Det store regjeringsspillet – hvordan kommunisere uten å si noe

16 mennesker har barrikadert seg i Stortingets øverste etasje.  De sonderer og sonderer. Nede i første sitter pressen og kjeder seg. De har ingenting viktig å melde. I stedet skriver de om hva forhandlerne har på seg, kroppsspråket deres, hva de spiser og hvordan de kommer seg til og fra Nydalen eller Stortinget. Bil eller sykkel, eller kanskje buss? Akkurat det vi alle lurer på! Eller de intervjuer hverandre; står der med gravalvorlige ansikter foran stengte dører, eller filmer en tom heis som går opp og ned. Stort kjipere blir det ikke å være norsk, politisk journalist. Og i toppetasjen sitter forhandlerne og ler av alle utenfor som ikke forstår noe som helst av det som foregår.

Sonderinger er i det hele tatt et misvisende ord for det som skjer. Nå pågår de virkelige forhandlingene. De vanskelige sakene er på bordet, og snart får vi trolig vite hvilke partier som går inn i regjeringen og om noen blir igjen i Stortinget. Når det først er avklart hvilke partier som danner regjering, går de over i skrivefasen, der regjeringserklæringen utformes. Da skal det mye til at de ikke lykkes. Bordet fanger.

Sonderingene virker helt tette. Lite eller ingenting siver ut. Men i virkeligheten kommuniseres det hele tiden. De fire forhandlende partiene snakker ikke bare med hverandre rundt forhandlingsbordet. Minst like viktig er meldingene til partienes «bakland»; velgere, partiorganisasjonen, tillitsvalgte og interesser som står partiene nær. Uten å kunne fortelle fra sonderingene må forhandlerne sjekke bakover. Partilederne tør ikke gå i regjering uten at de opplever at de har partiet sitt med seg. Ingen vil innta regjeringskontorene med et dypt splittet parti i ryggen. Blir motstanden i partiet for stor, er det bedre å sitte i Stortinget. Spesielt for sentrumspartiene KrF og Venstre.

Og partiene kommuniserer til dem som har bragt dem inn i forhandlingene – sine velgerne. Uansett om de til slutt velger å delta i regjering eller ikke, må partiene rettferdiggjøre sitt valg overfor velgerne som oppdragsgivere. De er derfor avhengig av å bygge opp temperatur og øke spenningen i forhandlingene. De kaller inn til møter med Stortingsgrupper, sentralstyrer og landsstyrer, der de ikke informerer om noe som helst, men får med seg nye, tøffe krav fra baklandet som de bringer inn i forhandlingene.

Jo vanskeligere forhandlingene fremstår, jo større troverdighet har forhandlerne når de hevder at de har gjort alt som står i deres makt for å komme fram til en løsning. De kan fortelle baklandet at de har fått svært mye og ikke kunne oppnå noe mer. -Dere ser selv hvor vanskelig forhandlingene har vært. De kan da lettere selge inn de tap og kompromisser partiet har måttet inngå for å få til en avtale. Og skulle det bli brudd, kan de forsvare seg overfor de regjeringsivrige i eget parti med at de har prøvd alt. Med andre ord; jo mer alvor og krisestemning man kan lage, jo bedre.

Lite lekkasjer er et godt tegn for at man stoler på hverandre, og at ingen så langt har nok å tjene på å lekke fra forhandlingene. Men i det forhandlingene surner, starter fort svarteperspillet og lekkasjene. Hvis ett eller flere partier trekker seg fra forhandlingene, kan de gjenværende partene lekke alt det de som går ut kunne fått om de hadde forhandlet videre. Det skal gjøres maksimalt vanskelig å kaste inn håndkleet. Så skal man ut av forhandlingene trenger man en stor og viktig nok sak å bryte på, noe som både egne velgere og offentligheten skjønner er avgjørende. Og da kan det være hensiktsmessig å dempe forventningene underveis. Det er ikke tilfeldig at Knut Arild Hareide stadig gjentar at regjering med FrP er svært lite sannsynlig.

Men selv om de fire partiene ikke lykkes i å danne en flertallsregjering, er ikke forhandlingene bortkastet. De har snakket seg sammen om en rekke saker, og vet enda mer om hvor hverandres smertegrenser går. Det gjør at sonderingene i en slik situasjon kan danne grunnlag for en mer eller mindre forpliktende samarbeidsavtale i Stortinget, mellom regjeringspartiene og sine støttepartier. De vil sannsynligvis forplikte seg til å forhandle om statsbudsjettene, og en del store saker som er avklart på forhånd.

Jo mer partiene i regjering er villig til å gi sine partnere i Stortinget, jo sikrere er regjeringens liv og jo mer stabilt kan de styre gjennom Stortingsperioden. Og de fire partiene kan igjen gå til valg på borgerlig regjering i 2017.

Så hva slags regjering får vi? Det er ikke godt å si, men jeg tror det er rimelig klart at det blir to eller fire partier, ikke ett eller tre. Dvs. enten en flertallsregjering med alle fire eller en mindretallsregjering av Høyre og FrP med mer eller mindre forpliktende støtte fra KrF og Venstre i Stortinget. Høyre og FrP trenger ikke mer enn ett av sentrumspartiene for å få flertall, men KrF og Venstre vil holde sammen og nekte å bli spilt ut mot hverandre.

I dag er partienes organer kalt inn igjen. Kanskje får vi en avklaring. Kanskje ikke. Men borgerlig regjering blir det. Alle de fire partiene har lovet sine velgere å bidra til en ny regjering. De har ikke råd til å mislykkes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *