I sommer har jeg slettet mange av Facebook-vennene mine. Ikke fordi jeg som Trond Blindheim har begått digitalt selvmord, men fordi jeg har erfart at jeg ikke får brukt profilen til noe som helst fornuftig. Og hvorfor ikke? Jo fordi jeg ikke har noe på hjertet som alle mine virtuelle venner synes er interessant og relevant – samtidig. Å forholde seg til studenter, foreldre, søsken, kolleger, sjefer og gamle og nye venner i èn veiv, har for meg blitt en helt umulig oppgave. Hvilken tekst eller hvilket bilde på Facebook er interessant for alle disse?
Og jeg kan bare skylde meg selv. Som så mange andre, startet jeg for et halvt år siden med å stille feil spørsmål. Jeg var mer opptatt av å få meg en Facebookprofil så fort som overhodet mulig, i stedet for å tenke nøye igjennom hvem jeg ønsker å nå og hva som skal være målet med tilstedeværelsen i verdens største nettsamfunn som nå har 500 millioner brukere på verdensbasis.
Derfor satte jeg i gang. Jeg fant raskt fram til mange som jeg “kjente” fra før av, og noen klikk senere hadde jeg ekspandert “vennenettverket” mitt betydelig. Det var bare å søke opp navnet på bestekompisen min, og så se på dennes venner, invitere de av disse som også jeg ønsket i min eksklusive krets, og så klikke på en ny person og se på dennes venner igjen. Sånn holdt jeg på i dager og timer, surfet meg gjennom ”venners venners nettverk” på jakt etter kjente og mindre kjente ansikter fra nær og fjern fortid.
Så kom studentene mine inn i bildet, klart de måtte være med. For hver nye klasse jeg hadde, ble henvendelsene om jeg ville være ”deres venn på Facebook” stadig flere. Og det var klart jeg ville, tok det nærmest som en ære å bli spurt. Etter en stund kom gamle og nye kollegaer på banen. Så andre som har hørt meg i et foredrag eller som leser bloggen jeg skriver.
Konsekvensen av mangel på egen strategi har blitt en profil på Facebook der jeg fremstår mer som passiv observatør enn aktiv deltager. Jeg er handlingslammet og har fått skrivesprerre fordi jeg ikke klarer å kommunisere budskap som oppleves som interessante og relevante for dem som følger meg. Sammenblandingen av fag, roller og privatliv gjør at jeg rett og slett får store problemer med informasjonsformidlingen. Det blir som å stå med en ropert og skrike om noe jeg ønsker å få ut i stedet for å vite hva folk ønsker fra meg.
Man kan ha mange tusen venner på Facebook, men dersom man poster uinteressant informasjon og oppleves som påtrengende eller belastende av nettverket, vil man ikke ha noen innflytelse, men isteden bli stående som ”fyll” på andres vennelister.
Problematikken knyttet til hvem du er og hva du skal mene på nettet gjelder nok flere enn meg. For mer enn halvparten av Norges befolkning er nettsamfunnet Facebook i dag blitt universalnøkkelen til mennesker du kjenner eller vil bli kjent med, privat eller forretningsmessig. For andre er tilstedeværelse på verdens raskest voksende nettsamfunn blitt en del av selve livet, en venn det er vanskelig å leve uten. Mens de unge for lengst er ferdig med å eksperimentere med sosiale medier, ser vi at de godt voksne fortsatt på et prøve- og feilestadium. En undersøkelse gjort av SINTEF viser at det ikke ungdom, men voksne over 40 som tabber seg mest ut på internett.
I Harvard Business Publishing rett før jul kunne vi lese at en av de store trendene innen sosiale medier for inneværende år, ville bli at sosiale medier blir mindre sosiale. Dette betyr at vi nå og fremover vil se utviklingen av en rekke helt ulike typer av sosiale medier, og vi vil i økende grad se at satsingen settes i sammenheng med behov og overordnede visjon. Det hele dreier seg om å få størst mulig verdi ut av sin deltagelse i sosiale nettverk og dra fordel av hverandre. I så måte blir retten til ”medlemskap” mer eksklusiv.
Informasjonsfiltrering blir dermed et nøkkelord! De som vinner er de aktørene som initierer egne møteplasser og som gir brukerne skreddersydd informasjon, ved hjelp av minst mulig tid og anstrengelse, og der målet er at innhold og tjenester skal være et resultat av kollektive samhandlingsprosesser. Dette støttes av forskningen som viser at store grupperinger eller nettverk ofte henfaller til konformitet og stereotypier, hvorpå alternative innfallsvinkler og særegne innspill undergraves av kollektive føringer. På den måten fostres ikke nytenkning og individuell kreativitet i nettverk som blir for store.
Sosiale medier er som å svømme; man kan ikke lære det uten praksis . Og her er svømmetakene: Lytte, velge, delta, måle og forbedre. Om og om igjen. I dette ligger også min egen erkjennelse om at etter hvert som vi blir flinkere til å bruke kanalene, blir sosiale medier også mer nyttig. Vi har forskning som viser hvor stor innflytelse man kan få dersom man bemektiger seg en slags autoritet eller rett og slett bare blir hørt og er synlig i sosiale nettverk. Professor Michael Kearns ved University of Pennsylvania i USA forsker på informasjonsteknologi og studerer blant annet forholdene mellom online nettverk og menneskelig atferd for å se nærmere på hvordan trender og nye ideer sprer seg i samfunnet ved hjelp av internett og sosiale medier. Han påpeker at det ikke nødvendigvis er antallet venner eller forbindelser man har i sosiale medier som har betydning for graden av innflytelse, men snarere personens egenskaper og ”kvaliteten” på forbindelsene som avgjør hvorvidt man faktisk har en reell innflytelse eller ikke. Dette betyr at man kan ha mange tusen venner på Facebook, men dersom man poster uinteressant informasjon og oppleves som påtrengende eller belastende av nettverket, vil man ikke ha noen innflytelse, men isteden bli stående som ”fyll” på andres vennelister.
Direktør for “Information and Innovation Policy Research Center” i Singapore, Victor Mayer-Schönberger hevder i sin forskning at man også bør ha et mangfold i sine sosiale nettverk. Blant annet bør man skille mellom sitt personlige liv og det profesjonelle livet. Dette betyr at det å ha flere og overlappende nettverk er bedre enn å ha ett stort samlet nettverk. Det handler om at etter hvert som vi blir medlemmer av forskjellige grupper og nettverk i sosiale medier og tilbyr og tilbys forskjellige typer informasjon, vil vi høyst sannsynlig være tjent med å på mange måter dele oss opp i forhold til våre online aktiviteter. Det blir i alle fall min strategi!
Thomas Skjennald
Cecilie Staude
Petter N. Toldnæs
Sissel Kristin Hoel
Gro Elin Hansen
Gjesteblogger
Hans P. Fosseng
Nicholay Tehrani
Rune Wikstøl
Sverre Molandsveen
[...] den nye trenden blant facebookbrukere, som hver dag sletter alt om seg selv, en super logoff. Mange fikser på profilene og kaster ut venner eller rett og slett flytter [...]
Tonje:
Er veldig enig i det du sier om at sannhetene om sosiale medier har kort levetid. Derfor mener jeg at det er ekstremt viktig, ikke bare for oss i akademia, men for alle
som er tilstede eller planlegger tilstedeværelse i sosiale medier – å utvikle kunnskap, samle erfaringer og ikke minst følge med på forskningen innen fagfeltet, både her hjemme og internasjonalt. Dette bør være et viktig punkt i enhver strategi – i tillegg til å klargjøre klargjøres hvilke oppgaver sosiale medier skal løse, hvor my man skal investere, hvordan man skal organisere arbeidet internt, hvordan man skal sikre læring i organisasjonen (ikke bare hos superbrukerne) etc.
Cecilie (og andre):
Takk for litteratur.
Min fleipete kommentar var bare til den av dere som litt sukkene stilte spørsmålet: “Så hvorfor er det så viktig å ha så mange venner på Facebook?”
Høyt antall var prestisje. Nå er det muligens ikke det lenger. Eksklusivitet og siling blir kanskje viktigere for noen. Men det er som motebildet ikke sant: Less i more en periode – og så fullt merkeglam igjen.
Sannhetene om riktig bruk sosiale medier har kort holdbarhetsdato. Spørsmålet er hvor viktig det blir fremover, hvordan – og for hvilke brukergrupper.
For tenåringer har det i alle fall nær erstattet e-post (som fremdeles er min viktigste kommunikasjonskanal med omverdenen) Sikkert aldersmerke?!
(Og sier noen lenger “fleipe”…?)
Tonje:
Jeg vet ikke helt om jeg forstår ordentlig hva du mener, men liker å gi en tilbakemelding likevel. Uansett, kom over denne artikkelen fra Beta Tales i går, sendt på Twitter via Bernard Enjolras – eller @samfunnsforsker som han heter på microbloggen. Artikkelen går på om spørsmålet om teknologien er i ferd med å bli en trussel for vårt private liv. Du kan lese den her:
http://www.betatales.com/2010/08/21/does-technology-pose-a-threat-to-our-private-life/
Artikkelen får meg til å tenke på et blogginnlegg jeg skrev for en tid tilbake, med tittelen: Når personopplysninger blir salgsvare. Sletts ikke sikket innlegget har relevans til det du formidler av synspunkter, men likevel er den relevant for delaktigheten i sosiale medier (-:
Innlegget finner du her:
http://ceciliestaude.blogspot.com/2010/06/nar-privatliv-blir-salgsvare.html
Ha en fin dag !
Dere vet hva de sier: You can never be too thin or too rich – og frem til nå: have too many friends on Facebook…
Ikke før PRpraten rydder i rekkene, i alle fall.
Tusen takk Almir, setter stor pris på det. Hyggelig for meg å se at dette er et tema som engasjerer flere enn meg.
Kom over en artikkel fra The Economist i går, som hevder at en gjennomsnitts Facebook-bruker har i snitt 120 venner på Facebook, men har bare toveis-dialog med et lite knippe av dem. Interessant. Stiller meg da det samme spørsmålet som flere på Twitter har gjort de siste dagene – hva er da poenget med mange venner..
Artikkelen kan du lese her:
http://www.readwriteweb.com/archives/how_many_facebook_friends.php
Ha en fin dag!
Bra innlegg Cecilie – som altid.
Mange gode kommentarer som tvinger leser til å reflektere over de ulike problemstillinger og komme på nye.
Mange sliter nok med prioritering hvem en/ei skal ha i sin sosial netverk mens noen har løst problemet ved å ha flere profiler ( privat, offentlig…). Noen tar i bruk andre mindre kjente kanaler i forsøk til å diferensiere men dette er kortvarig dersom en bruker samme e-post ved registrering.
aslaugok og eirik:
Jo flere gode innpill jeg får, jo mer blir jeg sikker på at jeg er langt i fra å være suveren på Facebook ! Må sette meg ned og bli trygg på de muligheter som finnes, og bli mer målrettet med bruken og hvem jeg skal nå.
Noe jeg imidlertid har veldig lyst til å gjøre er å igangsette et prosjekt der klassen min i sosiale medier her på BI i undervisningssammenheng møter en amerikansk skoleklasse i en gruppe på Facebook. Var nemlig på Harvard i sommer, på kurs sammen med forelesere fra hele verden. Her møtte jeg en som selv jobber med utvikling av et kurs i nettopp sosiale medier på sin skole, og hun tente veldig på den ideen! På denne måten får studentene trent på engelsken, samt at kunnskapsdelingen innen fagfeltet skjer på tvers av grenser. Kunne vært veldig spennende å få det til….
Synes det er interessant at du har slettet venner, familie og klassevenner fra Facebook, og dermed fjernet deg helt fra det opprinnelige konseptet. Helt greit selvsagt, man skaper sine egne digitale arenaer og Facebook er selv i stadig endring. Men ville ikke gjort det slik selv.
Jeg er, som Vampus, en hel person på nett. Og kaster dermed ikke ut slekta for å prate fag, eller lar være å skrive noe personlig på Twitter hvis jeg føler for det. Så får folk filtrere etter SINE behov.
Men det går an å lage egne arenaer for fagprat, feks på LinkedIn, blogg/twitter eller som egen facebook-side. Ikke vær redd for å lage en, det heter ikke engang fanside lenger! Bare side. Hopp i det
groelin:
Strålende – tusen takk!
aslaugok:
Hei, og takk igjen for gode og kontruktuve innspill (-:
Synes du som alltid er inne på flere viktig poeng, i mange sammenhenger er det opplagt andre nettsamfunn enn Facebook som egner seg. En fan-side, vel – kanskje ikke akkurat min stil å opprette det, iallefall ikke opprette en selv (-:, men jeg skjønner hva du mener. Selv foretrekker jeg nok blggen min fremfor Facebook, for som du sier gir den meg bedre muligheter for en tydeliggjøring av meg selv som fagperson.
Men likevel – studentene mine er på Facebook – i stor skala. Og dem vil jeg gjerne tilfredstille nettopp der de er. Men samtidig bør jeg der kommunisere andre ting på Facebook en det jeg gjør på bloggen – hvis ikke faller jo poenget med tilstedeværelse to steder bort slik jeg ser det. Må tenke mer på dette..
Jeg er helt enig med deg i det du sier avslutningsvis, om å være tro mot det en selv mener er relevant og interessant. Den strategien tror jeg at jeg holder fast ved -så det ikke blir tilfeldigheter som spiller den viktigste rollen i hvordan jeg oppfattes. Og folk har jo et sett av forventninger, positive eller negative ut fra hva de vet om deg fra tidligere. Fokuset bør vel da være på hvordan du ønsker å fremstå, men også på hvordan du ikke ønsker å fremstå.
Ha en fin helg !
Et forslag, dersom det kjennes litt i overkant å opprette fan-side for deg selv. Vil feks være å opprette en fan-side for bloggen.
Dermed vil du være tilstede der studentene er, men som tydelig fag-person. Og fan-siden vil kunne være både en forlengelse av bloggen, og en selvstendig side for deling av annet som vil kunne interessere dem.
Dermed vil du kunne frigjøre din personlige profil, og samtidig få mer ‘nytte’ av å være tilstede to, eller flere, steder.
Ha en riktig fin helg du og
Hei,
Her er noen nyttige lenker for de som lurer på hvordan de gjør som Vidar – styrer hvem som skal se hva i Facebook:
Slettmeg.no (Datatilsynet): http://www.slettmeg.no/1278-full-facebookkontroll
Facebook Privacy Guide: http://www.facebook.com/privacy/explanation.php
Det tar ikke lang tid – og når det er gjort er det veldig enkelt å følge opp.
Lykke til!
Hilsen Gro Elin Hansen
Hei Cecilie.
Som vanlig velskrevet post.
Men jeg stusser litt ved: “Jeg er handlingslammet og har fått skrivesprerre fordi jeg ikke klarer å kommunisere budskap som oppleves som interessante og relevante for dem som følger meg.”
For jeg tror hele premisset, i Facebook sammenheng er feil. Først jeg vil tro at om dersom hovedmålet ved å ha en Facebook-profil er å å kommuniseres ‘relevante og interessante budskap’, burde man heller ha en fan-side, enn en profil. Som tydeligggjør at man er fagperson, og ikke personlig.
I tillegg, bli det på nett, som i virkeligheten, en umulighet å alltid skulle tilfreddstille alle. Å dersom man mot formodning skulle gjøre det, er faren stor for at man på et sted, som FB, virker substansløs og kjedelig og masete, (akkurat det du vil unngå) og dermed mer uinteressant å være venn med.
Flere andre kommentarer her har nevnt, at man er, eller bør være, ulike personaer på ulike nettsteder. Og kanskje til og med multiple i samme fora. Som feks Twitter.
For Twitter, er jo et sted man har følgere (ref sitat). Der det å ha noe interessant og relevant å komme med for dem, spiller en helt annen rolle enn på facebook. For selv om det synes tilforlatelig likt, blir den nettsosiale omgangformen anderledes mellom ‘venner’ på facebook, og ‘følgere’ på twitter.
Og venner har som kjent større toleranse for enkelt ‘feilmeldinger’ enn følgere.
Slik at dersom man ønsker å være relevant og interessant på facebook, vil jeg tro at det er viktigere å være tro mot hva en selv synes er relevant og interessant. Og heller fokusere på hvordan man selv vil fremstå, enn hva man tror andre vil ha.
For det er jo så enkelt, at dersom man synes noe er interessant, er sjansen forbausende stor for at flere vil synes det. Faktisk langt flere enn en skulle tro.
Tonje:
Hadde bare døgnet hatt flere timer ! Det er jo så mye man gjerne vil gå dypere inn i, lese, lære og la det synke inn som du selv sier. Det handler om prioriteringer hele veien, hva skal man bruke tid på, og hva ansees som nyttig, og hva er kun til underholdning. Heldigvis er alt rom for å velge selv, tross alt !
Vidar:
Takk for fin oppsummering. Den var utrolig bra! Tror faktisk jeg skal dra den frem i neste forelesning. Hadde første økt med klassen i sosiale medier i dag – det lover bra!
Jeg trenger å lære verktøyet bedre så jeg kan gjøre som deg Vidar. Når man skal rekke det er en annen skål. Alt handler om å sile bort (arbeidsoppgaver på jobb og privat) Det blir nesten ingen tid til å aktivt innhente ny kunnskap, leke med den, bearbeide og la den synke inn – for så å legge kloke gjennomtenkte planer for bruk. Ikke for meg i alle fall.
Trøster meg med “Mad men”: Bena på bordet, et sweetheart til sekretær, en attraktiv kone å bedra, aldri se barna og første stive drinken til lunsj. Nå skal sesong 3 nytes.
Men, det er en tid for alt – også bleiesnakk i en krok!
I min “sosiale medier-sfære” benyttes Facebook stort sett til venner og personer jeg ser daglig, mens LinkedIn tar for seg mine yrkesrelaterte kontakter (foruten kollegaer).
Jeg har fått en liten pekepinn på at det også på Facebook fordeles mer intern vedrørende hva forskjellige personer skal få tilgang til. Jeg har selv renset opp og halvert antall venner på Facebook, samtidig som jeg oppretter forskjellige “levels of intimacy”. Jeg sorterer mine venner etter “Nær familie”, “Familie”, “Kollegaer” “Perifere bekjente” og “Hangarounds”.
Hver av kategoriene har tilgang til forskjellige ting. Slik at kun “Nær familie” og “Familie” har tilgang til bilder av datteren min, og “Kollegaer” ikke har tilgang til bildene fra siste guttetur til Berlin for eksempel.
Da jeg skulle sortere ut vennene, eller “vennene” mine var ett av kriteriene om jeg faktisk sa “hei” til disse når jeg møtte de på gaten. Eller kjente de meg i det hele tatt igjen når de møtte meg på gaten?
Da jeg kom godt i gang med slettingen ble nok flere med i dragsuget, men det var en lettelse å se vennekretsen min på Facebook i ettertid.
PS. Likte forøvrig kommentaren til Tonje.
God morgen og takk til alle for inspirerende og nyttige kommentarer.
Remi:
Jeg synes du er inne på et viktig punkt – “hva sosiale medier egentlig er”? Slik jeg ser det er sosiale medier en type kommunikasjonskanal som skapes gjennom sosial interaksjon og gjennom anvendelse av lett tilgjengelige og lett skalerbare teknologier. Det som dog er viktig er å forstå at et viktig skille mellom sosiale medier og andre medier er at innholdet skapes av og for brukeren. Og selv om utgangspunktet er teknisk, er den største endringskraften drevet fram av det sosiale aspektet ved nettet: Den endrer måten innhold skapes på, den endrer distribusjonsformene og den endrer måten innhold konsumeres på. Det er det jeg mener alle som er tilstede i sosiale medier må forholde oss til.
Ellers synes jeg det er spennende det du skriver om flere stemmer – og at man må bestemme seg for hvem man er i de ulike nettsamfunnene. For jeg er helt enig – du kan ha ulike stemmer, men må bestemme deg for hvem du skal være hvor. Uten en bevisstgjøring rundt dette tror jeg man på sikt bommer – og kan fort havne i en situasjon der man bruker mye tid på noe man får svært lite igjen for (bortsett fra å bli underholdt og underholde selv). Men for mange er jo det også en strategi – en helt betimelig forsåvidt, men skillet går slik jeg ser det i forhold til om bruken skal være privat eller profesjonell. Som du kanskje vet starter jeg opp et helt nytt kurs i sosiale medier her på BI – i dag faktisk! Skal bruke mye tid på å snakke med studentene om disse tingene.
Anders:
Jeg følger med på begge Twitterkontoene dine – hver eneste dag. Innrømmer at jeg er mest opptatt av @PR_faglig_ACap – her får jeg mye nyttig input som i stor grad gjør at jeg stiller mer forberedt og oppdatert i forelesningene her på BI. Og det er min strategi på Twitter – jeg følger dem som kan bidra til at studentene mine oppfatter meg som en foreleser som er oppdatert, både på relevante teorier men også på hvordan fagene mine utøves i det virkelige liv. I så måte er din og andre mer “faglige” Twitterprofiler viktige verktøy for meg i min jobb her.
Imøteser og bidrar gjerne med å få på plass en slik liste du foreslår, ville vært veldig nyttig !
Vampus:
Jeg er tildels enig med deg – på generelt grunnlag bestemmer “eier” av profilen hvem man vil være – og når og hvor man er “hele seg”, “halv” eller en helt annen. Og hvis de som følger deg får tilfredstilt de krav de har til å forsvare å bruke tid på å følge med på profilen – så har man jo lykkes må jeg si. Din egen profil med alle de som følger deg er jo et meget godt eksempel på det. Jeg følger deg jo selv – i flere sosiale medier, og får mye ut av det. Særlig gjelder det bloggen din, innleggene der gir meg mye å tenke på (-:
Når det gjelder strategi for tilstedeværelse på FB har vi kanskje litt ulikt utgangspunkt. I min verden er jeg mest opptatt av å bruke FB og andre sosiale medier for utveksling av informasjon med relevans for dem som følger meg. Utgangspunktet var studentene – hyggelig er det å se at det også nå er veldig mange andre som følger med på det jeg skriver og mener. Det synes jeg er både skjerpende, hyggelig og inspirerende. Skjerpende i forhold til at jeg vil levere innhold med relevans og substans, hyggelig fordi jeg oppfatter at mange liker det jeg skriver, og inspirerende i forhold til å ville gjøre mer.
Jeg er muligens paranoid – og kanskje hysterisk for ikke å bli oppfattet som “seriøs nok”. Er nok derfor ekstremt opptatt av sammenblandingen av roller. “Drikker kaffe, god natt, solgt bilen osv” treffer ikke meg, jeg blir rett og slett irritert av det. Kommer sikkert mest av tidspress – har så mange baller i luften hele tiden og vil gjerne tilegne meg relevant informasjon og kunnskap i henhold til målet mitt med tilstedeværelsen i sosiale medier (les: bli en bedre foreleser) ved hjelp av minst mulig tid og anstrengelse. Derfor orker jeg ikke følge med på alt mulig “viss vass”, og kobler folk av etterhvert som jeg ser at jeg får lite ut av det. “Problemet” er alle dem som blander private og mer profesjonelle budskap – en dag kommer det mye som for meg er irrelevant – en annen dag noe som gjør at jeg surfer gjennom forelesningen – nærmest på en bølge – fordi jeg har med meg noe inn i auditoriet som jeg har fått fra en av dem jeg følger. Disse må jeg vel fortsette å følge uansett – å heller svelge kaffen og alt det andre.
Derfor likter jeg godt måten Anders Cappelen har strukturert seg på Twitter. Her velger jeg selv – og det liker jeg best !
Erik:
I utgangspunktet slettet jeg nesten alt av tanter, onkler, sønner, døtre, venner fra studietiden i USA, naboer, foreldre osv. Dette fordi jeg har bestemt meg for å bruke Facebook mer til jobbrelaterte budskap, og selv om mange av “vennene” sikkert synes det er morsomt å følge med på det jeg skriver om disse tingene, synes jeg det blir feil å ha dem der. Dette fordi mange av kommentarene som kommer fra disse mer “private vennene” ofte blir nettopp veldig private (og ofte uten sammenheng til budskapet) – og det synes jeg er irrelevant for alle de andre som har et mål og en hensikt med å følge meg.
Har tenkt mye på dette den siste tiden – lurer egentlig på om jeg skal slette hele greia, ta en pause og bruke tid på å finne ut hvordan jeg skal bruke Facebook fremover, hvis jeg i det hele tatt skal bruke kanalen….. Målet må være å finne en form for tilstedeværelse på Facebook der innholdet oppfattes som relevant for dem som følger meg -og at kunnskapen som forhåpentligvis tilegnes er et resultat av kollektive samhandlingsprosesser. Det handler om å se på “vennene” som samarbeidspartnere. Da blir læringsutbyttet best!
Tonje
Jeg er enig med deg. Det er viktig å huske på at vi fortsatt er i en tidlig fase av sosiale medier. men etter hvert som vi blir flinkere til å bruke kanalene, blir sosiale medier også mer nyttig. Nå har sosiale nettverk fortsatt nyhetens interesse (derfor opprettes profiler over en lav sko – ofte uten mål og mening). Min spådom er at profesjonelt sett vil vi se utviklingen av en rekke helt ulike typer av sosiale medier, og vi vil i økende grad se at satsingen settes i sammenheng med enkeltpersoners og virksomheteres behov og overordnede visjon. Vi vil nok også se fremveksten av andre og helt nye typer av sosiale medier -som i stor grad brukes til private formål. Og det er jo bra det også! Er enig med Remi i hans siste innlegg – der han stiller spørsmålet om vi moderne mennesker kan være både effektve sendere, mottakere og samtidig gatekeepere.
Kanskje noen andre har synspunkter på det?
Tonje, det du skisserer er veldig interessant.
Som de fleste her har fått med seg, har det vestlige massemedium gjennom et århundre gått fra å være en “enveiskanal”, til en “toveiskanal”. (Grunig & Hunt)
Kanskje nærmer vi oss nå stadiet der vi går over i det som ville kunne vært Jim Grunigs femte modell: Enveis Asymmetrisk kommunikasjon, der det denne gangen er _publikum_ som står for budskapet, men det er ingen som lytter, for alle står og roper usammenhengende, som i det bibelske Babel.
Som _alltid_ er det Gatekeeperne som får den vanskelige jobben med å filtrerer.
Spørsmålet er om det moderne mennesket er på et mentalt og filosofisk utviklingsnivå der det kan være BÅDE en effektiv Sender, Mottaker og Gatekeeper.
Gleder meg til å observere svaret på det spørsmålet gjennom de neste årtier.
[...] This post was mentioned on Twitter by Hans Petter Fosseng, Audun Farbrot, Petter N. Toldnæs, Gro Elin Hansen, Bente Myhre Haast and others. Bente Myhre Haast said: RT @elisekf: @komforeningen med ny bransjeblogg : http://www.PRprat.no Les «Digitalt massemord»: av @ceciliestaude : http://bit.ly/9E4Np3 [...]
Men hvilke Facebookvenner beholdt du faktisk, og hvem måtte gå? Hvordan begrunner du valgene du tok?
Sosiale medier er å ligne med en helt gjennomsnittlig norsk skoleklasse – og (arbeids-)livet forøvrig.
Noen er ekle og destruktive og vil bare bryte ned og kritisere. Og det med et språklig verktøy som må få en hver norsklærer til å vurdere desperate handlinger. (VGnett – mest mulig infamt)
Andre tar stor plass. De er påtrengende private, eller sutrete innsmigrende jegere etter bekreftelse, beundring, trøst og oppmerksomhet. (“jeg, meg og mitt”-blogger og Facebook – flest mulig “venner”)
Atter andre tar avstand fra å gå i flokk og vil ytre seg om viktige ting, med distanse og være frekke, flinke og rampete og bare skryte med moderasjon. (twitter – viktigst at man følges av flere enn man følger selv, om det så bare er en)
Det store flertallet forblir tause. Men de blir stadig færre i en plaprete tid. (Facebook – de også. Alle MÅ jo ha en profil der)
Derfor er det kanskje ikke så farlig med alt som havner på nettet og som ikke burde vært der, for hvem skal gidde å lese det alt sammen?
Skal bli spennende å se om noen år hvor viktig dette er som kanaler for meningsutvekslinger og markedsføring i dette informasjonsbombardementet vi utsettes for. Alle snakker – ingen lytte. Men da har man kanskje sluttet å kalle det nye sosiale medier i alle fall…
Mja, som en med over 1000 Facebook-venner (forskjell fra “venner på Facebook”) så har jeg tenkt litt over det. Du skriver:
“Jo fordi jeg ikke har noe på hjertet som alle mine virtuelle venner synes er interessant og relevant – samtidig.”
Mulig det, men jeg formidler det JEG synes er interessant. Dette er mine relasjoner, min profil, og jeg tenker ikke på FB som markedsføringskanal hvor jeg skal tilpasse info til ulike målgrupper fra meg som person.
Problemet er de som leverer konsekvent uinteressant informasjon (drikker kaffe, fint vær, etc). Jeg håper jo at jeg av og til treffer med informasjon som folk ikke visste at de var interessert i, men kanskje fatter interesse fordi det kommer fra meg.
Har de problemer med hva jeg kommuniserer så er det deres oppgave å avfølge meg – ikke min oppgave å segmentere facebook-venner etter alder, kjønn, bosted og interesser – og “informere” dem deretter.
Jeg vet at dette er en del av den større debatten om “hvem er du på sosiale medier”, men for pokker – jeg er da hele meg – uansett hvor jeg måtte befinne meg. Om gamle klassekamerater ikke tåler at jeg legger ut info fra Høyre, reklame for en kul video fra jobben min, eller at jeg er bekymret for Pusedyr (som har mange fans blant mine venner), så føkkem. Når jeg ser deres “drikker kaffe” og “søt datter” så ignorerer jeg det. Selv når jeg er sosial og på fest, tilbringer jeg mer tid med de jeg finner interessante og morsomme enn de som står og snakker om bleier i en krok…
God og betimelig bloggpost, Cecilie!
Filtrering av informasjon og møteplasser i sosiale medier som ikke oversvømmes av hummer & kanari, er utvilsomt en trend.
Vil i den sammenheng gjerne dele en idé om en slik møteplass på Twitter. Selv har jeg to twitterkontoer, @anderscappelen hvor jeg publiserer alt mulig rart, og @PR_faglig_ACap. På denne siste publiserer jeg kun ytringer som har med PR å gjøre. Det kan være lenker til gode og interessante PR-artikler jeg har lest, kommentarer som er relatert til PR-arbeidet som er blitt gjort med en dagsaktuell sak, osv.
Sett nå at flere andre som jobber med eller er interessert i PR gjorde det samme som meg, og oppretter en egen Twitterkonto hvor de utelukkende publiserer PR-faglige ytringer. Samtidig lager noen en liste, som f.eks. “PR_faglig” eller “PRprat”, og lister alle som oppretter en slik ren PR-konto på Twitter. Listen vil være tilgjengelig for alle, og vil kunne bli en faglig ressurs og inspirasjonskilde for PR-arbeidere, og ikke minst for PR-studenter. Men kravet for å bli listet er altså at man ikke publiserer noe annet enn PR-faglige ytringer.
Med en slik liste ville vi få en særdeles effektiv faglig møteplass, hvor vi kan dele informasjon og tips, og utnytte alle Twitters fordeler (bla.a. at det går så kjapt å skrive en melding og å få oversikt over hva mange andre skriver).
Inviterer alle til å bli med på dette, send meg en tweet og jeg lister straks din PR-adresse på Twitter-lista “PR_faglig”! Den vil bli komplementær til PRprat.no, som er et glimrende tiltak Kommunikasjonsforeningen skal ha stor honnør for. Og hvis foreningen oppretter Twitter-lista “PRprat” med listingskrav som nevnt ovenfor, er det selvsagt glimrende!
Anders Cappelen
Cecilie
Man snakker i dag om sosiale medier. Det drives kursing i sosiale medier. Businessmodeller bygges på sosiale medier. Men få eller ingen snakker om hva sosiale medier egentlig er.
De av oss som har fulgt med i bransjen, eller vært på nett en god stund har kanskje en idé, men for de fleste virker det som om de nå må forholde seg til “sosiale medier” som sådan, uten å bli opplyst om at dette kun er en fellesbetegnelse på en meget lang rekke, mer eller mindre interaktive aktiviteter på internett.
LinkedIn, Twitter, Facebook, Nettby, Deiligst.no, YouTube, MySpace, Gowalla, Wiki, nettbaset dataspilling og hundre millioner blogger er bare noen av ”aktørene” inne sosiale medier. Fellesnevneren blant disse er at de er en del av en toveis kommunikasjon der individet blir invitert til å bidra med innhold.
Content Providing
Og det er akkurat her samfunnet ikke er godt nok opplyst. Selv de mest vidtrekkende og abmisiøse kurs jeg har hørt tar ikke inn over seg at Content Providing er til dels meget forskjellig fra et sosialt medium til et annet. Man blir kun lært opp til at ”din stemme skal være annerledes på nett enn i de tradisjonelle medier”. Punktum. Finito.
Men; et sosialt medium KREVER ikke at du skal bidra med innhold. Den bare inviterer deg. Dersom du forblir en passiv bruker er du en Content Consumer, og det eneste som har endret seg for deg er at du nå leser informasjon på en skjerm i stedet for på papir. Greit nok. Fenomenet ”sosiale medier” handler ikke om deg, det handler om innholdsprodusentene.
Som igjen bringer oss til det som er det interessante; Dersom du er Content Provider, hvilken kommunikasjonprofil ønsker du å ilegge deg selv? (Myk/hard, rund/tilspisset, frastøende/inkluderende, folkelig/politisk, etc). Hvem er din målgruppe? (Du kan ikke nå absolutt alle med samme budskap). Hvilket språk vil du benytte? (Muntlig/skriftlig, slang/riksmål, norsk/engelsk, etc).
Ikke minst må man som Content Provider gjøre seg opp en mening om hva man faktisk ønsker å kommunisere ut til sin(e) målgruppe(r), og her har vi har en lang vei å gå, fordi folk i dag bare blir lært opp i å ha én stemme på nett, mens det er, som du sier, ikke mulig å ha kun én stemme. Man må ha mange. Og de er til dels svært forskjellige. Og aller helst bør man vite alt dette før man i det hele tatt setter sin fot utenfor den analoge stuedøren.
Jeg håper og tror at Kommunikasjonsforeningen vil kunne være en pioner i å skille mellom de forskjellige stemmene og starte med spesialiserte ”språkkurs”. Vi trenger kurs i Norsk-Facebook, Norsk-Twitter, Norsk-YouTube, og kanskje etter hvert også språkkurs i Twitter-YouTube og FaceBook-Twitter. Egen ordbok må utarbeides
***