Oppdrag: Åpenhet

De siste tiårene har antallet kommunikasjonsrådgivere i offentlig sektor økt kraftig. Enkelte påstår at de mange kommunikasjonsrådgiverne er et demokratisk problem, og et hinder for den gode journalistikken. En slik påstand vitner om manglende forståelse for hva både journalistenes og kommunikatørenes rolle innebærer.

Gjesteinnlegg skrevet av Siri Wolland, Karen Thommesen og Turid Årsheim. Skribentene har skrevet boken Vær synlig – kommunikasjonsarbeid i offentlig sektor som nå gis ut på Gyldendal Akademisk. De har sitt daglige virke hos Riksantikvaren.

Temaet ble igjen aktualisert da utredningen «Det norske mediemangfoldet» ble presentert i mars. I påfølgende debatter har vår yrkesgruppe blitt nevnt, gjerne i samme åndedrag som man bekymrer seg for levedyktigheten til den fjerde statsmakt. Vi vil påstå at kommunikasjonsrådgivere i offentlig sektor snarere er en forutsetning for en bred og opplyst debatt. Om noe, så er det mangelen på journalister med tid til å gjøre grundig research som utgjør et demokratisk problem. Det er på tide å knuse noen myter om kommunikasjonsrådgivere.

De aller fleste kommunikatører jobber for transparens og innsyn, og er på parti med offentligheten. Vi har også en viktig rolle som rådgivere internt i våre virksomheter. Gode kommunikasjonsrådgivere stiller kritiske spørsmål internt før avgjørelsene tas. For de fleste kommunikasjonsrådgivere er deres primære oppgave opplysning. Informasjon fra egen organisasjon skal ut i et klart og tydelig språk, slik at flest mulig enkelt kan fylle ut rett skjema eller få råd om alt fra barnehage til økonomiske og helserelaterte spørsmål. Der man før besøkte et offentlig kontor for å få veiledning, er det forventet at det offentlige i dag kommuniserer effektivt, med klart språk på nettsider og andre digitale tjenester.

Er de mange kommunikasjonsrådgiverne et demokratisk problem som skaper hinder for den gode journalistikken? Illustrasjonsfoto: iStock.

Vårt oppdrag står i Grunnloven: Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Det innebærer at vi skal arbeide for at innbyggerne skal få korrekt og klar informasjon om rettigheter og plikter, ha tilgang til informasjon om statens virksomhet, og inviteres til å delta i utformingen av politikk, ordninger og tjenester. Derfor jobber vi også med å fortelle de gode historiene fra våre egne virksomheter. Vi bidrar gjerne inn i debatter om viktige samfunnsforhold og deler erfaringer fra forskning og forvaltning.

Når vi så snakker med pressen, opplever vi at journalistene ofte har for dårlig tid til å gjøre grundig research og drive gravejournalistikk. Offentlig sektor trenger journalister som stiller de gode spørsmålene, som ser oss i kortene og bidrar til å gjøre oss bedre. Men journalistene trenger også oss. Tåkelegging og kommunikasjon med skjult agenda har alltid forekommet, uavhengig av antallet kommunikasjonsrådgivere. Vi hindrer ikke pressen i å få innsyn i saker eller få snakke med topplederen i vår virksomhet. Snarere tvert imot, vi bidrar gjerne med bakgrunnsinformasjon og finner rett person å snakke med. I mange tilfeller er det fagfolk som kjenner en sak best. Vi vil påstå at vår kunnskap og våre vurderinger og bidrar til bedre og mer opplyste redaksjonelle saker.

Vi har nylig skrevet en bok, Vær synlig – kommunikasjonsarbeid i offentlig sektor, hvor vi fremhever at statens kommunikasjonspolitikk nettopp skal sørge for en åpen og opplyst debatt om viktige tema. De viktigste arbeidsoppgavene til kommunikatører i offentlig sektor er å gjøre fakta og informasjon tilgjengelig for alle målgrupper, journalister inkludert.

Knut Olav Åmås ledet mediemangfoldsutvalget. Åmås skriver i en kronikk i Aftenposten at det ikke finnes sterke nok forretningsmodeller som kan sikre oss at journalistikken i det lange løp kan fylle sin nødvendige rolle godt nok. Åmås skriver videre at det «oppstår blindsoner og store hull i den kritiske og undersøkende journalistikken om næringsliv, politikk og institusjoner». Så peker han på at antallet kommunikasjonsrådgivere øker, både i privat og offentlig sektor. Mener Åmås at det er en del av problemet? I så fall må vi spørre: Hindrer disse kommunikasjonsrådgiverne journalistenes samfunnsoppdrag, eller bistår de vel så ofte med å gjøre fakta tilgjengelig for travle journalister som halser mot deadline?

Forfatter Steinar Larsen viser til Klassekampens opplagsøkning og spurte nylig i Aftenposten om ikke mediebransjens såkalte krise delvis er selvforskyldt når mediehusene ikke pløyer sine overskudd tilbake til avisene og utviklingen av dem. Årsakene til at mediene sliter og at antallet journalister i ledende aviser går tilbake, er nok mange og sammensatte. Men et økende antall kommunikasjonsrådgivere er ikke blant dem.

Det stadig større antallet kommunikasjonsrådgivere ønsker det samme som alle andre, en presse og en offentlighet med plass til gode diskusjoner med mange perspektiver. Og i disse «fake news»-tider må vi jobbe sammen for en best mulig opplyst offentlighet. Det vil alle tjene på.

(En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 18. april 2017.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *