Granske til grått?

Når jussen kveler politikken.

Denne våren er granskernes tid. Det har aldri vært morsommere å sitte i kontrollkomiteen på Stortinget. SV-leder Audun Lysbakken måtte gå som statsråd, mens Tora Aasland, Bjarne Håkon Hanssen, Liv signe Navarsete og Jonas Gahr Støre alle har fått sine tildelingssaker. VG ber om lesernes hjelp til å granske statsrådene, og Dagbladet har til og med bestilt sin egen habilitetsvurdering av utenriksministeren. Blir politikken borte i medias og politikeres sterke fokus på juss og regelverk?

Forstå meg rett. Det ingen som forsvarer regelbrudd, kameraderi og tildelinger til bekjente eller at offentlige oppgaver ikke er satt ut på anbud. Men i dag vil jeg banne i kirka og stille spørsmål ved prioriteringene; hvor mye vekt som i dag legges på å dekke reelle og påståtte regelbrudd hos statsråder og andre, i forhold til de ressursene som går til å granske de politiske resultatene. Store, politiske saker forsvinner under radaren.

Man kan spørre om dette er et resultat av flertallsregjering, og både opposisjonens og medias maktesløshet. Uansett hvor svake resultater en minister leverer, vil vedkommende ikke kunne felles. Regjeringen har flertall. Samtidig opplever mange regjeringen som maktarrogant. Tilnærmet alle opposisjonenes forslag stemmes ned, enten de er fornuftige eller ikke. I denne situasjonen er det langt mer effektivt med en juicy regelbruddsak, enn med kritikk av politikken. Lysbakkens fall ga mersmak og blod på tann. Hvem er neste mann eller kvinne ut?

Fra et kommunikasjonsutgangspunkt er det for øvrig interessant å se hvor forskjellig Lysbakken og Støre håndterer sine utfordringer. Der Lysbakken beklaget seg fra skanse til skanse og til slutt gikk av, har Støve valgt å avvise all kritikk og ikke beklage noe. Så langt ser det ut til at han lykkes, og det uten å ta det vanlige – kanskje litt for vanlige – kommunikasjonsrådet om å legge seg flat. Men så har han jo også en svært sterk posisjon og statsministerens fulle støtte.

Tenk om mediene og kontrollkomiteen hadde brukt like mye tid og gått like i dybden på å granske regjeringens resultater som på om Jonas Gahr Støre har overholdt arkivloven. For eksempel hvorfor antallet fattige har økt selv om regjeringen har hatt flere hundre milliarder kroner mer til disposisjon de siste årene. Hvorfor norsk skole til tross av stor ressursinnsats leverer middelmådige resultater internasjonalt. Hvorfor NAV og barneverntilsynelatende ikke fungerer. Hvorfor utbyggingen av vei og jernbane ikke på noen måte står i forhold til ressursinnsatsen. Hvorfor rundt 600 000 mennesker i arbeidsfør alder er utenfor arbeidslivet. Og det i en befolkning som blir stadig friskere. Hvorfor klimapolitikken er i det blå. Eller hvorfor et jagerflykjøp for titalls milliarder kroner, den største investeringen i fastlands-Norge noen gang, virker utenfor kontroll. Det er nok å ta tak i for den som tar seg tid til å grave.

Et annet spørsmål er hva økende rettsliggjøring gjør med den politiske kulturen hvis det blir viktigere å unngå feil enn å oppnå resultater. Viktigere å dekke ryggen enn å gjennomføre reformer. Hvis viljesterke politikere med visjoner og gjennomslagskraft slås ut av dem som følger embetsverket i ett og alt. Kanskje mister vi noen av de beste på denne måten.

Mye av kritikken mot statsråders behandling av disse tildelingssakene er høyst berettiget. Regelbrudd har skjedd. Men når det på generelt grunnlag rettes kritikk mot en politisk ledelse fordi man overprøver embetsverket i en sak, har man misforstått hele det norske demokratiets vesen. Der embetsverket skal være nøytralt og gi sine råd ut fra sitt beste faglige skjønn til alle regjeringer, skal politikerne gjennomføre den politikken de har lovet sine velgere. Da vil de velge helt ulike løsninger ut fra sin politiske farge og gi embetsverket sitt beskjed om nettopp det. Og vi som velgere får reelle, ulike alternativer å velge mellom.

Kanskje har granskningen og jussen tatt overhånd. Uten politisk evne og vilje blir det mye forvaltning og lite politikk, og de politiske sakene gransket til grått.

2 kommentarer om “Granske til grått?

  1. Kritikken mot de politiske ledelsene er vel ikke at de deler ut penger til de formålene de mener er best – skulle bare mangle. Men når de først har valgt å ha tildelingskriterier, må jo alle som ønsker det få lov til å fortelle om sine gode prosjekter før man tildeler. Og som et minstemål må politikerne kunne begrunne saklig hvorfor et formål er bedre enn et annet.

  2. Helt enig i det, Halvor. Kritikken mot tildeling uten utlysning eller til bekjente er høyst berettiget. Det bør være åpenhet rundt slike tildelinger og alle bør kunne søke på midlene.

    Det er imidlertid ikke hovedpoenget i min blogg, men snarere hvilken dimensjon og oppmerksomhet slike saker har fått i media i forhold til hva som brukes av ressurser på å avdekke de politiske resultatene de samme statsrådene leverer eller ikke leverer. Når det gjelder politiske resultater opplever jeg at media i langt mindre grad er i det kritiske og gravende hjørnet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *