Portvoktere eller døråpnere?

Hva betyr det når kommunikasjonsfolk forplikter seg til aldri å tilbakeholde informasjon som ikke er taushetsbelagt?

Skrevet av Ketil Raknes, Høyskolelektor ved Markedshøyskolen. Ketil skal i samtale med Anine Kierulf og Mariken Holter snakke om åpenhet og kommunikatørens rolle på årets Høstseminar.

Høstseminaret har i år valgt å sette fokus på hvorvidt profesjonelle kommunikasjonsfolk bidrar til eller forhindrer mer åpenhet og gjennomsiktig maktutøvelse i Norge. Er man blitt maktens klakører som hindrer åpenhet og innsyn eller er man portåpnerne som åpner opp samfunnsdebatten og gir tilgang til de lukkede rom?

I PR-faget er man sjelden interessert i hva du mener om deg selv, man er mer interessert i hva viktige interessenter mener om deg. Hvis man spør folk flest er ikke bildet veldig oppløftende. Ifølge innbyggerundersøkelsen mente 44 prosent av befolkningen at ”det offentlige er åpent for innbyggernes innsyn i saker”. Spør man journalistene ser det enda dårligere ut. Ifølge rapporten ”Proffere PR presser pressen” som ble publisert av Redaktørforeningen i 2014 er en av hovedkonklusjonene at økningen i antallet informasjonsfolk i offentlig sektor verken øker eller bedrer informasjonen redaksjonene ønsker tilgang til. Den nylig avgåtte redaktøren i Bergens Tidende, Gard Steiro, uttalte ”vi ser at tilgjengeligheten er blitt dårligere for oss. Ikke mye dårligere, men den er blitt dårligere. Og de er blitt mye proffere i den forstand at de oppsøker oss mer, og er blitt mer kontante i kritikken av oss. De lager mer støy når de er misfornøyde. Det er min opplevelse.” I etterkant av SKUP-konferansen i 2015 skrev lederen av Pressens Offentlighetsutvalg, Siri Gedde Dahl, en kronikk i Aftenposten der hun pekte på at ”nærmere 40 av 63 innsendte rapporter til årets SKUP-konferanse, arrangert av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, beskriver til dels betydelige problemer med tilgang til offentlige dokumenter og til kilder på departements- og regjeringsnivå.”

ketil raknes
Ketil Raknes er Høyskolelektor ved Markedshøyskolen. Han skal i samtale med Anine Kierulf og Mariken Holter snakke om åpenhet og kommunikatørens rolle på årets Høstseminar.

Så kan man jo innvende at det ville være merkelig dersom journalistene på noe tidspunkt var fornøyd med både kilde og informasjonstilgangen i offentlig sektor. Et viktige bakteppe for denne utviklingen er at journalistene generelt føler seg på defensiven overfor den stadig voksende mengden av profesjonelle kommunikasjonsfolk. De 10 siste årene har antallet medlemmer i Norsk Kommunikasjonsforening økt med 36 prosent, mens antallet medlemmer i Norske Journalistlag har økt med 3 prosent. Det er fortsatt dobbelt så mange journalister som kommunikasjonsfolk i Norge, men kommunikasjonsfolkene haler innpå. Samtidig bør det være urovekkende for profesjonelle informatører at journalistene mener utviklingen er på vei i helt feil retning og at tilgangen blir dårligere og dårligere.

Et viktig poeng denne diskusjonen ofte overser er at offentlige kommunikatører i de fleste tilfeller er underlagt en politisk ledelse som gir sterke føringer på hvordan offentlighetsloven skal praktiseres. Da jeg selv var statssekretær i Miljøverndepartementet gikk alle henvendelser om innsyn i saker via min pult for godkjenning. Det var neppe informasjonsavdelingen i Oslo kommune som insisterte på at de hemmeligholdte rapportene om avvik i eldreomsorgen i Oslo ikke skulle publiseres før etter valget. Det var også Oslos politikere som gikk i spissen for å anmelde Rødts leder Bjørnar Moxnes for å lekke taushetsbelagte opplysninger til mediene. De samme politikerne som tapte rettssaken så det sang, nekter i ettertid å stille opp i mediene for å forklare sin fremferd.

Dermed speiler konferansens tema et sentralt etisk problem hos profesjonelle kommunikasjonsfolk. I Kommunikasjonsforeningens etiske prinsipper kan man lese at kommunikatører forplikter seg til ”aldri å holde tilbake informasjon som ikke er taushetsbelagt.”. Men hva skal man som profesjonell kommunikatør gjøre når en får beskjed av sine ledere om å gjøre nettopp det? Hvis man skal tolke de etiske retningslinjene strengt burde man jo protestere høylydt hver gang man er vitne til at noen trenerer eller vanskeliggjør offentlig innsyn eller begrenser ansattes ytringsfrihet. Hvis kommunikasjonsfaget skal bli tatt på alvor som en profesjon, må en ta slike problemer på langt større alvor enn en gjør i dag. Høstkonferansen kan være en god start på det.

2 kommentarer om “Portvoktere eller døråpnere?

  1. Takk for et interessant innlegg!

    Du skriver at «… offentlige kommunikatører i de fleste tilfeller er underlagt en politisk ledelse som gir sterke føringer på hvordan offentlighetsloven skal praktiseres.» Det er vel strengt tatt ikke riktig. De fleste offentlige kommunikatører jobber ikke i et departement med en politisk ledelse, men under en etat med et faglig ansvar. Selv om det selvsagt er diskusjoner mellom departementet og den underliggende virksomheten, er det etter min erfaring sjelden av departementet legger direkte politiske føringer på faglige vurderinger. Det er opp til den enkelte etat å ivareta den faglige integriteten.

    Du konkluderer også med at kommunikatører må tar etiske problemstillinger på alvor. Jeg har fortsatt til gode å se dokumentasjon på at flere kommunikatører fører til mer hemmelighold og at etiske retningslinjer ikke brytes. Før vi tillater å slå fast at det er slik, som jeg opplever at du gjør i ditt innlegg, må påstandene dokumenteres. Det er selvsagt riktig å stille spørsmålene, men jeg tror din konklusjon er med på å spre myter. Min erfaring med pressearbeid fra tre offentlige virksomheter er det stikk motsatte: kommunikatørene tvinger frem mer åpenhet og gir journalistene raskere og mer relevant tilgang på kildene. Det er kanskje ikke like morsomt som å få svar fra en utrygg saksbehandler eller utrent leder, men relevant er det. Og enhver seriøs og erfaren kommunikatør og medierådgiver ved at virksomheten vil tape på uærlighet og lureri i det lange løp. Vi vet at dårlige saker er dårlige saker som det lønner seg å være åpne om før man blir avslørt. Kommunikatørene i departementene har trolig en mer utfordrende hverdag er trolig mer utfordrende fordi de jobber for en politisk ledelse.

    Min oppfordring er at vi må holde tunga beint i munnen og være åpne på det vi vet og det vi ikke vet. Spørsmål er bra, myter er ikke bra.

  2. Takk for et interessant tilsvar. Det er nok riktig som du skriver at fagetatene står friere i kommunikasjonsarbeidet enn departementene og min erfaring er også at det gjøres mye godt arbeid for å gjøre informasjon tilgjengelig og relevant for journalister. Problemet er som jeg skriver at dette ikke er en oppfatning som deles av de viktigste målgruppene for kommunikasjonen som er journalistene og borgerne. Dette forsterkes av at de politisk betente sakene som oftest er knyttet til departements, regjerings eller lokalpolitisk nivå og det er der journalistene ofte møter trenering og manglende kildetilgang. Jeg vil ikke kalle det jeg skriver mytespredning og udokumenterte påstander når jeg viser både til en rapport som er skrevet av medieforskeren Jens Barland og oppsummeringen av SKUP-rapporten. De viser begge til at utviklingen går i retning av mer hemmelighold og dårligere tilgang. Hvorvidt kommunikatørenes inntreden i fagetatene har ført til mer åpenhet og mindre hemmelighold er det ingen såvidt jeg vet som har forsket på, så det er godt mulig det stemmer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *