Hvem eier språket?

Har du planer om å ta lappen, vil du få et brev i klarspråk fra Vegvesenet. I brevet veksles det mellom “oppkjøring” og “praktisk prøve”, selv om begrepene betyr det samme. Vekslingen er snarere resultatet av en språklig dragkamp mellom fagfolk og kommunikasjonsfolk.

Eksemplene kom fram på Difis siste frokostseminar for klarspråkfolket. Vegvesenet fortalte om sin storstilte satsing som ifølge dem selv har resultert i 40-prosentgevinsten: 40 prosent færre henvendelser og 40 prosent større forståelse. Resultatene kom etter at Vegvesenet «oversatte» 10 av sine standardbrev til klarspråk.

Dette er penger tjent for staten. Samtidig blir brukerne – altså du og jeg – mer fornøyd. Brukertesting på tidligere brev kunne føre til reaksjoner som «Jeg får inntrykk av at jeg har gjort noe galt, men vet ikke hva.» Eller at brukerne gjør seg skyldig i lovbrudd fordi de rett og slett ikke forstår hva de skal gjøre.

Dobbeltkjøring

Derfor er det all grunn til å rope hurra for 40-prosentseieren. Samtidig slo det meg under presentasjonen hvor langt inne seieren sitter. Selv uttrykket «teoriprøve» ble i sterkeste laget for fagfolkene og alternerer derfor i den endelige løsningen med fagfolkenes foretrukne «teoretisk prøve». «Praktisk prøve» brukes sammen med «oppkjøring» uten at det åpenbart er noen grunn til å skille mellom de to. De betyr jo akkurat det samme.

Jeg skjønte at dette har vært en durabelig dragkamp. Den største seieren var åpenbart å få parkert «periodisk kjøretøykontroll» og erstattet det med «EU-kontroll». En slik kamel svelger man ikke sånn uten videre. Der og da skjønte jeg hvorfor det ennå skrives «oppkjøring» og «praktisk prøve» om hverandre.

I faglig skvis

Jeg vil tro mange nikker gjenkjennende. På skrivekurs jeg har holdt, er gjennomgangsmelodien nettopp dette: Hvordan skal jeg klare å få teksten leservennlig når fagfolkene tviholder på sine krav til presisjon, juridisk holdbarhet og en drøss andre hensyn. Som ekspert på kommunikasjon er du også selvsagt en fagperson, men mange kommunikasjonsfolk sliter med å vinne gehør for sine argumenter. Til syvende og sist er det leseren som taper.

Hvorfor er så mange redde for å skrive klart? Er det bare fordi vi er redde for å bli upresise, eller er det noe mer? Jeg tror det siste. Mange er redde for å dumme seg ut. Overfor kollegaer. Det er som om de tror at «skriver jeg ikke vanskelig nok, blir jeg ikke tatt seriøst».

Opp av vannbollen

På klarspråkseminaret kom skatteetaten med et nyttig bilde: et akvarium. På vår arbeidsplass har vi det som fisken i vannet. Folk utenfor har ikke dette vannet med seg. De er i et annet vann. Når vi skriver, søker vi bekreftelse sett fra de andre fiskene i det samme vannet – men altså ikke utenfor.

Derfor må vi ut av akvariet. Vi må ha fagekspertisen med oss, som gode ambassadører. Og trenger du noe å slå i bordet med, kan du LIKSE teksten det er snakk om. Kjører du teksten gjennom en lesbarhetsberegner, får du et tall som antyder om teksten er lett eller tung. Byråkratiske tekster nærmer seg 50. VGs forside ligger på rundt 30. Teksten du nettopp har lest har en liks på 37, dvs. lettlest, på nivå med skjønnlitteratur.

Prøv selv.

5 kommentarer om “Hvem eier språket?

  1. Det er mulig det kjempes durabelige kamper internt i Statens vegvesen, men det er forskjell på de to begrepene. En «oppkjøring» er en praktisk del av en eksamen for å få førerkort og har en kostnad for kandidaten, mens en «praktisk prøve» er en gratis test man må gjennom dersom forutsetningene for sertifitatet har endret seg. Det er for tiden mange som må få nytt sertifikat, og da kan det hende at noen IKKE automatisk- eksempelvis – får kjøre lett lastebil selv om man hadde rett til det tidligere. En indikasjon for dette er f.eks endring i medisinsk tilstand. Man kan søke om fylkeslegen om dispensasjon og tungtveiende i søknaden er vurderingen en sakkyndig gjør av kjøreferdighetene kandidatene demonstrerer av et kjøretøy i den aktuelle kjøretøyklassen. For å kartlegge dette må man gjennom en «praktisk prøve» – som altså ikke er en «oppkjøring». Men om alle Statens vegvesens egne medarbeidere er like bevisst på denen forskjellen, vet jeg ikke noe om. Men det kan eventuelt kartlegges med en «praktisk prøve»?

  2. Hei! Så bra at innlegget vårt engasjerte! Vi har skrevet om det på klarspråksbloggen vår, Vegvesenspråket. http://klarsprakvegvesen.wordpress.com/. Følg gjerne denne bloggen om dere er interessert i klarspråk, her deler vi mye av det vi driver med i prosjektet.

    PS: Tror du tar litt feil Torbjørn, praktisk prøve heter det også når 18-åringen tar førerprøven. Men det trenger vi ikke diskutere her.

    Marte Spets
    Prosjektleder for klarspråksprosjektet i Statens vegvesen

  3. Takk for interessant innlegg, Rune! «Dragkampene» mellom kommunikatører og fagavdelinger og avveiningene mellom et klart og (juridisk) presist språk er nok noe mange kjenner seg igjen i. Statens vegvesen er et godt eksempel på en etat som har kommet et godt stykke på vei i så måte. De tidligere vinnerne av Statens klarspråkspris, Statens pensjonskasse, Utlendingsdirektoratet og Lånekassen, er også gode eksempler på dette. Disse, og mange flere statlige virksomheter, involverer hele organisasjonen og jobber systematisk med klarspråk. Slik lykkes de med å få arbeidet forankret og etablert, og får gjennomslag for at dette ikke bare er noe kommunikasjonsavdelingen skal sysle med. I prosjektet «Klart språk i staten» tror vi dette er en av de viktigste nøklene for å lykkes med språkarbeidet.

    Godt og klart språk er imidlertid ikke noe som blir til over natten. Det krever endringer hos både den enkelte skribent (saksbehandler) og i kulturen (og ofte systemene) i en organisasjon. Det blir derfor litt for enkelt å bare kjøre en tekst gjennom en lesbarhetsberegner (liksberegner) for å sjekke om den er forståelig for leseren. Som du også skriver, Rune, kan en lesbarhetsberegner kun antyde om teksten er lett eller tung, og den har sine klare begrensninger.

    Vi har tidligere hatt en liksberegner på http://www.klarspråk.no. Vi har valgt å fjerne den, fordi vi registrerer at stadig flere tar den i bruk som et sentralt verktøy i skrivearbeidet, og at de bruker den nokså ukritisk (http://www.sprakrad.no/nb-NO/Klarsprak/sprakhjelp/Skriverad/Liksberegner/ ). Noen bruker den til og med som eneste språkforbedringsverktøy. Det kan tyde på at liksberegning kan oppfattes som en snarvei til gode tekster. Et av formålene med klarspråksarbeidet er at skribenter skal bli mer bevisste på (og reflektere over) sin egen skrivestil, og deretter gjøre en innsats for å forbedre den. Det vil de neppe gjøre hvis de tror at lettvinte løsninger som liksberegneren kan gjøre jobben for dem.

    På frokostseminaret sist fredag (som du viser til i innlegget) var nettopp brukertesting av tekster temaet, og Vegvesenet og Skatteetaten presenterte hvordan de har jobbet med hhv fokusgrupper og mikrotesting for å sjekke om teksten var forståelig for brukerne. Dette er metoder som gir svar på hvorvidt teksten faktisk forstås av de som er mottakere, i motsetning til lesbarhetsindeksen som kun gir deg et tall basert på antall bokstaver, ord og setninger. Hvis man vil sikre seg at mottakerne av en tekst faktisk forstår den, så spør dem.

    Vennlig hilsen
    prosjektet «Klart språk i staten»

    Anniken Willumsen, prosjektleder

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *