”Jeg synes det er litt uheldig at akademia må eller skal være så satt og humorløs”, var en kommentar jeg fikk på ett av blogginnleggende mine for en tid tilbake. Kommentaren omhandlet min frustrasjon til Twitter, som jeg mener nærmest svømmer over av trivielle og intetsigende tekster, med mer eller mindre håpløse diskusjoner, statusoppdateringer, godnattaklemmer, poesi og anmeldelser av dopapir på hoteller.
Og tendensen er klar, undersøkelser viser at hele 29 prosent av ivrige Twitrere bruker mikrobloggen til private samtaler, 30 prosent til mer eller mindre interessante statusoppdateringer. Sosiale medier-guru Brian Solis hevder at Twitter fremover vil tape terreng, nettopp fordi det som driver mange av de ivrigste tvitrerne er mer konkurransen om å “ha den siste tweeten”, enn relevant nisjekommunikasjon og kunnskapsdeling. Jeg er enig med ham!
Sammenblandingen av privat kommunikasjon og profesjonelle roller skapte utfordringer for oss alle. Jeg er langt i fra alene om å oppleve dilemmaet – verken i Twitter-sfæren, på Facebook, på blogg eller i andre sosiale medier. I artikkelen Balanserer i sosiale medier, trekker kollega Ragnhild Olsen frem at også rollen som samtalende journalist byr på utfordringer når skillet mellom privat og profesjonell viskes ut. Jeg mener det kan trekkes paralleller til akademia. Spørsmålet blir hvor sterke private synspunkter kan akademikere uttrykke uten at det går utover den profesjonelle integriteten?
Kollega Magnus Finset Sørdal trekker i sin forskning frem at kommunikasjon i sosiale medier skal, som all kommunikasjon, være profesjonell og representativ. Han hevder på den annen side at forskjellen er at kommunikasjon i sosiale medier trenger et mer personlig element enn det som hittil har vært vanlig. Folk vil snakke med folk, og mye tyder på at det menneskelige element er viktig for å lykkes. Likevel mener han det er en grense mellom det å være profesjonell og det å være privat som helst ikke bør krysses.
Jeg mener han belyser en relevant problemstilling. Som akademiker mener jeg man skal være betydelig mer varsom med å bli så privat at det kan undergrave respekt, troverdighet og kanskje til og med skape usikkerhet hos publikum og dermed bryter med konvensjoner som sikrer akademikeres integritet. I så måte mener jeg merkevarens identitet må påvirke graden av formalitet i kommunikasjonen. Det blir som Ragnhild sier; det er forskjell på å løsne snippen og kaste skjorta.
I min verden handler merkevarebygging i sosiale medier om evnen til å vise sitt sanne jeg. Men jeg er uenig påstanden fra fotografeleen at når man bruker sosiale medier som markedsføringskanal er det først og fremst deling av personlige opplevelser, morsomme historier, spennende seminarer man har deltatt på som er interessant for andre. Og at det er gjennom personlige historier man treffer de potensielle kundene sine.
Og nå bli jeg kanskje kjedelig igjen, når jeg trekker frem viktigheten av å være bevisst hvilken posisjon du ønsker ta med tilstedeværelsen på nettet, med andre ord hvilke signaler du vil sende ut gjennom det du kommuniserer og dermed også hva du assosieres med.
Ønsker alle en fin uke!
Thomas Skjennald
Cecilie Staude
Petter N. Toldnæs
Sissel Kristin Hoel
Gro Elin Hansen
Gjesteblogger
Hans P. Fosseng
Nicholay Tehrani
Rune Wikstøl
Sverre Molandsveen
[...] For andre som lurer på hvilken identitet de skal ha på nettet, kan vi også anbefale Cecilie Staudes ”Hvor grå og kjedelig kan man være i sosiale medier?” [...]
Heldigvis har Twitter lister, noe som i stor grad kan hjelpe på problemet om du legger folk i lister med en gang du trykker Follow. Legg de faglige twitrerene i én liste, så kan du enkelt vise oppdateringer fra kun disse.
Om Twitter kunne ha laget noen “Privacy”-innstillinger som gjør at du kan velge at tweeten om at lesingen til markedsføringseksamen er sykt kjip kun vises til de du har lagret i listen over andre studenter ved samme skole. Jeg har feks en egen NHH-liste, som kun inneholder medstudenter og studentgrupper fra nettopp NHH, og å fokusere tweeter mot kun denne listen ville vært meget nyttig.
[...] For andre som lurer på hvilken identitet de skal ha på nettet, kan vi også anbefale Cecilie Staudes ”Hvor grå og kjedelig kan man være i sosiale medier?” [...]
God morgen, i dag våknet jeg tidlig (for den som er interessert i det) og benyttet anledningen til å lese igjennom alle kommentarene som er kommet i forbindelse med dette innlegget. En ting er sikkert, det er utrolig inspirerende å skape et slikt engasjement, det er tydelig at dette er et tema som engasjerer. Og selv om du Aleksander hevder at dette er en gammel diskusjon, så kan jeg nok ikke si meg enig med deg i det. Jo kanskje gammel blant denne lille gjengen som er aktive her på bloggen og andre tilsvarende steder (ser at det er veldig mange av oss som går igjen både her og der), men i den store sammengheng er dette problemstillinger svært mange utenfor vårt lille miljø, hvis jeg kan kalle det det, overhodet ikke har reflektert over dette engang. Det er iallefall mitt inntrykk etter en høst med deltagelse i svært mange faglige settinger innen dette fagområdet. Så sånn sett er det fortsatt en viktig diskusjon.
Takk for alle gode innspill, konsruktuve kommentarer og forslag til veien videre. Det er slike diskusjoner som får oss et skritt videre i forhold til profesjonalisering (i den grad man ønsker det) av et fagområde uten eksperter (ref mitt siste innlegg på min egen blogg “hvem er eksperter i sosiale medier?) og ett svar mellom to permer.
http://ceciliestaude.blogspot.com/2010/11/hvem-er-eksperter-pa-sosiale-medier.html
Egentlig tror jeg de fleste av oss er enige, selvfølgelig ønsker vi, som siste bidragsyter sier, de skarpe meningene, de gode og velformulerte synspunktene og de saftige frasparkene som danner grobunn for god debatt og meningsutveksling. Og selvfølgelig skal personer i offentlighetens lys få lov til å mene noe som helst utenfor den politisk korrekte mainstream før de blir halshugget i den samme offentlighet? Men det er ikke verken eller – men en balansegang slik jeg ser det. Jeg synes Thordor har fornuftige synspunkter når han sier at ha TROR en del av modningsprosessen vi som digitale mennesker må gjennom består i å akseptere at disse rollene smelter sammen. Rett og slett bli mer profesjonelle privat, men også mer private i det profesjonelle. Er man kun profesjonell, så er man ikke interessant. Er man kun privat, så er man ikke troverdig. Der er jeg helt enig med ham, og sånn sett har jeg også en vei å gå…
Jeg savner en forståelse for at profesjonelle mennesker kan ha en privat sfære som kan eksistere helt fint, parallelt med den offentlige personen. “Bondesaken” fra i sommer, som du nevner i en av kommentarene dine, er et godt eksempel på dette. Der ble det startet en heksejakt på en enkeltperson og hans arbeidsgiver uten at media var interessert i å belyse det prinsipielle ved saken. Med noen få hederlige unntak.
Du har tidligere skrevet at alt en person sier og gjør, både privat og offentlig, er med på å bygge personens merkevare. Det er forsåvidt både riktig og relevant, men jeg tror det blir et uhyre kjedelig samfunn dersom alle hele tiden skal passe på at alt de sier, gjør og mener til enhver tid støtter opp under deres eget personlige image. Er det virkelig slik vi vil ha det?
Er det ikke de skarpe meningene, de gode og velformulerte synspunktene og de saftige frasparkene som danner grobunn for god debatt og meningsutveksling? Skal ikke personer i offentlighetens lys få lov til å mene noe som helst utenfor den politisk korrekte mainstream før de blir halshugget i den samme offentlighet?
Jeg tror vi er på vei inn i en utvikling der bare offentlig ansatte og trygdede tør å mene noe – resten holder kjeft av hensyn til konsekvensene. Da blir twitter, facebook, bloggene og hele resten av den sosiale mediesfæren redusert til meningsløst skvalder og rosabloggere, og kan i praksis ikke brukes til noe annet enn harmløst tidtrøyte.
[...] å ha lest Cecilie Staudes innlegg på prprat.no om noenlunde samme tematikk, plukket jeg innlegget opp igjen, og jo, det kan publiseres. Det kommer [...]
“Litt av en dominoreaksjon på utspillet ditt om grå på twitter. Var det som forventet eller ble du overumplet”?
Det var ordlyden i en Twitter-melding jeg fikk i går kveld (etter et så stort antall meldinger på Twitter de siste dagene om saken at jeg nesten har mistet kontrollen) . Hva jeg svarte – jo kanskje litt overrasket, men mest synes jeg det er interessant med debatt. Dette er tydeligvis et tema som engasjerer flere enn meg.
Det jeg imidlertid reflekterer over er hvor lett misforståelser oppstår, særlig på Twitter. Kanskje ikke så rart – med kun 140 tegn til rådighet – det er utvilsomt en begrensning. I så måte er min erfaring etter denne runden at Twitter kanskje ikke er den best egnede kanalen å føre diskusjoner i.
For å være ærlig – så tror jeg de fleste av oss egentlig er enige, men fordi utgangspunktet for diskusjonen varierer blir det fort en slags konstruert ueniget. Det er som Johan Hallesby konkluderte i en diskusjon vi hadde i går (på Twitter), at mistforståelsene oppstår nettopp i overgangen
mellom bedrift, representerer bedrift, profesjonell rolle og privat. Jeg er enig med ham!
Ha en fin dag!
Selvfølgelig er det mye trivia der. Og om du ser i avisene finner du de samme tendensene der. Vi vil ikke lenger lese om nyheter og dybdesaker, men om kjendiser og menneskelige forhold.
I mine øyne er det ikke bare twitter som har fravær av innhold. Men det spørs vel hvem man velger å følge vil jeg tro.
En ting er iallefall sikkert, dette er et tema som skaper engasjement, og det er utrolig bra. Og selv om du Alexander etterlyser andre diskusjoner, er mitt inntrykk etter deltagelse på svært mange workshops og strategisamlinger rundt omkring i bedrifter de siste månedene, at dette er et tema mange der ute ikke har reflektert særlig over. Du, som aktiv deltager og bidragsyter i sosiale medier selv, er sikkert lei av alt pratet om bønder, roller og personlig merkevare, men jeg tror nok ikke du er representativ for massen i så måte. Selv mener jeg dette er en viktig diskusjon, fordi en slags bevisstløshet knyttet til hvem du er på nett kan få konsekvenser, det har vi sett flere ganger og kommer til å se det igjen. Siste eksemepl er Ole Irgens i Dnb NOR som sluttet i jobben som informasjonssjef i uken som gikk. Alt bloggbråket om bøndene ble oppgitt som årsak – og i følge banken selv var det ikke mulig å “reparere skaden”, derfor var det bedre at han sluttet i jobben. Det betyr dog ikke at andre temaer er minst like relevante. Det er vi helt enige!
Jeg synes du Theodor har et viktig poeng når du sier ” at en del av modningsprosessen vi som digitale mennesker må gjennom består i å akseptere at disse rollene smelter sammen”. Det er jeg helt enig i. og uansett hva man måtte mene, eller hvilke startegi man har for tilstedeværelse i nettsamfunn, så mener jeg hardnakket at det handler om å tilføre verdi – uansett om du er såkalt “privat” eller “profesjonell”. Jeg fikk et spørsmål om nettopp dette på Twitter etter at jeg hadde holdt et foredrag om roller i sosiale medier i Fevik for et par uker siden – om hvordan man kan tilføre verdi gjennom dialog i sosiale medier ? Svaret er veldig enkelt – det handler om å oppleves relevant for dem du ønsker å nå. Og hva som er relevant vil jo selvfølgelig variere, og er nært knyttet opp til hvilken strategi du har valgt (hvis man i det hele tatt har noen).
En annen ting som er helt sikkert er at ingen kan påberope seg å være eksperter eller forvalte sannheten på hvordan ting skal gjøres innen et fagfelt som er så nytt, uoversiktelig og lite dokumentert som som sosiale medier fortsatt representerer. Så her er jeg enig med mange av dere – det er en selv som bestemmer hvordan sosiale medier skal brukes, hvem du ønsker å treffe, og hva som skal være målet med tilstedeværelsen. Og akkurat i dag er jeg veldig enig med gressplener, er glad sosiale medier ikke kun er åpent mellom 8-16 ! Er dog heldigvis ikke sint, full, aggressiv eller forlatt – bare nedlesset med jobb..
Etterhvert som man følger fler og fler på twitter melder behovet for bedre oversikt seg, klart det?
Smaken er som baken, og hva twitter skal brukes til er det sannsynligvis like mange meninger om som det er tvitrere.
Sosiale medier er ofte en blanding mellom jobb og privat, og det er helt klart mye uviktig informasjon som publiseres. Men hvem skal avgjøre hva som er viktig eller ei?
Svaret er: deg selv. Det ligger i nettets natur og det ligger i twitters natur iom. at man kan velge hvem man skal følge selv.
Denne real time-shoppingen av meninger/utveksling er egentlig et kompromiss mellom individorienterte medier (høyre) og masseorienterte medier (venstre) og må sies å befinne seg i midten på den pol. skalaen.
Om du vanker på et nettforum vil du måtte utholde massens totale mening, kanskje med mulighet til å ignorere tråder, brukere underveis. Debatten vil ofte være moderert av en gruppe utvalgte individer, som like ofte velges fra medlemsmassen. Du kan være semi-anonym eller kanskje helt anonym, eller deg selv. En slags demokratisk sosialisme der fokus på individ er lavt, høyt på stoff som postes.
Facebook representerer den motsatte ende av skalaen, der er du et individ, til de grader at du er strafferettslig ansvarlig for det du publiserer av relayed innhold, og kanskje enda viktigere: egne meninger/informasjon.
Samtidig gjør Facebooks unike trekk – din søkbare RL-identitet – dette til et familieforetak, venneforetak og jobbforetak. Alle rundt deg passer på og regulerer din aktivitet i et miljø som er både kommersielt og familie-/organisasjonsrettet. Dette er en slags demokratisk kapitalisme, der fokus på individ (og individets ansvar) er høyt, mens innholdet rett og slett blir det omgivelsene inviterer til.
Typisk for venstreorienterte sosiale medier:
- lav fokus på profil, individ
- høyt fokus på innhold (hvis bra, kvalitet på innhold)
- moderert debatt
- en ‘sentral’, et hovedforum der ‘alle’ henger
- alle får samme innhold
Typisk for høyreorienterte sosiale medier:
- høy fokus på profil, individ
- x fokus på innhold, det vil komme an på tilbakemld., selvregulering
- selvvalgt moderering, du velger selv å akseptere de du følger og deres innhold
- ingen sentral, profilen er sentralen (selv om facebook-feeden fungerer som samlebånd-sentral)
- ingen får samme innhold, alle ser forskjellige feeds
Har lang erfaring med begge typer og synes sentralisert moderert debatt er fint, om moderatorene har bra forutsetninger og velges fra brukermassen. Det rocker båten min å kunne lese lange veloverveide innlegg der individet bak ikke er hovedsaken, men temaet tråden dreier seg om.
Facebook blir for hudløst ift. å hente ut godsakene man evt. har på lager, da du kan bli saksøkt og det som verre er om du ikke beskytter deg grundig. Politikk på face er dødfødt, da kan man like godt satse på å skrive for mainstream media, det er samme grad av bedømmelse av ditt individ som på face, men betraktelig større gjennomslagskraft.
Twitter er en mellomting, først og fremst på grunn av lavere fokus på individ enn facebook. Du kan være semi-anonym eller helt anonym på twitter og allikevel fungere sammen med identifiserte personer.
Men uansett om du har identifisert profil er det begrenset hvor mye du kan promotere deg selv, noe som drar twitter mot sentrum. Du får et design, profilbilde, bosted og link til bloggen din, that’s it. Det ligger også i formatet. 140 tegn tekst er en neve dollars i forhold til facebooks total-løsning med video, bilder og diverse kommersielt snask som Pages, annonser etc.
Twitter er først og fremst tweetsa dine og bloggen din. På bloggen din kan du være hvem som helst, det påhviler intet krav om etterrettelighet eller identifisering.
Så har det sprunget opp et utall av tjenester parallellt, eller ment for twitter/facebook, som twitpic, yfrog, flickr, tumblr, vimeo, twitlonger, tweetup et cetera, som skal utfylle mangelen på publiseringsmuligheter i twitter selv.
Nye twitter var IMO et forsøk på å gjøre slike ting mer tilgjengelig, samt rette på en del åpenbare barnesykdommer med selve formatet, som f.eks. å kunne følge en konversasjon på en rimelig intelligent måte.
Og formatet er twitters beste garanti mot å ende som facebook (i flg. OP): meningsløst og pludrende, derfor mener jeg dette ikke er så viktig. Twitter er en annen type medium enn FB, det vil aldri bli likt FB.
Samtidig ligger twitters svakheter, for dem som er opptatt av dette, nettopp i formatet, eller i manglende funksjonalitet i twitter selv. Like mye som i manglende funksjonalitet hos menneskene som bruker den
Et av argumentene i denne bloggposten er at det interessante stoffet drukner i trivialiteter, men man kan ikke avfølge da det også kommer interessant stoff innimellom. Et litt interessant luksusproblem, man vil ha en raffinert virkelighet uten den menneskelige delen, eller i alle fall begrense den. Kjøpe taco uten emballasjen, så og si. Man vil ikke ha søppel.
Jeg prater mye drit men synes dette forsåvidt er et OK argument, og det interagerer så mye med hvordan twitter virker (og hvor de vil) at det er relevant å ta opp uansett holdning til trivia.
Å følge noen på twitter er ikke som å få en ny venn på face, det er mye lavere terskel på twitter for å følge/avfølge folk. Om man hadde hatt en midlertidig avfølgingsfunksjon, helst uten å fortelle den avfulgte at h*n er avfulgt, kunne dette løst mange problemer og faktisk skapt litt mer aksept for den diversiteten twitter har.
Situasjon 1:
Fotballkveld på twitter er for mange en ikke veldig spennende twitterkveld. Folk som vanligvis er normale tvitrer plutselig JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA! uten forvarsel og engasjerer seg i bitter strid, anfulgt av kryptiske tags som #lfc #2fx og #mfc. Løsning om man irriterer seg over dette: Ignorer denne personen ut kvelden, eller i alle fall de neste 90 minuttene.
Situasjon 2:
Person A spinner ut av kontroll og tvitrer mye dill, eller person A, B, C, D, E, F og G engasjerer i hemningsløs skåling som ikke ser ut til å ha noen ende. Dette kan helt klart interferere med twitteropplevelsen som Sos. Med., derfor kunne det vært greit å legge lokk på skålinga, men kanskje ikke fjerne tvitrerne helt?
Løsningen kan altså være midlertidig filtrering som ikke er det nakkeskuddet det er å avfølge noen. Skriv til Twitter, dette er ikke vanskelig å få til.
Denne problematikken er tett knyttet opp til et annet viktig punkt: Twitter og google, indeksering og publisering til tredje part. I dag er det to nivåer – enten er profilen din stengt eller åpen. Et tredje nivå som kun begrenser roboters tilgang ville åpnet flere profiler for aksess, samt gjøre retweets (aka. videreformidling av innhold) lettere for dem som leser slike profiler. Det ville også virket mer inviterende på å få folk til å opptre under sitt egentlige navn IMO, og som sådan dyttet på litt i retningen Twitter selv har uttalt at de ønsker at tjenesten skal utvikle seg.
Til slutt noen ord til dem som mener at twitter skal være åpent kun mellom 8 og 16, subsidiært at man er på jobb hele døgnet: Dette er en utopi og en grov forvrengning av hva internett er og hvordan det fungerer. Folk er private, de er fulle, sjuke, psjuke, sinte, dopa, aggressive, flørtende, forlatte – eller bare kjeder seg og er ute med pranks. You never know. Samtidig er RL ikke som nett, det er noe annet å opptre konstant i plenum og den eneste måten dette kan løses på er et visst nivå av toleranse for folks valg av innhold eller hvordan de velger å fremstå.
Det er å akseptere nettets natur å akseptere denne virkeligheten samtidig som man håndterer den automatiske ikoniseringen/forenklingen av individer som er et resultat av å skulle forholde seg til mange mennesker som person.
Jeg kan ikke forstå de som ønsker å bruke Twitter og Facebook til det samme ettersom det er to forskjellige verktøy som faktisk er forskjellige. Dvs alt handler om dialog men den store forskjellen mellom den er først og fremst at de på FB har man er relasjon til. De på Twitter er det ingen forutsetning i det hele tatt og det er kanskje fremmede. Jeg bruker venner til å fortelle om søndagsturen, hvor langt jeg har jogget osv. Evt hadde jeg skrevet en privat blogg til de som var spesielt interessert i MEG og alt jeg gjorde. For meg blir det noe merkelig at dette kan være interessant å vite om fremmede. Det betyr jo ikke at de som er interessert og finner hverandre på Twitter slik og liker og følge hverandre ikke skal gjøre det. Men man må få ha en mening om det.
På lik linje er jeg sikker på at hvis man hadde gjort det samme med LinkedIN så hadde det også vært meninger om det. Merkelig er det er meninger som meg og Cecilies, selv om vi også er uenig i et par ting som blir kneblet i ytringsfriheten. Vi går mot strømmen i debatten da innleggene først og fremst kommer fra de som twittrer veldig mye.
Det er ikke sort/hvit enkelt i å bare avfølge ettersom det sjeldent er slik at noen bare twittrer privat og noen faglig. For meg gjør blandingen ingenting men syns det går an å tenke på hva som er av interesse for andre når man deler info med fremmede. If you don`t have anything to say – don`t say it. Jeg håper ikke at Twitter og Facebook skal bli likt og det tror jeg ikke det blir ettersom amerekanerne bruker det mye mer til å diskutere og utveksle meninger og ikke rene statusoppdateringer. Skulle det bli slik så ja da er det fordi brukerne vil det og da er det bra. Jeg har lært så enkelt å ikke være på twitter på søndager da det er mye snakk om søndagsmiddag, turer etc. Og en dag i uken uten Twitter skal jeg klare å leve med.
For oss som har vokst opp med nett som kommunikasjonskanal både privat og profesjonelt oppleves skillene og ‘hvordan man bør være’ som kunstig. Selv finner jeg også denne ‘din personlige merkevare på nett’-tanken som direkte divergerende med kvalitetene i sosiale medier. Noe av de samme grunnene til at bedrifstilstedeværelse og markedsføring (selv om det gjort riktig kan fungere) i utgangspunktet fremstår som fremmedelementer.
Facebook dekker de sosiale relasjone (hvor jeg sjelden snakker om jobb) og Linkedin det profesjonelle (hvor jeg nesten aldri er privat). Twitters unike posisjon for mitt vedkommende er det i mellom, med elementer fra begge deler. Som en faglig øl, praten mellom to sesjoner på en konferanse eller andre sosiale situasjoner. For du blir ikke kjent med folk pga av det faglige. Og det er her jeg mener Twitters trivialiteter spiller en avgjørende rolle. De små oppdatereringene som menneskeliggjør folka bak brukernavn og avataerer. Som forteller meg at de også er padlere, glad i å fiske, er småbarnsforeldre, bor i forstaden, er togpendlere, har et like anstrengt forhold til bankID, liker samme musikk, brenner for brødbakst og følger samme TV-serien. Det er på toppen og mellom dette jeg har de beste samtalene. Om fag. Og om andre ting. De kjedeligste brukerene jeg møter på twitter er ‘RSS-feederene’ (de som bare deler linker, særlig fra egen blog). ‘Monologerne’ – de som taler mer en de samtaler og ‘Merkevarene’ – de du merker er mer opptatt av å oppnå et ønsket etterlatt inntrykk, enn å bare svare på Twitters enkle oppfordring og kaste seg inn i samtalen.
Twitter spør ‘What’s happening’ og begrenser til 140 tegn. That’s it. I de snart fire årene jeg har brukt Twitter har det gått fra å være noe jeg lurte på hvordan jeg skulle bruke til en kanal som i mitt tilfelle handler om å samles rundt felles interesser, uavhengig om det er trivialiteter, spørsmål, linker, bilder osv. Men det beste av alt har vært kreativiteten i hva det benyttes til, friheten i hvordan det brukes og nye kulturer som stadig etablerer seg.
På en annen side, Skribente har allerede beskrevet det fint.
Jeg liker å prate med folk, jeg. Enten det er på Høstseminaret til Kommunikasjonsforeningen, på frokostseminaret til Civita om KrF, på kontorene til mine to diskusjonshungrige korridorfeller av noen kollegaer eller på Twitter.
Twitter dreier seg om å prate med folk. Via min tweetdeck har jeg laget grupper som tar for seg ulike ting jeg liker å prate om. En kolonnee med fotball via hashtaggen #2fx, en med jobbrelatert og en med faglig. Har også en som er “All friends”. Da har jeg plass til en kolonne etter behov hvis det skulle være en konferanse, møte eller annet med egen hashtag.
Det finnes en rekke akademiske fagretninger som undersøker samtaler mellom mennesker. Noen tar utgangspunkt i ulike kulturer, andre tar utgangspunkt i mennesker. Aldri leser vi hvordan folk burde oppføre seg i den og den kulturen, eller hvordan man må te seg hvis du er den eller den mennesketypen. Det finnes ingen fasit på hvordan man samtaler.
Derfor overrasker det meg når du anmoder folk om å kommunisere på den eller den måten. At du som akademiker mener noe om hvordan jeg bør snakke med folk på Twitter. Jeg kan forstå at du kommer med generelle betraktninger om kommunikasjonen på Twitter. Statistikken du presenterer er for eksempel svært interessant.
Men som Bente sier – vi har alle vår egen Twitterplanet. Vi kan gjerne diskutere planetenes overflate, men det er ikke sikkert vi lærer alt om solsystemet av den grunn
[...] retvitret er igjen av Cecilie Staude; ”Hvor grå og kjedelig kan man være i sosiale medier?” http://prprat.no/2010/11/15/hvor-gra-og-kjedelig-kan-man-v%c3%a6re-i-sosiale-medier og da skjønner jeg at jeg er av den grå typen som tvitrer. Jeg er helt på linje med Cecilie [...]
Hvor kommer denne voldsomme trangen til å skille mellom privat, personlig og profesjonell tilstedeværelse på sosiale medier fra? Jeg har valgt å være alt dette på sosiale medier, ut i fra betraktningen om at jeg er et 24-timers menneske og den private og personlige meg finnes også i den profesjonelle meg.
Jeg er den samme på jobb og hjemme fordi jeg er et helt menneske. Sånn vil jeg også eksponere meg på de sosiale mediene. Mine venner og kolleger kjenner meg igjen og nye kontakter blir kjent med meg. Dette styrker tillit og troverdighet og river den ikke ned. De som ikke liker innstillingen min, fjerner meg sikkert fra “vennene” sine.
Sosial kontakt med andre er ikke bare jobb, jobb, jobb. Det er også kunnskap og innsikt i hva som betyr noe for folk. Bruk av sosiale medier fungerer omtrent på samme måten. Derfor ønsker jeg å dele hele meg med mine venner. Som jeg alltid har gjort.
“Som akademiker…”
Twitter er mer variert enn bare butikk, merkevare – akademia. “Som akademiker” blir da rimelig snevert – også “som merkevarebygger”, eller “kunnskapsformidler”.
140000 kontoer er ingenting, det er et fåtall, tror jeg, av disse 140000 som er virkelig aktiv. Man kan ta inn over seg at twitter er et sted der alt slags folk møtes.
“…akademikeres integritet…”
Hva faen skal man med all denne integriteten. Det er da ok å ha et sted man kan slippe litt opp. Sånn koseprat, det er lim, sies det. (Ikke at jeg bedriver mer koseprat enn absolutt nødvendig selv.)
I PR-sammenheng er sosiale medier blitt et marked hvor man kan selge sin kompetanse. I så måte synes jeg det bare er å melke kua til den dagen du og Brian Solis får rett.
“Mot et digitalt big bang”
Det er en ting vi later til å glemme: Twitter er ikke én planet.
MITT twitter er annerledes enn ditt. Jeg har min egen twitterplanet; det er jo jeg som bestemmer hvem jeg vil følge og ha kontakt med med. Og hva jeg vil bruke kanalen til. Det forandrer seg også, fordi jeg får nye impulser fra de rundt meg.
På min planet er det nå rundt tusen sjeler, kanskje bare en tredel aktive, resten lyttere jeg ikke vet så mye om. På min lille twitterplanet får jeg oppfylt ønsket om å dele og bli delt med, jeg får tidlig informasjon, det er debatter og diskusjon av dilemmaer, jeg jobber på twitter, det er lyrikk og boktips, og faktisk også et og annet middagstips. Jeg oppdager ting jeg aldri ellers ville fått med meg, jeg lar meg påvirke av mennesker jeg ikke kjenner – og det gir meg noe. Noen følgere ville man kanskje vært foruten, men det kan også skje at de blir mine beste twittervenner. Som i Boklubbens dager, da jeg glemte å avbestille en bok jeg ikke kjente, som viste seg å bli en favoritt.
Hvis det blir for mye av sånt jeg ikke liker eller grenser krysses, kan jeg overse, avfølge eller si fra. Det siste er mest fair, synes jeg. Som i virkeligheten. Sosial justis.
Sånn tenker jeg. Hva andre vil bruke sine planeter til er opp til dem.
En myriade av twitterplaneter kretser rundt i dette nye og uoversiktlige solsystemet, noen sneier borti hverandre, andre ganger blir det full kollisjon – og hvem vet, kanskje en vakker dag får vi et “digitalt big bang” som skaper en helt ny verden!
Planeten skribente
Veldig enig i den delen som handler om Twitter men noe uenig om at bedrifter ikke skal være for private. Har fått som hatten passer for å mene noe av det Brian Solis mener. Hvis Twitter bare blir godnattaklemmer eller det jeg kaller “hva hadde jeg til middag” så mister det sin posisjon som noe ant en Facebook. Facebook er tross alt mennesker man kjenner.
For meg er det et poeng å lage en grå blogg, siden jeg er dødslei av de rosa.
Er vi ikke også snart ferdig med diskusjonen om forskjellen på privat og personlig fremtoning i sosiale medier? De som leser PR-prat har nok en noe større interesse for nye kommunikasjonskanaler, og har lest og diskutert dette mange ganger.
Å overøse disse kanalene med gamle diskusjoner til stadighet, blir som bloggforfatteren selv maner frem, et påskudd for å være seriøs akademiker på sosiale flater.
Men kan man ikke bringe noe nytt til diskusjonen, blir seriøsiteten ikke lenger seriøs, og man fremstår heller som kjedelig og lite oppdatert. Og det mye verre enn middagsoppdatgeringer. Eller? Kjør debatt!
Svarer på min egen kommentar for å markedsføre egen twitterkanal. Her er det både grått og rosa, middagstweets og seriøsitet. Mange sider, omtrent som personligheten til folk flest ellers: http://twitter.com/aleksanderhoel
☆☆☆☆☆ til Aleksander.
Enig med Aleksander her. I tillegg;
Hvorfor i alle dager er det større grad til akademikere enn til andre i forhold til hvor personlig man er i sosiale medier? Som nettredaktør er det del av min jobb å være personlig i sosiale medier, samtidig som det ikke det samme som å være privat… Det er kanskje der bloggforfatteren misforstår… ? Selv om jeg har høy profil i sosiale medier, og er personlig i mine statusoppdateringer, brukes dette bevisst og “strategisk”. Noen tror de kjenner meg, privat, etter å ha lest bloggene, tweetene eller statusoppdateringene mine… Det gjør de ikke. Men de vet nok mer om hva jeg mener…
Sterke private synspunkter styrker den profesjonelle integriteten, er min mening. Hvem trenger de som er grå og kjedelige? De blir i alle fall verken lest eller bokmerket hos meg…
ingeborg
Større krav mente jeg…
Jeg har en blogg og en Twitter-konto som ikke er kjent for alle de jeg jobber med eller alle mine venner og nærmeste, fordi jeg ikke framstår som meg selv.
Det er først og fremst digg fordi jeg fritt kan si hva jeg selv mener uten at du analyserer hvorvidt det er smart eller ikke.
Det må være lov å være personlig her i verden også, etter hvert som vårt sosiale liv flytter seg over i det digitale.
Hvor personlig er du hvis anonymiserer deg selv på den måten? Du skriver at du har en blogg og en twitter-konto hvor du ikke “framstår som deg selv”. Samtidig fremhever du dette som en mulighet til å være personlig. Jeg har også en blogg hvor folk ikke vet hvem jeg er, men i motsetning til deg, er jeg klar over at denne er svært upersonlig. Derimot er det en frisone hvor jeg kan skrive nøyaktig det jeg mener. Anonymt..og litt feigt
Jeg leste en artikkel, eller et blogginnlegg her om dagen (kan desverre ikke huske hvor, så hvis noen har tips… ja takk) som omtalte hvordan folk flest er i en slags pubertet i forhold til digital personlighetsutvikling. Man har ikke helt funnet en trygghet på hvem man er og hvilken tone-of-voice som er din egen.
Mye årsaken til dette TROR jeg kan tillegges generaliserings evnen vi som mennesker har. Vi liker å kategorisere og dele alt opp i tydelige båser. Slik er det også med jobb vs privat personlighet.
Jeg TROR også en del av modningsprosessen vi som digitale mennesker må gjennom består i å akseptere at disse rollene smelter sammen. Rett og slett bli mer profesjonelle privat, men også mer private i det profesjonelle. Er man kun profesjonell, så er man ikke interessant. Er man kun privat, så er man ikke troverdig.
Word!
Hei og takk for kommentarer. Fra mitt ståsted er det selvfølgelig ingen forskjell på akademikere og andre yrkesgrupper i forhold til ønsket om å bli oppfattet som seriøs i sosiale medier. Folk må jo selv vurdere hva man legger i det å være seriøs.. det vil jo også variere.
Det jeg begynner å bli lei av, er folk som skriver blogginnlegg om at twitter overstrømmes av trivia… Og er det viktigere for akademikere å være profesjonelle og seriøse aktører på sosiale arenaer enn andre, det er jeg uenig i.
Helt enig..
Dessuten: På twitter kan man selv velge hvilke personer man ønsker å følge eller “lytte til”.