Alarm, alarm – enda flere kommunikasjonsrådgivere!

Medier24 slår alarm om en eksplosiv økning i kommunikasjonsfolk i Oslo kommune. VG slår alarm om at rektorer i Oslo får et dagskurs i medietrening. Lederen i Norsk Journalistlag mener det er et sykdomstegn om man må trene på å snakke med journalister. En etikkrådgiver mener mange kommunikasjonsrådgivere er et tegn på en ukultur hvor hensikten er å skjerme seg fra vanskelige spørsmål. Hva skjer?

Dette betyr at vi kommunikasjonsrådgivere ikke har klart å forklare hva vi faktisk bruker tiden og ressursene på. Vi må ta selvkritikk. Her er et første forsøk på å forklare:

I virkeligheten jobber ikke de 152 kommunikasjonsrådgivere i Oslo kommune – som ifølge kommunen selv er 133 – på byrådslederens kontor med å gjøre livet surt for pressen. De er fordelt på mange titalls kommunale etater og foretak som jobber med alt fra utdanning, miljø og renovasjon, til kultur og omsorg, samtidig dekker de 15 bydeler. De jobber med nettsider og informasjon til innbyggere, med å forenkle språket i saksdokumenter og veldig mye annet. Er to eller tre kommunikasjonsrådgivere i Brann- og redningsetaten alt for mange til å sikre god informasjon til innbyggerne? Nei. Det er en nødvendighet.

Kommunikasjon handler om å gjøre noe vanskelig enklere å forstå

Jeg har jobbet med kommunikasjon i 20 år. Jeg har hatt ulike roller som kommunikatør i fire statlige virksomheter og har også vært konsulent for mange statlige virksomheter og kommuner. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen. På mine arbeidssteder har vi brukt 10 til 20 prosent av kommunikasjonsressursene på medierelaterte oppgaver. Tallet er trolig langt høyere i et departement, som er et politisk sekretariat, men det er unntaket. Den gjennomsnittlige kommunikatør jobber med helt andre ting enn pressesaker.

Min erfaring er at dialogen med journalister i nesten alle tilfeller har vært konstruktiv, gjensidig respektfull og effektiv. Jeg vet at vi som kommunikasjonsrådgivere har bidratt til å skaffe riktig person raskt, stille krav til åpenhet og hjelpe våre ledere og fagpersoner å svare på en god og skikkelig måte. Vi øver på å forklare hva som er saken og å svare faglig riktig på vanskelige spørsmål.

Kommunikatører i det offentlige har mange ulike oppgaver. Én av disse er mediekontakt, men de skal også sørge for gode og brukervennlige nettjenester, brev som mottakeren forstår, og løsninger som lar innbyggerne hjelpe seg selv – dette sparer det offentlige for store kostnader. Foto: kommunikasjonsrådgiver Harald Nyquist, Difi

Er det et sykdomstegn om vi må trene på mediekontakt?

Lederen i Norsk Journalistlag, Hege Iren Frantzen, mener det er et sykdomstegn hvis man tror at man må trene seg selv for å snakke med journalister. Vel, da er jeg syk. Alvorlig. Jeg tror vi må trene på det meste for å bli flinke og komfortable i ulike roller. Som kommunikasjonsrådgiver har jeg sett medarbeidere grue seg, ha det vondt fordi de ikke har klart å uttrykke seg riktig, gjort seg bort eller fordi de føler at de har blitt mistolket. Det kan være knalltøft å se seg selv på trykk eller på tv. Det verste tilfellet jeg har opplevd var en kollega som nesten gikk under på grunn av en tøff mediesak med alvorlige påstander som til slutt, ett år senere, viste seg å ikke holde vann. Til og med vi som er godt trente kan kjenne at det er tøft og utfordrende å stå i stormen.

Trenger ikke sjefer kurs og trening?

Også VG slår stort opp at rektorer i Oslo-skolen får et ettdagskurs i medietrening. Kurset koster 3-4 000 kroner per person. Det er en helt vanlig pris for et dagskurs. Og det skulle bare mangle at en toppleder får nødvendig trening til å bli flink og trygg i rollen som pressetalsperson.

Jeg går ikke på jobben for å lure journalister

Gunnar Bodahl-Johansen, etikkrådgiver og tidligere fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk, sier følgende til Medier24:

– Jeg er ikke overrasket over det tallet dere presenterer nå, for det har utviklet seg en ukultur her. Jeg lurer på om de tror selv på det de sier – at det blir bedre informasjon. Jeg tviler på at det er det som er hensikten, for jeg tror hensikten er å skjerme seg selv fra journalister og vanskelige spørsmål.

Min kommentar: Dette er svært sterke påstander som jeg ikke kan se noen faglig dekning for. Jeg har lært at det er ufint å tillegge andre motiver. Sitatet over opplever jeg som respektløst overfor en stor gruppe kommunikatører, meg selv inkludert, som går på jobben for å gjøre offentlig sektor bedre og mer brukervennlig. Ikke for å lure meg unna vanskelige spørsmål eller å lure plagsomme journalister.

Snakk mindre om kakepynten og mer om kaka

Slik jeg ser det, er premisset for hele saken at kommunikasjonsrådgivere først og fremst jobber for å lage et glansbilde av virksomheten. Kall det kakepynten. Hovedjobben vår er å derimot å lage hele kaka: å bruke kommunikasjonsfagets mange verktøy slik at virksomheten lykkes bedre. Vi har mange resultater å vise til: mange offentlige nettjenester er utrolig gode og brukervennlige – og sparer det offentlige for store kostnader når vi kan selvbetjene oss. Mange av oss mottar nå brev fra det offentlige som vi forstår. Klart lovspråk bidrar til å forenkle lover og regler. Noen enkle eksempler er Forsvarsdepartementet som gjorde fire lover om til en, Statens vegvesen som sparte penger, tid og ergrelse på å forenkle varsel om EU-kontroll eller Sarpsborg og Fredrikstad som forenklet tildelingen av barnehageplass slik at innbyggerne i langt mindre grad enn før måtte ta kontakt for å forstå. Et siste eksempel er spk.no, som forenklet og skrev om alt innhold på nettsidene slik at selvbetjeningsgraden økte vesentlig – til glede for både Statens pensjonskasse og medlemmene.

Det er ikke negativt å være flink

Jeg er overbevist om at kommunikasjonsrådgiverne er nødvendige for å skape en mer brukervennlig offentlig sektor. Jeg er også overbevist om at de fleste journalister opplever de fleste kommunikasjonsrådgivere som hjelpsomme, flinke og etterrettelige. Jeg opplever også journalister som dyktige og profesjonelle. Vi må ha respekt for hverandres jobber.

Neste gang du irriterer deg over et vanskelig brev, når du ikke finner det du leter etter på et nettsted eller skjemaet du skal fylle ut er komplett uforståelig, rop på kommunikasjonsrådgiveren.

Onar Aanestad

Om Onar Aanestad

Onar Aanestad er kommunikasjonsdirektør i Difi. Han brenner for strategisk kommunikasjon, klarspråk og rapportering. Han har bakgrunn som konsulent, leder og kommunikasjonsrådgiver for ulike virksomheter. Han har også vært stedlig representant for Handikapforbundet i Midtøsten. Onar er en erfaren kurs- og foredragsholder og holder blant annet kurset "Årsrapporten — mer enn en pliktøvelse" for Kommunikasjonsforeningen.

11 kommentarer om “Alarm, alarm – enda flere kommunikasjonsrådgivere!

    1. Takk for det, Christine. Tror vi må bli flinkere til å vise hva vi bidrar med og skaper av verdi for samfunnet og innbyggerne fremover. Vi må ta ansvar for å fortelle vår egen historie.

  1. Etter å ha skummet forskningslitteraturen om media utgitt siste fem år, samt saumfart pensumbøker i etikk innen journalistikken siste ukene måtte denne saken deles ! Skepsisen journalister dyrker som et «oss og de andre» har dessverre også sammenheng med hvordan vi blir fremstilt i teorien. Jeg er skuffa over at så lite har utvikla seg i utdanningssystemet siste 25 åra. Trodde vi var kommet så mye lengre? Kommunikasjon er et sammensatt og mangfoldig fag. Jada, det fins spindoctors, P.R.- rådgivere og mediatrenere. Men mitt inntrykk er at disse rollene ikles nettopp journalistene selv. «De som ikke lenger er objektive, har forlatt journalistikken og er over på «andre banehalvdel». Det har seg slik at spesielt på byråsiden ser jeg mange navn jeg kjenner som ekskollegaer av journalistene, dvs. journalister som øvrige journalister kjenner fra en eller annen redaksjon. De er ikke kommunikatører jeg kjenner fra fagutdanninga mi. Skeivkobling / kortslutning er ikke bra. Kan noen be om at pensum skrives om i journalistikk? Kan noen forske litt på denne skepsisen? Lektorer og professorer i faget bør ta en virkelighetssjekk …

    1. Jeg har fått flere kommentarer i samme retning de siste dagene, Eli Anne. Jeg kjenner ikke pensum i journalistutdanningen, så jeg kan ikke uttale meg om det. Kommunikasjonsrådgivere og journalister har ulike roller og oppgaver, men jeg opplever skillet som kunstig konfliktfylt. En god dose nysgjerrighet for andre fag er ofte god medisin, både for oss og sikkert også for journalister. Det er visst utenfor komfortsonen magien skjer, sier de lærde :).

  2. Interessante og nyttige refleksjonar. Med lang fartstid både som journalist og kommunikasjonsrådgivar er eg overbevist om at konflikten er kunstig og i stor grad konstruert. Journalistar og kommunikasjonsfolk har i stor gjensidig nytte av kvarandre. Og ja, også journalistar er tent med at dei som blir intervjua har ei viss trening i å handtere media – ikkje for å halde ting skjult, men for å gi opplysande og gode svar. I mine medietreningskurs har eg alltid oppmoda kursdeltakarane om å svare ærleg på alle spørsmål, men det skadar ikkje at dei er trent på å stå framfor eit TV-kamera… Hovudutfordringa er at det blir drive alt for mykje dårleg journalistikk, blant anna som følgje av nedbemanningar i redaksjonane. Der trur eg begge partar er einige….

    1. Takk for det. Eg trur og konflikten er kunstig. Me er nok ganske samde om spelereglane. Medisinen er nok å få meir innsyn i kva me kommunikasjonsrådgjevarar held på med og korleis me arbeider. Det trur eg vil avmystifisera det meste. Og heilt einig: ei sterk presse vil me alle ham, medan trening som regel gjer oss betre på det meste.

  3. Helt enig Onar, bra innlegg. Det er jo samtidig paradoksalt at flere og flere journalister går over til kommunikasjonsbransjen. Hvordan preger dette bransjen? Har de den kompetansen som skal til for å jobbe strategisk og brukerrettet med kommunikasjon?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *