Krisekommunikasjon – bare krisen er nær nok?

Flyktninger strømmer til Europa, kontinentet er som en magnet for flyktninger fra Afrika og Midtøsten. Avisene dekker utviklingen dag for dag, og vi lar oss påvirke til å engasjere oss i sosiale medier. Hvorfor øker oppmerksomheten i takt med at flyktningenes nærmer seg vår egen dørstokk?

Innlegget er skrevet av Frank Langva

I skrivende stund arrangeres Oslo Innovation Week, hvor Techfugees Hackaton er en av disse aksjonene der ressurspersoner prøver å utgjøre en forskjell. Hvilke initiativ tar vi i kommunikasjonsbransen?

Vi så det kanskje best tidlig i januar i år. Terrorgruppen Boko Haram herjet i Nigeria og Tsjad. Hundrevis, noen ganger tusenvis, av mennesker ble drept i rene massakrer. Her hjemme resulterte det etter hvert i énspaltere som knapt fikk oss til å heve på øyenbrynene. Helt til hendelsen i Paris 7. januar.

Væpnede menn tar seg inn i redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris, åpner ild. 11 mennesker blir drept i lokalene, og deretter en politimann på gaten utenfor. Europeiske aviser går i trykken med sorte forsider, og vesten over får vi sorte forsidebilder på Facebook, i sympati med ofrene i Paris.

Burde ikke kommunikasjon være en mer kritisk disiplin, som ikke bare handler om å passe på eget velbefinnende? Burde ikke vi som kommunikatører ha antenner også for det som ikke treffer oss midt i velbehaget her hjemme? Eller har vi blitt så blaserte og selvopptatte mottakere at det ikke finnes rom for å bruke tid og ressurser på dette?

Enorme kontraster

Før noen aktivt misforstår – jeg skal ikke nå bagatellisere hendelsen i Paris, tvert i mot, det var både ondsinnet terror og et angrep på pressefriheten. Det som imidlertid slo meg var den enorme kontrasten mellom oppmerksomheten saken fikk i hjemlige medier, og det at vi knapt lot oss affektere av blodbadet som samtidig drepte tusener på nabokontinentet lenger sør.

I sommer, i det vi i Nord-Europa la kursen for greske øyer for sol og varme, inneholdt avisene daglige reportasjer om desperate flyktninger som strandet på de samme øyene med farkoster som knapt holdt passasjerene flytende. Noen gjorde heller ikke det, og det ubehagelige synet av skrekkslagne flyktninger, kombinert med døde mennesker som fløt i land, skapte naturlig nok store reaksjoner. Og med det stor mediedekning.

Foto: Tommaso Della Longa / IFRC
Flyktninger strømmer til Europa. Hvordan påvirker det vår kommunikasjon? Foto: Tommaso Della Longa / IFRC

Nå er rapportene fra de samme øyene omtrent borte. Er det fordi mennesker har sluttet å bruke Middelhavet som fluktrute fra borgerkrig og terror? Eller er det fordi vi ikke lenger er tilstede og får ubehagelighetene ufrivillig servert rett i fanget?

Vi dekker fortsatt flyktningekrisen, men vi har skiftet fokus. Fra å skildre hvordan nordmenn eksponeres for flyktninger på greske øyer, skildres nå flyktningenes reise gjennom Europa opp mot våre grenser.

Hva kommuniserer vi?

Det positive ved at det kommuniseres rundt flyktningekrisener at vi tar grep. Politiske aktører tar beredskap for å ta imot trengende, grasrota mobiliserer og frivilligheten for å gjøre noe godt våkner til liv. Med på lasset kommer alltid nettrollene, men situasjonen rundt oss nå påvirker oss så sterkt at de ikke finner fotfeste utenom sine egne.

Likevel – jeg kan ikke fri meg fra å tenke at kriser ikke er verdt å bry seg om før krisen er nær nok. Det finnes mange former for kommunikasjon, og det er forskjell på hvordan markedsføring av en vare gjøres sammenlignet med pressearbeid. Men burde ikke det å forholde seg til verdenssituasjonen være en del av hvordan vi kommuniserer? Burde vi ikke ta større ansvar for åpenbare tragedier når vi med kommunikasjon forsøker å definere dagsorden? Har ikke mange av oss som driver med kommunikasjon en spotlight som lyser lenger enn i vår egen hage?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *