Ledere og politikere liker gladsaker som får dem og virksomheten til å skinne. Slike bestillinger gjør at kommunikasjonsrådgiverne bruker tiden sin på det som ikke betyr noe.

«Kan vi ikke få på en hyggelig sak for en gangs skyld?». «Kan du ikke få noen til å skrive en fin sak om det vi gjør?». De fleste som jobber med kommunikasjon har kjent på presset for å selge inn gladsaker med ulike vinklinger. Ledere og politikere elsker å skinne i en sak der snorer klippes eller tilskudd deles ut. Jeg kaller det gladsakstyranniet. Men er det gladsaker vi kommunikasjonsrådgivere burde bruke tiden vår på? Min påstand er at det finnes nok av andre ting vi heller bør konsentrere oss om.
Hva er viktigst?
Jeg jobber med kommunikasjon i det offentlige. Min arbeidsgiver har et samfunnsoppdrag, og for å løse det får etaten en sum med skattekroner årlig. Virksomheten har satt seg noen mål, og som byråkrater skal vi levere best mulig tjenester for færrest mulig kroner mens vi jobber mot disse målene. Det betyr at oppdraget ofte er å begrense pengebruken og innbyggernes tilgang til offentlige goder. Det sier seg selv at det da kan det bli krevende å hoste opp gladsakene som ledere og politikere ønsker seg.
I et år med valgkamp ønsker politikerne å dele ut penger til hjertesaker og fremstå som gode hjelpere i mediene. Mange kommunikasjonsrådgivere settes i arbeid med å identifisere saker og selge dem inn til pressen. Er det da fare for at vi mister de viktige tingene av syne?
Skal du bruke tid på å få på en lettglemt sak i media, eller heller hjelpe en fagavdeling med å skrive om et brev, slik at de som mottar det skjønner innholdet? Skal du hjelpe damene på sentralbordet å sørge for at ofte stilte spørsmål blir besvart på nett, eller skrive en pressemelding om noe en håndfull mennesker er interessert i?
Levér på målene
En pliktoppfyllende kommunikasjonsbyråkrat må gjøre det vi mener er best for brukerne, innenfor rammebetingelsene vi har – og i tråd med målene som er satt for virksomheten. Gladsakene har sjelden varig effekt. Å bistå virksomhetene med å møte reelle behov har større innvirkning på folks liv.
Ofte blir vi upopulære av å gjennomføre oppdragene vi får fra eierne våre. Det skyldes at vi forvalter en hel rekke regler og ikke kan strø om oss med penger. Sånn er det for alle offentlige virksomheter som legger begrensninger på folks liv, som gjør vedtak som ikke er i tråd med enkeltpersoners forventninger og meninger om hva de er berettiget til eller har krav på. Det hadde sikkert vært bra for produksjonen av gladsaker at alle som ønsket det fikk bostøtte og TT-kort, men det hadde neppe vært forsvarlig bruk av skattepengene.
De viktige oppgavene
Det viktigste er alltid at vi løser de oppgavene vi er satt til. Å styre etter jakten på gladsaker kan bære galt av sted. Jaget etter denne typen oppslag kan komme i veien for det vi virkelig skal gjøre, nemlig å løse samfunnsoppdraget vårt.
Fremfor å tenke på popularitet gjennom gladsaker, mener jeg vi bør måle kundetilfredshet på ulike områder som er viktige for oss: Er beboerne på sykehjem fornøyd? Hvordan er ventetiden på telefon? Hvor lang tid tar det å få en klagesak behandlet? Hvor lang tid bruker vi på å behandle en lånesøknad? Hva er effekten av nye selvbetjeningsløsninger på nettet? Dette er informasjon vi kan bruke for å bli flinkere til å levere brukerorienterte tjenester.
Godt omdømme og fornøyde brukere skapes ikke gjennom tilfeldige presseoppslag, men når målgruppene våre føler at vi tar dem på alvor med aktivitetene vi prioriterer. Derfor bør vi jakte på de gode sakene, ikke gladsakene.