Her er ditt nyttigste nyttårsforsett

Språklig jåleri invaderer landets politiske, kulturelle og økonomiske arenaer. Mange har åpenbart frykt for å fremstå  som banal. La oss heller starte 2018 med å kalle en spade for en spade. Ta det rolig. Angsten er ubegrunnet.

Språklig pynting brer om seg i rekordfart. La oss ta for oss et par av områdene hvor sykdommen herjer som verst. Kanskje du attpåtil er smittet selv eller har kollegaer som er smittet. I så fall er det mitt håp at dette innlegget skal gi deg mot til å kaste den pompøse innpakningen. Gevinsten er økt troverdighet.

Henvender du deg til Ola og Kari Nordmann, har du alt å vinne på å legge fagspråket på hylla. Ideen til dette innlegget kom da jeg i fjor høst besøkte en fotoutstilling på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Her slo det meg hvordan kunstbransjen henvender seg til publikum på et språk som snarere skaper avstand enn å invitere den besøkende inn.

Helt konkret var det en utstilling med den amerikanske fotografen Catherine Opie.  En av tekstene på en bildevegg fikk meg til å stoppe opp. Bildene viste portretter av mennesker som ikke er helt A4 fotografert i et studio. Bakgrunnen var ensfarget. Og den forklarende teksten lød: «I denne serien skjer det skifte mot en presentasjon av motiver som orienterer seg i forhold til kjønn og identitet i hverdagen. Opie benytter en formal komposisjon, og de ulike fargede bakgrunnene i fotografiene er lyse og monokrome.”.

Hvem skriver du for?

Hvorfor ikke si det som det er? Portrettene viser mangfoldet av kjønn- og identitetsopplevelse, og personene poserer på en ensfarget bakgrunn. Verre var det ikke. Arrangøren hadde noe på hjertet, men det var formidlet i et fra én-forståsegpåer-til- en-annen-forståsegpåer-språk. Er det frykten for å virke banal som ligger bak? Kunst må kunne omtales slik at vanlige dødelige kan forstå, som Aftenposten skriver.

En annen bransje med høy fjong-faktor er meglerbransjen. Jeg tenker med andre ord på alle de boligannonsene som benytter seg av et språk som nærmest har utviklet seg til en egen sjanger. En vanlig garderobe, et vindu eller en trappeoppgang blir opphøyet i en flora av språklige svulstigheter i håp om å gjøre salgsobjektene mer attraktive.

Boligannonser blir lyriske

I sin bok «Meglers marked, Diktsamling fra en boligjakt», som jeg har omtalt i et tidligere innlegg, har boligkjøperen Eirik Willyson samlet en rekke formuleringer fra finn.no og presentert dem som små dikt, med og uten bilder. På den måten avslører han den språklige svulstigheten mange meglere sverger til. Spørsmålet er om vi løftes eller om det blir platt og til sjuende og sist minsker troverdigheten i stedet for å styrke den:

«To skyvedører i glass kan åpnes eller lukkes etter eget forgodtbefinnende». Eller ta denne trappeopplevelsen: «Her kan du låse deg inn i oppgangen og dra hånden langs gelenderet mens du løper trappene på vei opp til din nye leilighet». Eller ta dette – bokstavelig talt – svevende eksemplet: «Å se værforandringer på lang avstand kan være fasinerende. Og Nyttårsaften. Følelsen av å sveve over byen er påtakende».

I tillegg er boligannonsene pepret med substantiveringer og passiv og det upersonlige pronomenet ”man”, trekk de har til felles med byråkratspråket, som jeg heller sparer til en annen gang.

Hva skal mossinger med metro?

Det er ikke bare det nye navnet til Høgskolen i Oslo og Akershus som skaper strid, men også skrivemåten, som bryter med norske skriveregler. Foto: skjermdump fra På Høyden, uavhengig avis for UiB.

La oss heller avslutte med en annen type jåleri: Engelske uttrykk der vi på norsk har helt greie ord som beskriver hva saken handler om. Det siste er kanskje eksemplet med Oslos nye universitet, som skal hele OsloMet, mot nåværende Høgskolen i Oslo og Akershus. Senter for bygdeforskning ble nylig til Ruralis, visstnokfor å finne et mer «dekkende» navn.

I mange år har vi snakket om intercitytriangelet på Østlandet. En ting er de ulike og forvirrende skrivemåtene vi her står overfor, noe annet er selve intercitybegrepet, som er hentet fra et Europa hvor millionbyene ligget tett. Oslos befolkning teller ikke flere enn et par bydeler i Berlin. Da blir det nærmest komisk når busslinjer i Moss har fått navn som ”Metro 1” og ”Metro 2” med tanke på at den tidligere østfoldhovedstaden knapt har flere innbyggere enn en italiensk landsby. Som en del av intercityhysteriet skal det bygges dobbeltspor mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Som sarping håper jeg virkelig ikke østfoldingene nå faller for fristelsen til å kalle det City Rail eller noe annet fjongt.

Eller for å låne fra reklamespråket: Det enkle er ofte det beste.

Godt nytt språkår!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *