Offentlig innsyn fra kommunikasjonsrådgiverens synsvinkel

23. mars skriver lederen for Pressens offentlighetsutvalg Siri Gedde-Dahl et innlegg i Aftenposten om manglende åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning. Bakgrunnen er at nærmere 40 av 63 SKUP-rapporter peker på problemer med tilgang på offentlige dokumenter og utilgjengelige kilder på regjerings- og departementsnivå.

Teksten er skrevet av Nils Petter Strømmen, styreleder i Kommunikasjonsforeningen. Dette er den uredigerte fullversjonen av debattinnlegget som stod på trykk i Aftenposten 7. april.

kronikkAP

Virkelighetsbeskrivelsen i SKUP-rapportene er nedslående lesing. Hvis norske myndigheter «systematisk trenerer innsynsbegjæringer og klager» og opptrer i strid med Offentlighetsloven, er det alvorlig og kritikkverdig. Det finnes imidlertid en alternativ virkelighetsoppfatning, som ikke bygger på journalistenes SKUP-rapporter.

I sin forskning på samspillet mellom mediene og byråkratiet, beskriver Kjersti Thorbjørnsrud, Tine Ustad Figenschou og Øyvind Ihlen ved Universitetet i Oslo en offentlig forvaltning som bruker store ressurser på mediehåndtering. Mediehenvendelser prioriteres gjerne foran andre viktige oppgaver, og tempoet er på journalistenes premisser. Dette er blant hovedfunnene forskerne gjengir i et innlegg i Aftenposten 3. desember 2013.

Jobber for økt åpenhet

Forskningsresultatene bekrefter ikke påstanden fra SKUP-vinner Kristoffer Egeberg fra Dagbladet, når han i sin rapport skriver om «hæren av informasjonsrådgivere som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene». Forskerne konkluderer tvert i mot med at en økning i antall kommunikasjonsrådgiverne i offentlig forvaltning har skapt mer arbeid for resten av organisasjonen, fordi de jobber for økt åpenhet og tilgjengelighet overfor pressen. Feltarbeidet i denne forskningen er blant annet gjort i Justisdepartmentet, som er en av organisasjonene som møter kritikk i SKUP-rapportene.

Mer anekdotiske rapporter fra byråkratiet forteller om urealistiske forventninger fra mediene, både når det kommer til ønske om tilgang til kilder på statsrådnivå og separate intervjuer fremfor spørsmål i plenum på pressekonferanser. I en travel hverdag preget av mange medier og fortløpende dekning, er det ofte umulig å innfri disse forventningene. I tillegg kan enkelmediers krav om eksklusivitet bidra til å skape en praksis som paradoksalt nok strider mot grunnleggende prinsipper om offentlig innsyn. Innsalg av saker til enkeltredaksjoner blir den sikreste, og kanskje eneste, veien til gjennomslag i mediene.

Det vil være interessant å få vite mer om vurderingene byråkratene har gjort i enkeltsakene som blir kritisert i SKUP-rapportene. Men det vil være enda mer interessant å se nærmere på hvilke mekanismer som skaper de to ulike virkelighetsoppfatningene. Bare sånn kan vi finne ut om det har oppstått en praksis som strider mot lovverket, og om det er behov for å iverksette tiltak for å endre en eventuell ukultur.

Gjennom dialog og blikk fra andre fagmiljøer bør vi diskutere hvilken virkelighet som i størst grad ivaretar borgernes interesser. Målet må være å skape gode arbeidsvilkår for både gravejournalisten og kommunikasjonsrådgiveren i offentlig forvaltning, slik at begge kan løse sitt oppdrag effektivt og til det beste for samfunnet.

Kommunikasjonsforeningen har et overordnet mål om å jobbe for et åpnere samfunn. Foran vårt landsmøte 18. april foreligger det et forslag til handlingsplan, der det blant annet heter at vi skal «fremme åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning». Jeg tror på en ny vår for praktisering av offentlig innsyn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *