Krisekommunikasjonen 22/7

Skrevet av Sissel Kristin Hoel

For akkurat en uke siden kom 22/7-kommisjonen med sin rapport. Rystende lesning. I skrivende stund har politidirektør Øystein Mæland kunngjort at han trekker seg med øyeblikkelig virkning, og innholdet vil sikkert på flere vis bidra til endring i norsk forvaltning.

Flere kommunikatører la sikkert merke til at kommisjonen trakk frem krisekommunikasjonen som noe av det som fungerte bra. I oppsummeringen står det at ”Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var god”.

Nå har ikke jeg på noe vis tenkt å hovere over at kommunikasjonen fungerte når så mye annet sviktet. Selv om kommisjonen trekker frem at kommunikasjonen til befolkningen fungerte godt, så kan vi fortsatt bli bedre.  Det er viktig å trekke lærdom av dette også for oss. Det vi ser med all tydelighet er at krisekommunikasjon henger sammen med alt annet i en krise, kommunikasjonen er en selvsagt del av helheten.

I rapporten kapittel 10.6 står det beskrevet:

«På bakgrunn av erfaring fra tidligere kriser, kriseøvelser og terrorhandlinger i andre land sto det tidlig klart for de ansvarlige for krisehåndteringen at det måtte legges mye arbeid og omtanke i regjeringens pressekontakt og kommunikasjonen med befolkningen».

Direkte berørte, pårørende, media og befolkningen for øvrig er gjennom den nye mediehverdagen med korte tidsfrister og sosiale medier blitt en sentral del av krisens dynamikk og styrende for hvordan den håndteres.

I innledningen av kapittel 10 i rapporten ”Krisehåndteringen i regjeringsapparatet, Forsvaret og PST” bruker kommisjonen følgende definisjon på kriser

Kriser kjennetegnes ved at de kommer uventet og utvikler seg raskt og uforutsigbart. Enhver krise har sitt eget unike forløp. Felles for de fleste er likevel at det er mange aktører involvert, at aktørene opplever at viktige interesser står på spill, og at det haster med å få kontroll over situasjonen, samtidig som den regulære beslutningsprosessen ikke fungerer eller framstår som uhensiktsmessig. Krisehåndteringen kompliseres dessuten av at det er krevende å fremskaffe eksakt og pålitelig informasjon, samtidig som det er stor interesse og pågang fra mange hold, ikke minst fra mediene” (Fimreite, Lægreid og Rykkja, Organisering for samfunnssikkerhet og krisehåndtering, s. 14).

Det er dette vi skal trene på, og planlegge for. For som kommisjonen skriver i innledningskapittelet:

Fundamentet for evnen til å håndtere kriser ligger derfor i forberedelsene: planer, trening, øvelser, samhandling og tenkesett. Selve krisehåndteringen er en test på hvor godt forberedt man er.”

Først må vi tenke det utenkelige, så må vi sammen med ledelsen finne en måte å håndtere det utenkelige på, legge til rette for å få det til, og så må vi øve. Hvem gjør hva, og hva gjør vi? Hvordan formulerer vi et budskap og hvordan formidler vi det? Kunnskap om ny teknologi, sosiale medier og hvordan de påvirker krisens dynamikk kan være et sted å starte.

Rapportens gir oss nøyaktige beskrivelse av hendelsene den 22/7 og hvordan den påfølgende krisen ble håndtert. Dette gir oss kommunikatører en mulighet til å lære, til å utvikle oss og til å bidra i planleggingen av det utenkelige.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *