Om etikk blant kommunikatører

Av Hans Wilhelm Gullestad, kommunikasjonsrådgiver i Nor PR og medlem av etisk råd i Norsk kommunikasjonsforening

Øystein Dahlen Pedersen har hatt en drøm om at Kommunkasjonsforeningen fikk sin etikkplakat som kunne vært med på å tydeliggjøre kommunikatørens identitet og vise omverdenen hvem vi er. Idealet er pressens “Vær varsom”-plakat som tydelig beskriver roller og ansvar for journalister, redaktører og utgivere.

En etikkplakat kan i utgangspunktet høres ut som en god idé. Men ved å liste opp fem problemstillinger knyttet til kommunikatørenes og bransjens egenart; eller kanskje heller mangelen på sådan, kan konklusjonen på hans innlegg ikke tolkes på annen måte enn at etikkplakaten må forbli en drøm.

De premissene Dahlen Pedersen legger til grunn for en tilsynelatende skuffende konklusjon kunne hver for seg være egnet for diskusjon. Men om ikke alle premisser er like innlysende kan det ikke være stor uenighet om at kommunikatørene som yrkesgruppe er mindre homogen enn de som driver eller har ansvar for redaksjonelt arbeid i mediebedriftene. Våre “leveranser” er mer mangfoldige enn redaksjonelle produksjoner som publiseres i trykte og elektroniske medier. Hvorvidt kommunikatøren i sitt praktiske virke utøver “god kommunikasjonsskikk” eller ikke, lar seg derfor ikke etterprøve og bedømme på samme måte som i pressen.

Ansvaret for å utøve kommunikasjonsfaget på en etisk forsvarlig måte blir imidlertid ikke mindre enn når journalisten lager sin gjengivelse av virkeligheten, og redaktør og utgiver formidler dette til det aktuelle mediets publikum. De overordnede prinsippene for Kommunikasjonsforeningens medlemmer er Integritet, Skikkethet og Konfidensialitet

Dahlen Pedersen argumenterer for at mangelen på felles mål og mening med kommunikasjonsarbeidet gjør det vanskelig å samles om yrkesetiske standarder som tydelig definerer hva som er bra og motsatt. Beviset for denne påstanden finner han i de nevnte profesjonsetiske prinsippene, eller rettere sagt i det som ikke står i disse.

Istedenfor å liste opp klare regler for “rett” og “galt” har altså Kommunikasjonsforeningen samlet seg om tre etiske hovedprinsipper som alle medlemmer skal tilstrebe å etterfølge. Prinsippene om Integritet, Skikkethet og Konfidensialitet med tilhørende forklaringer gir ingen uttømmende anvisning for hva som er “god kommunikasjonsskikk”, men tilsvarende vil man heller ikke kunne lese ut av pressens “Vær varsom”-plakat. Den gir viktige retningslinjer for journalistisk virksomhet, men den konkrete bedømmelsen av hva som er i henhold til god presseskikk er det pressens interne “domstol”, PFU, som i etterkant avgjør på skjønnsmessig grunnlag. Det innebærer at bedømmelsen av om ulike redaksjonelle produksjoner etisk holder et forsvarlig nivå avhenger av PFUs sammensetning, og kontinuerlig blir påvirket og av trender og nye tankesett innenfor journalistikken.

Kommunikasjonsforeningen har valgt en annen tilnærming for å bidra til at etiske hensyn blir ivaretatt blant utøverne av faget. Undersøkelser blant medlemmene viser at mange jevnlig står overfor etiske dilemmaer i sitt arbeid. I den grad de profesjonsetiske prinsippene ikke er tilstrekkelige som veiledning for de valgene kommunikasjonsarbeideren må treffe i vanskelige saker, har foreningen også sitt etiske råd som på fortrolig basis kan gi den enkelte råd om hvordan han eller hun bør forholde seg. Etisk råd har for øvrig også tatt initiativ til utarbeidelsen av et e-læringsprogram som lanseres i høst, der hensikten er å stimulere til diskusjon og refleksjon rundt etiske problemstillinger som er relevante for mange kommunikatører. Poenget er å bidra til at ryggmarksrefleksen fungerer når kommunikatøren faktisk står overfor situasjoner og valg som etisk kan være utfordrende.

I vår kultur er De ti bud den tyngste etikk”plakaten” av alle, fordi de utover regler som berører de troendes forhold til Gud også gir enkle og allmenngyldige retningslinjer for hvordan vi som mennesker bør opptre i forhold til hverandre. Kommunikasjonsforeningens profesjonsetiske prinsipper er i motsetning til De ti bud ikke hugget i stein. Øystein Dahlen Pedersen og alle andre kan således når som helst reise spørsmål om de prinsippene foreningen samlet seg om på landsmøtet i 2007 bør revideres eller utvides, og dermed gjøres mindre “vage”. I etisk råd hilser vi en slik debatt velkommen.

En kommentar om “Om etikk blant kommunikatører

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *