Drømmen om en etikkplakat

Vi skulle så gjerne ha en etikkplakat i kommunikasjonsbransjen som kunne måle seg med journalistenes Vær varsom-plakat. En slik plakat kunne vært med på å definere vår identitet og vise hvem vi er ovenfor omverden.

Men hvem er egentlig vi? Og hva holder vi på med? Det er nettopp her problemet ligger.

En etikkplakat skal vel helst gi noen retningslinjer for en spesifikk yrkesgruppe. Dermed støter vi på det første problemet:

Problem 1: Kommunikasjonsbransjen finnes ikke

Ulike bransjer har sine etiske retningslinjer som skaper et sett av forventinger til de involverte yrkesgruppene. Journalister, leger, sykepleiere, lærere, politifolk har relativt klare etiske regler det er forventet de skal følge.

Hovedgrunnen til at kommunikasjonsbransjen ikke klarer å etablere lignende retningslinjer er at vi jobber for andre. Kommunikasjonsfolk arbeider i alle mulige bransjer som har sine egne regler. Det blir derfor galt å si at vi jobber i kommunikasjonsbransjen. Vi arbeider i dagligvarebransjen, bilbransjen, forsikringsbransjen, bygg- og anleggsbransjen og mange andre bransjer som har sine egne retningslinjer.

Etiske retningslinjer brukes gjerne som generelle retningslinjer for å vurdere en bestemt hendelse med et bestemt resultat. Vær varsom-plakaten brukes for å vurdere resultater av journalistisk arbeid. En tilsvarende plakat for kommunikatører skulle da brukes til å vurdere resultatet av kommunikasjon fra organisasjonen. Dermed oppstår det et nytt problem:

Problem 2: Hvem har ansvaret for kommunikasjonen?

I tillegg til at kommunikasjonsarbeidere kan jobbe innenfor enhver type organisasjon, kan en finne en kommunikasjonsarbeider på alle nivå i organisasjonen, med ulikt ansvar. Dermed er det vanskelig å knytte ansvaret for kommunikasjon i og fra en organisasjon til enkeltarbeidere, slik det er mulig i journalistikken.

Resultatet av arbeidet til kommunikasjonsarbeidere blir ofte presentert av andre, gjennom lederes uttalelser eller eksperters kommentarer. Derfor er det vanskelig å stille kommunikasjonsarbeidere til ansvar for den kommunikasjonen som til enhver tid kommer fra en organisasjon. Dermed kommer vi til et nytt problem:

Problem 3: Alle driver med kommunikasjon

Innenfor de aller fleste bransjer og yrkesgrupper er kommunikasjon et viktig verktøy for å oppnå ønsket konsekvens. Innenfor eiendomsmegling, politikk, utdanning, helse og idrett er kommunikasjon sentrale virkemidler for å oppnå en målsetning. Dermed må vi se bort fra generell kommunikasjon og resultatet av kommunikasjon fra ulike organisasjoner når vi skal utarbeide en etikkplakat.

Når vi ikke kan vurdere resultatet av kommunikasjonen, må de etiske retningslinjene fokusere på arbeidsprosessen til den enkelte kommunikasjonsarbeider. Men da er vi tilbake til utgangspunktet, med spørsmålet om hvem kommunikasjonsarbeideren er og vi møter på et nytt problem:

Problem 4: Kommunikasjonsarbeider er ingen profesjon

Hvem som helst kan kalle seg kommunikasjonsarbeider. Man trenger ingen spesifikk utdannelse eller sertifisering, slik leger, psykologer, sykepleiere og advokater trenger for å utføre de spesifikke yrkesrelaterte oppgavene. Dermed er det vanskelig å etablere noen felles kjøreregler som har noen som helst form for autoritet.

Vi sitter dermed igjen med en mulighet til å gi noen innspill på hvordan en kommunikasjonsarbeider bør drive sin yrkesutøvelse innenfor organisasjonen, hvis man har et ønske om å være en del av et fellesskap med felles retningslinjer.

Men hva er det vi vil med slike retningslinjer? Utfordringen er å finne noen felles målsetninger, men problemet er at disse målsetningene nødvendigvis må bygge på en felles ideologi, som ikke er klargjort:

Problem 5: Ingen felles ideologi

Vi har en ingen felles målsetning, ideologi eller en ideell tilstand vi jobber for, slik som leger, journalister, prester, lærere og til dels journalister. Etikk krever nemlig et ideal for hva som er bra. Dermed blir utarbeidelsen av en etikkplakat nettopp en form for ideologiproduksjon. Vi prøver å finne et minste felles multiplum som skal skille kommunikasjonsarbeidere fra andre yrkesgrupper.

Spørsmålet blir dermed om for eksempel Kommunikasjonsforeningens profesjonsetiske prinsipper viser til noe spesifikt eller kun er noen generelle råd om etikk, som de fleste yrkesgrupper bør følge:

Problem 6: Vage etiske prinsipper

Ut fra de problemene jeg har satt opp her, er det naturlig at de etiske prinsippene blir lite spesifikke. Dermed er det det som ikke blir påpekt i slike retningslinjer som kanskje er det meste interessante. Det er nemlig i det som ikke er konkludert vi finner problemene og de interessante diskusjonene, som igjen er grunnlaget for utviklingen av ideologien innenfor feltet.

Øystein Pedersen Dahlen, lektor ved Markedshøyskolen

En kommentar om “Drømmen om en etikkplakat

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *