Et yrke uten stolthet

Skrevet av: Øystein Pedersen Dahlen

Hans Wilhelm Gullestad vil gjerne bidra til at ryggmargsrefleksen skal fungere når kommunikatører står overfor situasjoner og valg som kan være etisk utfordrende. Og det er jo for så vidt bra. Men jeg lurer på hvilke etiske standarder disse valgene skal reflektere.

Gullestad viser til Kommunikasjonsforeningens Profesjonsetiske prinsipper. Her er det fastslått hva alle medlemmene i foreningen tilstreber. Det er faktisk fastslått at vi alle tilstreber å være redelige i alle våre gjøremål – også i «personlig oppførsel»!

Skal vi derfor være mer redelige enn andre fordi vi jobber med kommunikasjon? Og er dette et normativt eller deskriptivt utsagn? Og hvor finnes det normative grunnlaget for slike prinsipper som skal spesielt angå kommunikasjonsarbeidere?

En titt i evalueringskriteriene til Gullkorn 2011 blir det henvist til oppdragsgivers formål, forretningsmål, merkevare og skapt effekt og verdi.

Er det slik vi vurderer andre yrkesgrupper, som leger, lærere, prester, journalister, politikere eller snekkere? Og er det slik de vurderer seg selv – etter hvor mye verdi de skaper for eiere, arbeidsgivere eller andre oppdragsgivere?

En god lege redder liv og kommuniserer godt med pasientene sine. En god lærer ser hver enkelt elev og skaper et godt læringsmiljø. En flink prest kommuniserer godt med de som trenger ham. En flink politiker får gjennomslag for sine ideer og kommuniserer godt med publikum. En flink journalist utfordrer maktmisbruk og forteller om dette til publikum. En flink snekker leverer et godt håndverk, etter profesjonelle standarder.

Her er det snakk om yrkesstolthet, integritet, identitet og en normativ kjerne for hva som er bra. Men hvor finnes denne normative kjernen hos PR- og kommunikasjonsfolk? Tilhører vi en yrkesgruppe som ikke vurderer vår egen samfunnsnytte? Fungerer vi kun for å tilfredsstille behovene til dem som er villig til å betale for våre tjenester?

Er vi horer eller kritiske samfunnsborgere?

Samfunnsansvar på norsk - Øyvind Ihlen

Bør vi ikke heller se etter gode idealer som dialog med publikum, åpenhet og to-veis-kommunikasjon? Eller kanskje innse – som Øyvind Ihlen skriver om i sin siste bok Samfunnsansvar på norsk – at nettopp samfunnsansvar kan være kjernen i strategisk kommunikasjon? Da er det nettopp kommunikasjon med viktige interessenter som kan være med på å skape tettere bånd og dialog mellom organisasjon og samfunn.

Er ikke en flink PR- og kommunikasjonsarbeider en person som klarer å skape god og åpen kommunikasjon mellom virksomheten og omverden? Eller har vi ikke selvtillit nok til å definere våre egne standarder for vårt eget yrke?

En kommentar om “Et yrke uten stolthet

  1. Den går nok mange veier.
    Jeg jobber i det off. og må bruke mange verktøy og virkemiddel for å nå ut til publikum og politikere. Mitt hovedfokus er å få rett info til rett tid og at det kommer fram og blir forstått.
    Det JEG reagerer på er ulstein kommune som har gitt servicevertene sine tittelen informasjonkonsulent, når de har lite eller annen utdanning! hvordan skal yrket vårt bli tatt seriøst og hva med vårt omdømme når informasjon som er lite gjennomtenkt som er full av faktafeil er signert av en ‘falsk’ informasjonkonsulent??

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *