PRprat.no

Fredag i forrige uke var jeg så heldig å få snakke om bruk av sosiale medier i skolen på Høyskolen i Oslo og Akershus. I salen satt 40-50 representanter fra ulike høyskolemiljøer i Norge.

Jeg startet foredraget med å si at mitt inntrykk er at norsk høyskolemiljø er bakpå når det gjelder bruk av et ”nytt” og sosialt medielandskap.  Holdningen er oftest preget av skepsis og vente og se. Sosiale medier ses gjerne på som tidstyver. Tyver som stjeler studenters  oppmerksomhet. En oppmerksomhet som bør brukes på å konsentrere seg om undervisningen.

Men norsk skole, jeg har en melding til deg: Hva med å la sosiale medier være en del av undervisningen? Og til og med en integrert og naturlig del av den. En undervisning der vi verdsetter at studentene utvikler sosial mediekompetanse, i stedet for å gjøre det vi kan for å hindre dem ved å si NEI og legge ned forbud. Hva med å jobbe for en skole der lærere og rektorer går foran ved selv å kommunisere aktivt, både internt og eksternt, i de sosiale mediekanalene? En kommunikasjon som verdsetter delekultur, åpenhet og dugnadsånd. Verdier som sosiale medier på sitt beste til fulle representerer og som norsk skole bør slåss for å utvikle blant sine studenter  og lærere hver eneste dag. Bygging av sosial kompetanse gjennom sosiale medier forutsetter at bruken settes inn i en god ramme. Kall det gjerne forankring. En forankring der både studenter, lærere, rektorer og foreldre spiller på lag og synes sosial mediebruk er bra.

Hva må til for at vi utvikler en skole som gjennomsyres av sosial kommunikasjon der sosiale medier har sin naturlige plass? Jeg  tror at det særlig handler om at flere må se nytteverdien. Den dagen lærere, skoleledere og politikere gjør det, den dagen etableres den nødvendige endringsviljen som kan dreie skolen i sosial retning. Den dagen kommer. Men spørsmålet er når. Og spørsmålet er hvor lenge vi har råd til å vente på den dagen.

Norsk skole har heldigvis mange ildsjeler som går i bresjen. Ildsjeler som ser mulighetene der andre mest ser problemene. Slike ildsjeler er helt avgjørende for å utvikle skolen. Men ildsjelene kan slite seg helt ut hvis de blir for alene – de må derfor oppmuntres til å fortsette. Og oppmuntring gis ved at omgivelsene møter dem med nysgjerrighet i stedet for bare skepsis og motstand. Nysgjerrige kolleger og rektorer som klarer å legge forutinntatt skepsis til side, vil kunne oppdage at ildsjelene har noen poenger som man selv kan bruke i eget virke. – Jammen, vi har ikke kompetanse til å få til dette, og vi føler oss så utrygge. Det er gjengangere av noen synspunkter som jeg har blitt møtt med i møter med lærere og rektorer. Mitt svar er å gjøre noe med den utryggheten. Man erstatter utrygghet med trygghet kun ved å skaffe seg den kompetansen. Helst gjennom egen bruk. Skal man lære seg å svømme så må man ut i vannet. For å erverve seg kunnskap om sosiale medier, så bør man bruke de sosiale mediene selv.

Å se de mulighetene som ligger i de sosiale mediene er ikke ensbetydende med at man skal kaste seg ukritisk på. For utfordringene er avgjort til stede og de er mange. Utfordringer av typen: Kan en lærer eller en rektor være privat i sosiale medier? Bør læreren være venn med studentene sine på Facebook? Hvor går grensen mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt? Hvor muntlige bør vi være når vi kommuniserer? Viktige spørsmål å diskutere! Og minst like viktig er det at vi har en skole som går inn i dem, i stedet for å snu ryggen til dem. For en skole som ser mulighetene og nytteverdiene, den går inn i utfordringene, skaper bevisstgjøring og finner en hensiktsmessig bruk. Den skolen vil vi ha! Det er en skole som lever i pakt med sin tid, i stedet for å komme diltende langt etter. Det er en skole som åpner opp, i stedet for å stenge igjen og si at vi gjør det ikke slik her hos oss.

Gevinsten ved en slik skole vil være elever og lærere som opplever at sosiale medier bidrar til selvutvikling. Gevinsten vil være en skole der sosiale medier gjør undervisningen bedre, mer variert og som setter bygging av sosial kompetanse i sentrum. Gevinsten vil være at vi styrker demokratiet vårt. Særlig deltakerdemokratiet. Det er ingen liten gevinst.