Det begynner å bli lenge siden jeg ble vant til å gjøre alle banktjenester på Internett – hvor jeg vil og når jeg vil. Jeg kan heller ikke huske sist jeg var innom et reisebyrå for å få tips om reisemål eller bestille flybilletter og overnatting. Slike ting er blitt så selvsagte å fikse på nett at jeg ikke tenker over det lenger. Og like naturlig: toveiskommunikasjon med kjente og ukjente personer eller profesjonelle virksomheter.
Naturlig nettliv
En rivende utvikling de siste 10-15 årene med basis i informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ligger bak de raske endringene som har gjort at nettlivet på mange måter er like viktig for mange nordmenn som det «vanlige», fysiske livet. De fleste bransjer og samfunnsområder prøver å henge med på denne utviklingen, noe finanstjenester, e-handel og sosiale medier er tydelige eksempler på.
Hvor er helsevesenet?
Trenger jeg derimot å kommunisere med helsevesenet, for eksempel fastlegen min, må jeg ringe innenfor gitte tidsrom, kun på hverdager. Jeg får neppe snakket med ham der og da heller. Jeg må bestille time. Og den er om to uker, hvis jeg er heldig.
I noen tilfeller er dette selvsagt en grei løsning. Men hvorfor kan jeg ikke velge å kommunisere med ham eller andre deler av helsevesenet over nettet, slik jeg har gjort på mange andre viktige områder i flere år allerede? Kanskje jeg kun trenger noen relativt enkle råd om en tilstand fastlegen min kjenner godt?
Bedre helse på nett
Nettkommunikasjon er en forutsetning for å forbedre helsekommunikasjonen i et moderne, digitalt samfunn som Norge. Via en nettjeneste kunne jeg i ro og mak ha studert kvalitetssikret informasjon legen har anbefalt, med kortfattede tekster, illustrasjoner og video. Jeg kunne når som helst sett på journalen min, for fikk jeg egentlig med meg all viktig informasjon forrige gang jeg var hos legen? Hvilke prøver tok han igjen, hva betyr prøvesvarene? Slike spørsmål kan en nettjeneste med koblinger mellom min personlige helseinformasjon og kvalitetssikret kunnskap gitt svar på.
Andre opplagte valgmuligheter i en nettjeneste ville være å bestille legetime, fornye en resept eller ha dialog med fastlegen eller annet helsepersonell. Oppfølging av svangerskap uke for uke, der du selv kan legge inn data som for eksempel vekt og koble dette opp mot data fra lege eller jordmor, er et annet eksempel hvor nettløsninger kunne bidratt til en bedre oppfølging. Og tenk hvor mye enklere det ville vært å følge opp dine pleietrengende foreldre, som bor på en annen kant av landet, hvis du hadde hatt tilgang til deres helseinformasjon og timeavtaler også?
Pasienter og helsepersonell har like behov
På den annen side befinner helsepersonell seg på mange måter i samme båt som pasienter og pårørende. Mange ønsker å kommunisere digitalt, ta i bruk digitale verktøy som kliniske oppslagsverk og ha rask tilgang til relevant helseinformasjon om pasienter. En hverdag med digital helsekommunikasjon og -informasjon som sentrale hjelpemidler, er fremdeles langt unna for helsepersonell flest – på samme måte som at det er det for pasienter og pårørende flest.
På vei mot «helse 2.0»?
Denne bloggposten er inspirert av temaer som sto sentralt på Health 2.0-konferansen i San Francisco i september. I sitt keynoteforedrag snakket Mark Smith i California HealthCare Foundation mye om at helsesektoren etter hans syn har stått på stedet hvil de siste årene, mens samfunnet ellers har utviklet seg i stort tempo.
– I alle andre bransjer enn helsesektoren ville nettløsninger som dette vært så selvsagte at du ikke hadde ofret det en tanke, sa Smith.
Vi kan velge om vi skal møte opp fysisk i banken eller ordne alt i nettbanken. Vi ønsker også å kommunisere om helse og ha enkel tilgang til kvalitetssikret informasjon på nett. Så hvorfor kan vi ikke det, i det digitale Norge anno 2011?
Thomas Skjennald
Cecilie Staude
Petter N. Toldnæs
Sissel Kristin Hoel
Gro Elin Hansen
Gjesteblogger
Hans P. Fosseng
Nicholay Tehrani
Rune Wikstøl
Sverre Molandsveen
[...] Denne bloggposten ble først publisert på PRprat.no 24. oktober 2011. [...]
Bra innlegg! Du setter søkelys på et viktig tema. Kommunikasjon innen helsesektoren i Norge slår meg som noe av det mest gammeldagse som finnes. Jeg tok opp det samme temaet på Twitter for 1.5 år siden. Svarene jeg fikk var en blanding av skuldertrekk og “vent og se – det kommer – men hensyn til personvern og kompliserte IT-systemer er så vanskelig, derfor tar dette tid”.
Jeg jobber til daglig i finansbransjen. Som de fleste aktører i denne bransjen, jobber vi med å tilby flest mulig elektroniske tjenester som gjør kundene selvhjulpne. Vi vet bl.a. at det bidrar til å øke kundetilfredsheten. Fra et helseståsted er det nesten ingen tjenester jeg kan gjøre på nett. Å bestille time hos fastlegen min må jeg gjøre på telefon mellom kl 09.30 og 14 (minus en time midt på dagen). De færreste fastleger har websider der man f.eks kan sjekke priser (for det er ikke alle av oss som har konsultasjons- og reseptpriser i hodet). Søkbare oversikter over ventelister hos spesialister finnes ikke (jeg kjenner til sykehusvalg.no, men det er ikke alltid man har plager som behøver behandling på sykehus).
Det er meg en gåte at vi, i høyteknologiske Norge, godtar at helsesektoren opererer (!) med så antikvariske kommunikasjonsformer. All ære til Helsenorgebeta.no som inviterer til dialog, men det slår meg at tidsløpet for selvbetjening (“En enklere hverdag – selvbetjening”) ikke nevnes med et ord – snakker vi ett, fem eller ti år frem i tid?
En ting er at «selvsagte» ting som bestilling av time hos fastlegen eller annet helsepersonell kun unntaksvis finnes, men det er flere andre viktige sider ved helsekommunikasjon som på ingen måte er der det burde være ennå – eller i nær framtid, for den saks skyld.
Det er mange vanntette skott som hindrer god kommunikasjonsflyt mellom ulike systemer og mennesker. Det gjør for det første at jeg må gå til fastlegen for å få papirkopi av journalen min, og det samme gjelder andre helseinstitusjoner jeg tilfeldigvis har vært innom, eksempelvis legevakt. For det andre møter helsepersonell akkurat de samme hindringene. Havner jeg på sykehus, er det telefon og faks som kan gi dem relevant informasjon om meg. Innenfor vanlig arbeidstid, stort sett. Dermed handler disse problemstillingene ikke bare om kommunikasjon og empowerment, det handler i aller høyeste grad også om pasientsikkerhet.
Jeg venter på at legekontoret der jeg har fastlegen min skal få e-post. Mens min fotterapeut har bestilling av time på sms. Gjett hvem jeg er glad i og promoterer på Facebook.
Veldig bra bloggpost fra Hans og svar fra Glenn. Tusen takk!
Takker!
Det finnes webløsninger og pilotprosjekt som er tatt i bruk av enkelte helseinstitusjoner, men foreløpig er dette unntak, ikke regelen. Vi får håpe det om ikke lenge blir like enkelt å få oversikt over egen helseinformasjon som det er å handle på nett eller sjekke saldoen i nettbanken!
Godt skrevet!
Du har evig rett i at helsevesenet har langt igjen når det gjelder å møte befolkningens behov for gode og effektive tjenester. Dette farvannet er urent -med skvalpeskjær og grunner – fra et ikke-tilpasset lovverk til systemheterogenitet som vanskeliggjør effektiv informasjonsutveksling.
Men noe er på gang! Det er stor politisk oppmerksomhet rundt e-helseområdet, og det vil i årene framover komme stadig flere selvbetjeingstjenester som skal gjøre hverdagen enklere for borgere, pasienter og pårørende.
Portalen http://www.helsenorge.no – som åpnet i juni – er én av flere byggesteiner i dette byggverket. Samtidig jobbes det både med å få lagt tilrette de andre forutsetningen for å kunne møte dine krav som pasient.
Les mer om dette arbeidet her: http://www.helsenorgebeta.net/2011/09/helsenorge-no-og-i-framtida/
Takk for kommentar!
Som du nevner skjer det en oppvåkning på e-helseområdet, så jeg håper vi om ikke alt for lang tid bl.a. kan velge nettbasert kommunikasjon når det er mest hensiktsmessig – ikke bare ha fysisk oppmøte som eneste valgmulighet.
Jeg håper Helsenorge.no og andre aktører når målsettingene sine i tida framover – det vil slå positivt ut for både pasienter, pårørende og helsepersonell. Systemer og mennesker må snakke sammen, uavhengig av nivå i helsetjenesten eller hvilken side av bordet de befinner seg på. Helsetjenesten trenger brukervennlige IKT-verktøy og hjelpemidler for å gjøre en best mulig jobb og kunne kommunisere internt og med omgivelsene. Borgerne trenger nettjenester som gjør hver enkelt av oss i stand til “empowerment”, altså kunne ta grep om egen helse, ha tilgang til relevant kvalitetsinformasjon og enkelt kommunisere med helsepersonell – og kanskje også andre i tilsvarende situasjon som oss selv.