens kommunikasjon med et mer objektivt blikk.

7. Legg en plan for å synliggjøre resultater

Husk å formidle resultatene av prosjektet underveis, for eksempel på felles frokostmøter, gjennom enkle kampanjetiltak osv. Gode resultater vil inspirere og motivere til videre innsats og det bidrar til forankring i hele organisasjonen.

8. Utvid perspektivet

Sett klarspråkarbeidet inn i en større sammenheng. Klarspråk handler ikke bare om et klart, tydelig og brukertilpasset språk, men om god kundebehandling, noe som igjen påvirker bedriftens omdømme.

9. Tenk langsiktig

Det tar tid å endre en skrivekultur. Kommuniser dette til de ansatte, slik at de opplever at det er rom for å «prøve og feile». Ingen blir superskribenter fra en uke til en annen.

10. Bruk humor

Blir språkarbeidet oppfattet som tørt og kjedelig, er det vanskelig å motivere de ansatte til å bli med på «språkferden», derfor kan det være lurt å bruke humor. Trenger du inspirasjon, sjekk: klarspråk.no/le av andre.

Kilder: eget klarspråkarbeid // klarspråk.no // Språkrådet

Slik holder du koken på sosiale medier i sommerferien

Fellesferien nærmer seg med stormskritt, men dersom du har ansvaret for sosiale medier i virksomheten din er det kanskje vanskelig å ta helt fri fra jobb. Her er noen tips som hjelper deg til å senke skuldrene og beholde oversikten selv om du ikke er fysisk til stede på jobb.

Gjesteinnlegg skrevet av Benjamin Ulstein, rådgiver i kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller.

Det er bare noen uker til kontorpult, kaffekopp og Business Manager byttes ut med strandstol, mojito og selfiestang. Det er likevel ikke slik at omverden stopper opp når du gjør det. Et av kjennetegnene ved sosiale medier er at de holder åpent hele døgnet, hele året, og det skaper forventninger om at virksomheter skal gjøre det samme. Det er likevel ikke en umulig kabal å legge, selv om du er alene om sosiale medier-ansvaret. Som med alt annet ligger nøkkelen i planleggingen.

Planlegging er nøkkelen

Aller først kan det være smart å lage en innholdskalender for ferieukene. Se tilbake på årshjul og markedsplan og se om noe står på agendaen for sommermånedene. Man kan planlegge mye av innholdet på forhånd, og man kan se andre sammenhenger og muligheter når man har oversikten. Dette er nyttig enten det er deg selv som skal publisere, eller om en kollega eller ferievikar skal bistå.

Hvis du skal planlegge innleggene frem i tid med for eksempel Buffer eller Facebook sine egne publiseringsverktøy, er det viktig å holde tunga rett i munnen. Det finnes eksempler på at automatisk publisering skjer på ubeleilige tidspunkt, og da kan det slå feil ut hvis man ikke er tilgjengelig og følger med. #HasJustineLandedYet står fortsatt som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå på 11 timer utenfor dekning. Derfor anbefaler jeg å ikke planlegge for langt frem i tid, og sørge for at enten du eller en kollega kan følge med på diskusjonen som kan oppstå.

Har du alt klart til ferien? Foto: Alan King/Pexels

Fire uker med agurknytt?

Om sommeren er det lov å slippe til de lette, lyse og muntre sakene. Du kan skrive et innlegg om at dere avvikler ferie og at dere ønsker følgerne en god ferie. Senk skuldrene og legg ut et bilde med tærne i sanden eller isen i hånda. Kanskje kan du spørre følgerne dine hvor i verden du er eller hvor de selv skal på ferie. Det er den perfekte anledning til å slippe til de ekte og menneskelige innleggene, og som det ikke var plass til i året som gikk. Det er agurktid, men også en stemningsfull tid. Det er lett å bruke anledningen til å jekke ned tempoet, men det er faktisk en mulighet til å holde koken.

Kundeservice fra rivieraen

En ting er den planlagte kommunikasjonen i sosiale medier – en annen er henvendelser i meldinger og kommentarer. Slike henvendelser kan du ikke planlegge, og da er det viktig å være tydelig på hvem som har ansvar for å besvare disse. Noen har kanskje lavere forventninger til responstid i fellesferien, men dette gjelder ikke alle.

Responstid er viktig i all kundeservice, ikke minst på sosiale medier, og fellesferien er den tiden på året som virkelig kan utfordre denne statistikken – som også er synlig for alle. Hvis du ikke har noen i bakhånd som kan besvare henvendelser, kan det være greit å legge inn et automatisk svar om at responstiden er noe lengre i ferien. Husk da å slå av denne funksjonen når du er tilbake, enten det er på Facebook, Twitter eller e-post.

Legg igjen laptopen hjemme

Kanskje synes du det er morsomt å jobbe litt i ferien, eller bare ønsker å følge med på at alt går etter planen. For å få fullstendig oversikt over hva du og andre skal gjøre kan det være lurt å notere ned hva som må gjøres daglig og ukentlig.

Facebook har egne apper for sideadministrasjon (iOS|Android) og annonser (iOS|Android). I disse appene kan du få løpende varsler, sammendrag med de siste hendelsene eller ingen varsler i det hele tatt. Det kommer helt an på hvor frakoblet du ønsker å være.

Google har også egne applikasjoner for Analytics (iOS|Android) og AdWords (iOS|Android). I Analytics-appen har du tilgang til all informasjon som finnes i Google Analytics om du ønsker, med en enkel oversikt over målgrupper, adferd og måloppnåelser. I AdWords-appen kan du se status på annonser som er godkjent eller avvist, og få varsler om hendelser som påvirker annonseleveransen.

Grip mulighetene som byr seg

Det er mange virksomheter som tar fri i fellesferien, men brukerne er fortsatt på Facebook. Det varierer mellom bransjer og målgrupper hvor lønnsomt det er å holde aktivitetsnivået oppe i sommerukene, men det er ikke grunn til bekymring dersom trafikken er noe lavere heller. Det viktigste er at konverteringsraten er stabil, og dersom du stopper helt opp med organisk og betalt aktivitet, blir det tungt å starte opp til høsten med blanke ark.

Det er ofte mindre trykk på betalte annonser i fellesferien, så det kan være en gyllen mulighet til å få gode resultater til en lavere kostnad enn resten av året. Det samme gjelder for organiske innlegg. Når brorparten av norske virksomheter holder sommerstengt er det lettere å komme gjennom støyen dersom du har godt innhold å by på. I agurksesongen er det også større muligheter for å lande spalteplass i tradisjonelle medier dersom du kommer opp med en god sak.

Selvfølgelig handler sommeren mest om spennende opplevelser, varme, tørre dager og lange, fuktige kvelder. Så kan du skrive med liten skrift bak øret at vinteren kommer, men at den ikke blir like kald hvis du holder varmen i publikum!

God sommer!

Oppdrag: Åpenhet

De siste tiårene har antallet kommunikasjonsrådgivere i offentlig sektor økt kraftig. Enkelte påstår at de mange kommunikasjonsrådgiverne er et demokratisk problem, og et hinder for den gode journalistikken. En slik påstand vitner om manglende forståelse for hva både journalistenes og kommunikatørenes rolle innebærer.

Gjesteinnlegg skrevet av Siri Wolland, Karen Thommesen og Turid Årsheim. Skribentene har skrevet boken Vær synlig – kommunikasjonsarbeid i offentlig sektor som nå gis ut på Gyldendal Akademisk. De har sitt daglige virke hos Riksantikvaren.

Temaet ble igjen aktualisert da utredningen «Det norske mediemangfoldet» ble presentert i mars. I påfølgende debatter har vår yrkesgruppe blitt nevnt, gjerne i samme åndedrag som man bekymrer seg for levedyktigheten til den fjerde statsmakt. Vi vil påstå at kommunikasjonsrådgivere i offentlig sektor snarere er en forutsetning for en bred og opplyst debatt. Om noe, så er det mangelen på journalister med tid til å gjøre grundig research som utgjør et demokratisk problem. Det er på tide å knuse noen myter om kommunikasjonsrådgivere.

De aller fleste kommunikatører jobber for transparens og innsyn, og er på parti med offentligheten. Vi har også en viktig rolle som rådgivere internt i våre virksomheter. Gode kommunikasjonsrådgivere stiller kritiske spørsmål internt før avgjørelsene tas. For de fleste kommunikasjonsrådgivere er deres primære oppgave opplysning. Informasjon fra egen organisasjon skal ut i et klart og tydelig språk, slik at flest mulig enkelt kan fylle ut rett skjema eller få råd om alt fra barnehage til økonomiske og helserelaterte spørsmål. Der man før besøkte et offentlig kontor for å få veiledning, er det forventet at det offentlige i dag kommuniserer effektivt, med klart språk på nettsider og andre digitale tjenester.

Er de mange kommunikasjonsrådgiverne et demokratisk problem som skaper hinder for den gode journalistikken? Illustrasjonsfoto: iStock.

Vårt oppdrag står i Grunnloven: Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Det innebærer at vi skal arbeide for at innbyggerne skal få korrekt og klar informasjon om rettigheter og plikter, ha tilgang til informasjon om statens virksomhet, og inviteres til å delta i utformingen av politikk, ordninger og tjenester. Derfor jobber vi også med å fortelle de gode historiene fra våre egne virksomheter. Vi bidrar gjerne inn i debatter om viktige samfunnsforhold og deler erfaringer fra forskning og forvaltning.

Når vi så snakker med pressen, opplever vi at journalistene ofte har for dårlig tid til å gjøre grundig research og drive gravejournalistikk. Offentlig sektor trenger journalister som stiller de gode spørsmålene, som ser oss i kortene og bidrar til å gjøre oss bedre. Men journalistene trenger også oss. Tåkelegging og kommunikasjon med skjult agenda har alltid forekommet, uavhengig av antallet kommunikasjonsrådgivere. Vi hindrer ikke pressen i å få innsyn i saker eller få snakke med topplederen i vår virksomhet. Snarere tvert imot, vi bidrar gjerne med bakgrunnsinformasjon og finner rett person å snakke med. I mange tilfeller er det fagfolk som kjenner en sak best. Vi vil påstå at vår kunnskap og våre vurderinger og bidrar til bedre og mer opplyste redaksjonelle saker.

Vi har nylig skrevet en bok, Vær synlig – kommunikasjonsarbeid i offentlig sektor, hvor vi fremhever at statens kommunikasjonspolitikk nettopp skal sørge for en åpen og opplyst debatt om viktige tema. De viktigste arbeidsoppgavene til kommunikatører i offentlig sektor er å gjøre fakta og informasjon tilgjengelig for alle målgrupper, journalister inkludert.

Knut Olav Åmås ledet mediemangfoldsutvalget. Åmås skriver i en kronikk i Aftenposten at det ikke finnes sterke nok forretningsmodeller som kan sikre oss at journalistikken i det lange løp kan fylle sin nødvendige rolle godt nok. Åmås skriver videre at det «oppstår blindsoner og store hull i den kritiske og undersøkende journalistikken om næringsliv, politikk og institusjoner». Så peker han på at antallet kommunikasjonsrådgivere øker, både i privat og offentlig sektor. Mener Åmås at det er en del av problemet? I så fall må vi spørre: Hindrer disse kommunikasjonsrådgiverne journalistenes samfunnsoppdrag, eller bistår de vel så ofte med å gjøre fakta tilgjengelig for travle journalister som halser mot deadline?

Forfatter Steinar Larsen viser til Klassekampens opplagsøkning og spurte nylig i Aftenposten om ikke mediebransjens såkalte krise delvis er selvforskyldt når mediehusene ikke pløyer sine overskudd tilbake til avisene og utviklingen av dem. Årsakene til at mediene sliter og at antallet journalister i ledende aviser går tilbake, er nok mange og sammensatte. Men et økende antall kommunikasjonsrådgivere er ikke blant dem.

Det stadig større antallet kommunikasjonsrådgivere ønsker det samme som alle andre, en presse og en offentlighet med plass til gode diskusjoner med mange perspektiver. Og i disse «fake news»-tider må vi jobbe sammen for en best mulig opplyst offentlighet. Det vil alle tjene på.

(En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 18. april 2017.)

Finn de riktige ordene

Retorikken kan hjelpe oss med å ta de valgene som passer best i en skriveprosess. Den tredje retoriske arbeidsfasen, elocutio, forteller oss hvordan vi kan gjøre tanken om til ord. Vi skriver for å påvirke, og denne påvirkningen skaper vi gjennom ord. Vi kan ikke skape emosjoner hos leseren uten å ta veien gjennom ordene. Derfor er det viktig å velge disse med forsiktighet og forstand.

Gjesteinnlegg skrevet av Anne Bergvad, daglig leder i kommunikasjonsbyrået Retorika

Stil

Det første vi bør vurdere i utformingsprosessen er hvilken stil vi skal velge. Stilen merker vi særlig på grad av formalitet. Dette bestemmes av ulike faktorer i omstendighetene som omfatter anledningen vi skriver i.

Først bør vi tenke på hvem vi skriver til. Forsøker vi å appellere til mannen på gata, må vi bruke ord han selv ville brukt, og som han forstår. Ved å bruke høyfrekvente ord vi er vant til å se, gjør vi oss forstått av flere.

Samtidig handler stil om å bruke ord som forventes i situasjonen. Om en lege sier ”han har brukket låret” framfor ”det er en fraktur i femur” til en annen lege, risikerer han å ikke bli tatt seriøst av sin kollega. Den første setningen kan likevel være bedre for legen å bruke overfor en mor som har tatt med sin sønn på legevakten etter et stygt fall.

Den beste stilen for god kommunikasjon er den stilen vi ikke merker. Når vi ikke legger merke til stilen, er den passende til situasjonens mange faktorer. Om vi leser en faglig artikkel som er formulert slik at vi knapt tenker over at vi leser, har forfatteren lykkes med sitt stilvalg.

Vi kan også bruke stil for å skape en synlig litterær effekt. Dette kan vi gjøre ved å endre stilen etter ulike sammenhenger i én og samme tekst: Vi kan skrive høytidelig om oppvisningene i balletten, og rått om treninger, miljøpåvirkning og spiseforstyrrelser. Skriver vi med pyntede ord om et kaldt og vanskelig miljø, kan budskapet bli vanskelig å fange, og samme effekt kan oppstå om vi skriver veldig hverdagslig om noe høytidelig.

Vi må skrive slik at vi skaper en ønsket effekt, enten det er å sjokkere, kommunisere best mulig eller skape stemninger, og det gjør vi best ved å skreddersy stil til situasjon.

Retoriske stilfigurer

Retorikken kan tilby tusenvis av språklige virkemidler som kan brukes for å krydre teksten og skape stilistiske effekter. De kan være billedlige, som metaforer og metonymier, og skape sammenligning; de kan skape motsetninger, for eksempel gjennom bruk av paradoks; de kan være rytmiske, og brukes for å skape behagelig flyt og holde ulike tema kjente, som ved bruk av anafor; eller de kan være talende eller spørrende, som retoriske spørsmål eller eksklamasjoner, for å skape reaksjoner og følelser.

Språket er fullt av slike virkemidler, og mange bruker vi hver dag uten å tenke over at de bidrar til å gjøre språket mer billedlig, flytende eller følelsesskapende.

Hele tiden sammenligner vi, skaper kontraster og likestiller gjennom språket. Derfor lønner det seg å bruke slike effekter også i tekst, for å herme etter det daglige og det vante, men likevel skape effekter vi ikke trodde fantes i daglig tale. Overdrivelser og underdrivelser, for eksempel, kan ha voldsom effekt i tekst, men liten eller ingen effekt i daglig tale.

Gjennom språket tilbyr vi leseren vår versjon av verden.

Finn stilen som formidler budskapet ditt best, skriver Anne Bergvad i Retorika. Foto: www.retorika.no.

Retorikkens krav til godt språk

Retorikken vektlegger at en veltalende taler er en overbevisende taler: Kvalitetskriteriet er graden av suksess.

Likevel stiller retorikken fire krav til et godt språk:

1.
Det skal være korrekt, klart, passende og forseggjort. Det handler om å bruke velvalgte ord, og å bruke disse ordene vel: Et korrekt språk bygger opp vårt ethos, som du kan lese mer om i dette innlegget, og gjør kommunikasjonen effektiv. Ved å skrive korrekt viser vi respekt og velvilje overfor leserne våre, fordi vi kommuniserer vilje til å samarbeide. Om vi ikke leser korrektur, og satser på at leserne forstår teksten på tross av skrivefeil, har ikke vi gjort vår del av samarbeidet om felles forståelse.

2.
Klarhet grunner i mye av de samme prinsippene: Vi må ikke bare formulere oss slik at vi skal bli forstått, men slik at vi ikke kan misforstås, og det gjør vi når vi bruker ord i deres vanlige betydning. Dette bryter litt med den poetiske effekten som oppstår i metaforisk og billedlig bruk, så her er det viktig å balansere mellom kommunikativ og litterær effekt. Et klart språk står dessuten i budskapets tjeneste. Det skal brukes til å fremme budskapet, ikke drukne det.

3.
Det passende, egnede språket handler om å formulere seg etter omstendighetene, slik vi har snakket om, og å formulere seg slik at ordene står i forhold til hverandre.

4.
Til sist, et forseggjort språk handler ikke bare om å utsmykke det med stilfigurer og språklige bilder, men også om å velge ordene med omhu og bevissthet. En kokk setter ikke sammen et måltid av det han har tilgjengelig, selv om det i mange tilfeller er mest nærliggende, han setter det sammen av smaker som passer med sesongen, og som er i harmoni med hverandre.

Elocutio handler altså om å velge ord med skjønn. Som språkbrukere er vi både kollektive og individuelle – vi bruker ord vi tror vil fremme budskapet vårt best, men ordene er farget av våre individuelle erfaringer og tolkninger. Derfor vil to forfattere alltid skrive samme fortelling med svært ulike ord.

En riktig god skribent kan å tilpasse språket sitt godt til enhver situasjon, selv om ”de riktige ordene” aldri vil være de samme for alle. Finn din egen individuelle fortellerform, bruk retorikken og skap et elegant språk!