Robin Hood inntar Statsministerens kontor

Det er en fin søndag tidlig i mai. Akkurat når vi minst aner det, innkaller landets statsminister og finansminister til pressekonferanse. Jens og Sigbjørn har tatt på seg retorikkens grønne strømpebusker. Det er tid for skatteomlegging.

Retorikken er enkel og tilpasset folk flest. Etter Robin Hood-prinsippet skal skattene økes for bedriftene folk flest har liten sympati for og senkes for dem som mange liker. Enkelt sagt skal multinasjonale konserner som driver skatteplanlegging over landegrensene få økt skatt (det folk flest oppfatter som slemme bedrifter, og dessuten ofte utlendinger). Økt skatt får også oljeindustrien som tjener penger som gress (både slemme og grådige bedrifter, selv om alle gjerne vil bruke pengene de skaffer oss!). Så deles de økte skatteinntektene ut igjen gjennom lavere skatt til bedrifter i fastlands-Norge som sliter i olje-skyggen (snille, norske bedrifter), og til selvstendig næringsdrivende (kjempesnille mikrobedrifter). Alle liker gründere og små bedrifter. Jo mindre bedriften er, jo bedre likt.

Næringslivet er rimelig fornøyd med omleggingen og opposisjonen skulle egentlig ønske de hadde funnet på ideen selv. Dette er genialt, tenker «Jens-Robin». Men han møter også protester. Statoil-sjef Helge Lund klager sin nød til Stortinget, og ekspertene som egentlig skulle utrede skatteomleggingen er sure for at regjeringen har konkludert før utvalget deres i det hele tatt har kommet skikkelig i gang. Slike kritikere kan Jens-Robin leve godt med. Ingen synes synd på dem. Det er snart valg, og Aps kjernevelgere liker skatteomlegging inspirert av Sherwood-skogen. Norske bedrifter har på sin side lenge vært bekymret over at den norske selskapsskatten som en gang var så gunstig, er blitt mer og mer hemmende etter hvert som andre land har senket sin bedriftsskatt langt under vår. Et prosentpoeng lavere skatt er kanskje ikke så mye, men det er en god begynnelse, tenker næringslivet.

Jens-Robin er fornøyd. Dette passer også godt inn i Ap- strategien om å dobbeltkommunisere maksimalt i den økonomiske politikken. Første budskap til velgerne er at takket være Arbeiderpartiet går det meste bra i norsk økonomi. Vi har gode tider og lav (om enn stigende) ledighet, mens resten av Europa er i krise. Med andre ord: Stem på Ap som har gitt oss all denne velstanden. Men tenk om ikke alle velgere blir imponert av alt Jens & co har fått til. Da kan frykt være effektivt for å hanke inn velgere. Og da må retorikken snus: Vi i Norge er ikke skjermet av krisen i Europa. Den kan også ramme oss på nytt. Da er det bare vi i Ap som kan lede Norge utenom krisen i resten av verden. For Jens-Robin bør det derfor gå bra i Norge, men ikke for bra. Aps valgkamp trenger litt frykt også. Da er bedrifter som sliter og usikre arbeidsplasser kjærkomment.

Men nå som Jens-Robin hadde det så hyggelig og alt gikk etter planen, kommer opposisjonen og ødelegger – igjen. De sier: Endelig har regjeringen innsett at skattelettelser er både bra og nødvendig for næringslivet. Velkommen etter, Jens. Nå må du da kunne slutte med dette stadig gjentakende maset om at vi bare har råd til enten velferd eller skattelette, nå som du går inn for skattelette selv. Jammen, jeg har jo helt andre skattelettelser enn det dere foreslår, sier Jens. Dessuten øker jeg andre skatter like mye som de jeg reduserer, og da gjelder det ikke, forsvarer han seg.

Det spørs om akkurat det forsvaret går hjem hos velgerne. Jens-Robin kan nå beskyldes for å gi store skattelettelser til «de rike» akkurat slik som han selv kritiserer opposisjonen for. Men det er én stor forskjell, sier Jens-Robin. Selskapsskatten som jeg reduserer, betales av bedriftene, mens formuesskatten som dere i opposisjonen vil redusere betales av de rike eierne. Akkurat det er nok et argument få vil falle for. Det er de samme pengene som trekkes ut av bedriften enten skatten betales direkte av selskapet som selskapsskatt eller om pengene først tas ut av selskapet slik at eierne kan betale formuesskatt. Resultatet er uansett at det er mindre penger igjen til at bedriften kan investere og vokse videre.

Så det spørs om ikke Arbeiderpartiets skattefinte har gitt opposisjonen bedre kort på hånden, og svekket styrken i regjeringens skatteretorikk. Det kan låte noe hult for skattelette-Jens å snakke om velferd eller skattelette i valgkampen. Jens-Robin har tatt fra «de rike» og gitt tilbake til andre rike. Men de som eier bedrifter og skaper arbeidsplasser i Norge er nå en gang rike. Det er slik de kan eie bedrifter. Og hvor ille er egentlig det?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *