Mediebransjen: hvem er rigget for endring?

Skrevet av Frank Langva

Det renner kroner ut av kassene hos dagens mediehus. De er i full omstilling fra fysisk til digital distribusjon. Samtidig letes det etter en bærekraftig forretningsmodell som kan kompensere for tapt annonsesalg på papir. Hvilken disruptiv modell vil være enkel nok å ta i bruk for at mediebransjen skal tjene penger?

Det er mange år siden vi første gang hørte om rene nettaviser som planla å bli betalingsaviser. Vi fnøs av det da. Hvem vil vel betale for nyheter som var gratis alle andre steder? Dette var i tiden da nettavisen fortsatt var et supplement til papiravisen. I praksis hadde nettavisene bare satt strøm på papir, og formidlet det samme, bare på nett og med dårligere layout. Nettavisen var bonusen og papiravisen produktet.

Dette er i ferd med å snu, og papiravisen er nå bonusproduktet. Selv om det varierer fra aktør til aktør hvor bratt pilene peker, går nyhetskonsumet uomtvistelig mot skjerm. Mediehusenes produkt er ikke lenger avis, men nyheter, på samme måte som musikkbransjens produkt ikke lenger er CD-plater, men innspilt musikk.

Analog tilnærming til digitale tjenester

Betalingsmurene har blitt det nærliggende svaret, eller forsøk på sådan. For å lese nyheter må vi oftere betale. Ikke for alt, men stadig for mer og mer. Og her kommer problemet inn – abonnementsordningene har ikke endret seg. Modellene er fortsatt basert på en analog tilnærming.

I dagens flyktige distribusjon er en ikke lenger trofast mot ett medium, eller én aktør. Der man før fikk avisa i postkassa hver morgen, og leste den uansett, er det nå andre mønstre som gjelder. Nyhetssaker blir servert gjennom sosiale medier, og det er saken som er interessant, ikke avisa. Lojaliteten til den fysiske distribusjonsmodellen smuldrer bort når produktet er digitalt.

Vi er ikke lenger opptatt av hvilken kanal programmet går på. Om Brille sendes på NRK eller TVNorge er ikke så viktig, vi følger programmet, ikke kanalen Det er det samme med musikk. Før var vi mer opptatt av albumet og artisten. Nå jakter vi etter låta. Strømmetjenestene gir oss de låtene vi vil ha, og de tradisjonelle albumene er på vei bort.

Dette gjelder også nyheter. Vi leser saker som er interessante for oss, uten å bry oss nevneverdig om hvilken avis de står i. Delingskulturen er motoren for vårt konsum, og vi deler enkeltsaker, ikke avsendere.

Lær av strømmetjenestene

Betalingsmurenes manglende fleksibilitet er imidlertid mer til hinder enn gavn. Om jeg er interessert i å lese en artikkel kjøper jeg ikke abonnementet. Hvorfor? Fordi vi konsumerer på tvers av mediehus og aviser. Vi er på jakt etter saken, ikke avisen. Og da er jeg ikke interessert i å betale for hele avisen. Det er rett og slett for mange aviser man må abonnere på, og det er med respekt å melde svært få av oss interessert i. Vi er betalingsvillige for godt innhold på nett, men ikke til alle aktørene som sloss om abonnementskroner etter gammel modell.

Er det rett og slett for mange aviser i Norge? Eller er det bare for mange som tar betalt hver for seg? Hva om vi skjeler litt til de overnevnte bransjene, som ligger foran i livssyklusen mot digitalisering og som har funnet en betalingsvillig kjøpergruppe.

Innenfor musikk er det strømmetjenester som gjelder. Du betaler en fast sum, og får tilgang til praktisk talt all musikk mennesket har skapt. I hvert fall oppleves det sånn for de fleste av oss.  Hvorfor kan jeg ikke logge inn ett – 1 – sted, og få servert nyheter på samme måte?

Disruptive kupper mediemarkedet

Nå kan jeg logge inn på Spotify eller Tidal, og selv velge låter og artister uten å tenke på hvilket plateselskap de kommer fra. Tenk om jeg også kunne angi preferanser på nyhetssaker, geografi, lengde og få nyhetene presentert på samme måte? Tenk om jeg på et one stop shop kunne få nyheter skreddersydd for meg. Da skulle jeg gjerne betalt mer enn jeg betaler i dag!

Foreløpig genererer det nok for lite penger. Man har ikke en god forretningsmodell som fordeler inntektene på en god nok måte til å tilfredsstille alle aktører. Men hva er best – litt penger, eller ingen penger?

VIO_Screenshot
Er norske VIO representant for den nye digitale distribusjonsmodellen? Skjermbilde hentet fra VIOs nettsider.

Vi ser allerede at norske aktører er i gang med liknende tjenester. VIO er i gang med felles inngang for magasiner. Vi ser iTromsø som personaliserer sin mobile nyhetsforside. Vi ser nye måter å tenke distribusjon og segmentering på for å gjøre mediekonsum enklere og rimeligere for forbrukeren. Med andre ord – disruptive innovasjoner som kan ta innersvingen på de som ikke henger seg på allerede nå. For den tradisjonelle forretningsmodellen er utgått på dato.

Musikkbransjen var de første som ble tvunget til å endre sin oppfatning av distribusjon og produkt. Pengestrømmen stoppet opp fordi slik en alltid hadde drevet forretningen ble for tungvint for forbrukeren. Filmbransjen hang enda mer etter, men er nå i ferd med å finne sine forretningsmodeller for nye bruksmønstre.

Når skal mediebransjen, både i Norge og internasjonalt, tilby sine løsninger som både holder de flytende økonomisk og er enkle nok til at markedet tar de i bruk? Det er ikke alltid den sterkeste som overlever, ei heller den mest intelligente. Det er den som er best rigget for endring som overlever. Hvilken endring skal til for å livnære mediebransjen, og hvem er står for den smarteste endringen?

En kommentar om “Mediebransjen: hvem er rigget for endring?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *