Demokratisk problem – eller gode?

Hvorvidt veksten i antall kommunikasjonsmedarbeidere er et demokratisk problem er et stadig tilbakevennende tema. Senest forrige uke fikk jeg spørsmålet av en journalist i fagbladet Journalisten. Men hva med å snu på det og spørre: Ville det vært et demokratisk problem dersom det ikke fantes kommunikasjonsansatte? Jeg tror det.

Dokument sett gjennom forstørrelsesglass. Undersøke. Kontrollere. Tekst. Jobb. Arbeid.La oss sette det på spissen. Se for deg et samfunn hvor fagterminologien rår og informasjonen fra virksomheter styres av ledelsens og ikke brukernes behov. Ingen prioriterer stoffet som legges ut på nett eller analyserer hvilken informasjon brukeren faktisk er på jakt etter. Hvorfor ikke gå tilbake til den tiden da brevene fra det offentlige var nærmest uforståelige og feil i utfyllingen av skjemaer førte til mange runder med saksbehandling – for ikke å snakke om frustrasjon. Eller da man satt timesvis i telefonkø for å svar på selv det enkleste spørsmål.

Tenk deg at mediene ringer, men får ikke svar. Hverken politikerne eller topplederne har tid til å snakke med flere titalls journalister, de mener de har en viktigere jobb å gjøre. En virksomhet begår en grov feil, men i stedet for å spre informasjon til de berørte legger de lokk på saken i håp om at den da skal forsvinne.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men jeg tror ikke det er nødvendig. Selv om det alltid vil være noen tilfeller av dårlig håndverk også innen kommunikasjonsfaget, jobber den store hopen med å gjøre samfunnet mer tilgjengelige og forståelig for folk flest. Om det er internt på arbeidsplassen, overfor journalister eller overfor brukere og innbyggere. De bidrar til å innhente informasjon, bearbeide og tilrettelegge den, og spre den i de riktige kanalene. De har dialog med brukerne og sørger for at virksomhetene tar tilbakemeldinger på alvor. De lager planer for hvordan man skal håndtere kriser og tilrettelegger for at gode informasjonssystemer er på plass. Og ja, de jobber med historiefortelling og budskap. Selvfølgelig. Det er ingen hemmelighet at alle har et ønske om å fremstå på en god måte. Men så lenge du ikke holder informasjon tilbake eller sier noe usant, er det da noe galt med det?

Det finnes helt sikkert noen uheldige bivirkninger av at kommunikasjon er blitt profesjonalisert. Men setter man fordelene og ulempene opp mot hverandre er jeg ganske sikker på at det går i positiv favør.

3 kommentarer om “Demokratisk problem – eller gode?

  1. Problemstillingene du refererer til her, om tilrettelegging og utvelgelse av informasjon, dette er oppgaver som journalister alltid har jobbet med. Forskjellen er at journalistene er uavhengig av kilden, mens PR-rådgivere lønnes av kilden.

    De senere årene har vi hatt en enorm vekst i antallet informasjonsrådgivere. Kurven av antall journalister er omvendt proporsjonal, og stadig synkende.
    Samfunnet plasserer flere og flere kroner i informasjonsavdelingene, mens færre og færre kroner brukes på uavhengig redaksjonelt stoff.

    Snart sitter vi igjen med aviser fylt opp av stoff som er produsert og ferdig tilrettelagt av informasjonsrådgivere. Hva tenker du om det?

    1. Det er helt riktig at både journalister og kommunikasjonsmedarbeidere jobber med tilrettelegging og utvelgelse av informasjon, og at journalistene er uavhengig av kilden, i motsetning til kommunikasjonsansatte. Men, journalister har ikke i oppgave å lage gode tjenester, f.eks. på vegne av det offentlige, til befolkningen. Journalister vil ikke kunne bidra til at det offentlige og andre virksomheter svarer på brukernes behov gjennom gode nettsider, digitale tjenester, dialog, klart språk i brev osv. Derfor er det behov for begge yrkesgrupper. I dette blogginnlegget har jeg prøvd å belyse hvorfor nettopp kommunikasjonsansatte også gjør en viktig jobb for samfunnet. At journalistene gjør det er åpenbart.

      Det er sant at antall kommunikasjonsansatte har økt parallelt med en reduksjon av antall journalister, men NJ har heldigvis fortsatt mer enn dobbelt så mange medlemmer som Kommunikasjonsforeningen. Årsakene til veksten og fallet er ikke sammenfallende. At medienes annonsører og lesere legger igjen mindre penger hos mediehusene, har ingen sammenheng med at virksomheter har behov for flere kommunikajonsmedarbeidere. Det siste grunnes i hovedsak et økt krav om tilgjengelighet og åpenhet fra folk og medier, noe som innebærer at det er en forventning om at man er tilstede der brukerne er og følger med på den digitale utviklingen.

      Jeg håper virkelig ikke at vi kommer dit hvor avisene fylles av ferdigprodusert stoff. Å ha en sterk, uavhengig og kritisk presse er helt essensielt for demokratiet. Derfor håper jeg at mediene fortsatt vil satse på den gode journalistikken, tross kutt i mediebransjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *